jeg rakk deg ikke,

- du forlot oss i dag tidlig med pappa ved din side helt til det siste.

Finner ikke ordene jeg, mamma, men jeg savner deg nå.

nostalgi.

Lille Larve Aldrimett, deg hadde jeg glemt. (Takk google som pyntet fonten med deg i dag)

sub rosa

Om å ikke ville våkne.


Et fortsatt uferdig soverom. Et billig halvt gardin, slitt sengetøy og uvaskede vinduer samlet seg foran øynene mine i en slags kitcsht "god morgen". Jeg likte det. Mest på grunn av lyset som snek seg gjennom gardinglippen og ville slippe gjennom eksosrutene mot gaten. For å nå meg og det søvntunge trynet mitt. Jeg sover egentlig ikke, hviler med bevisstheten på utsiden. Jeg kikket på en henslengt arm. Min egen. Lukket øynene og skulle ønske dette var en varm, klam sommermorgen og at jeg kunne ta meg fri hele dagen. Krype inn i noe som sitter behagelig på kroppen, knyte sammen skolissene med ekstra styrke (joggeskoene har gått sitt og trenger litt hjelp) lime hodetelefonene til hodet, drikke et stort glass med isvann. Så kaldt at det gjør vondt å drikke. Og så gå ut. Kunne gå gatene mot promenaden i blinde, kjenne valgets kval idet jeg kan gå rett frem eller opp i åsen. Uffe meg over at jeg glemte noen penger til en kaffe på paviljongen og velge elven istedenfor. Glede meg til å kjenne løvtaket omslutte meg og at sommermorgenes solstråler skal knitre i huden når jeg kommer til stykket av veien med litt skog. Vite at når jeg skal gå hjem vil jeg måtte se ned i bakken eller senke skuldrene og heve ansiktet og la lyset treffe panna som en god meteor. Knuse stress til små svetteperler. Slippe å tenke på at det finnes noen andre enn bare meg denne dagen, i dette øyeblikket, denne følelsen. Ikke ha noen familie, ikke ha en mor og far, ingen lillesøster eller kjæreste, ikke ha noen å måtte ringe til, følge opp, noen tak å ta, flytteesker å fylle enda en gang, ingen frihetsberøvelser i tankene, ingen frihetsrøvere i virkelighet. Ingenting. Kanskje ikke meg selv engang.

Bare en kropp, to gåsko, et salig flir og sprengte trommehinner.

Så god morgen, kjære vår. Hverken du eller sommeren vil bli som før.

(ikke før etter at "før" har blitt definitiv historie og jeg har skapt nye, vanlige begynnelser uten slutt)

massive bereavement

Jeg kan ikke la meg affisere av korttenkte egotutere lenger. Jeg er blitt en stor egotuter selv nemlig, som er litt avhengig av - og trenger en viss fingerspiss med forståelse for mine humørvridninger og ganske så irrasjonelle konklusjoner i saker som i utgangspunktet skulle ha vært og er (i en perfekt verden) absurd lett å håndtere.

Jeg har prøvd så inderlig i dag. Ingen har prøvd for meg. Det har snarere vært tvert om, alt sammen når det kommer til "dere andre". Diderre. Men dere vet det ikke engang, at jeg kan finne på å få fekale brekninger av at dere mener tv-programmet er kjedelig og konkluderer med at alt i alt, var dette en dårlig mandag. Ja, jeg synes nok synd på meg selv - og det er synd på de som ikke forstår at jeg ikke forstår meg selv akkurat nå. Det er nemlig ikke jeg som er offeret. Suggasabrina.

Jeg vil ikke ha forståsegpåblikk eller møte fornærmelse. Jeg vil at noen skal skjønne at det å kunne la meg være den som slipper å måtte gå hjem hadde gjort veien langt kortere å gå.

met morbid again today.

6 grader og amore.

• Mamma og pappa, Gjerstad og Nielsen blir Fru og Herr, Konelone og Gubbelubbe, gift om De vil, neste lørdag.

• Til min store glede viser langtidsvarselet at gjennomsnitttemperaturen vil ligge på ca 6+ hele neste uke.

God fredag.

"then the clouds will open for me"

My guy is a tad transcontinental, but it keeps me enchained, watch an old black and white movie - Fred and ginger are too sentimental, crying in shame. I don't want to be forgotten, I can't be alone, so don't you dare leave me. It's like coming home to a skin that has died. Human voices like a drum and they're looking right through me. Scatter the ashes one more time for me,

one more time for me.

My guy is a tad too ornamental, when he's frozen in space. Cut your eye far to me. A covered carcass is too elemental, caught underneath a subway. I don't want to be forgotten, I can't be alone, so don't you dare leave me. It's like coming home. It's a skin that has died. Human voices like a drum, and they're looking right through me. Scatter the ashes one more time for me, one more time for me.

Trans-likened, twisting my ankle, doing the grave dance Narcotic?
Yes please, I'll have a sample. Riding on my very last chance. Then the clouds will open for me. Gonna meet my jesus christ. I see history playing before me. For pleasure and passion you play the price.

Sadness, the name of the spike that took me - I'll make that's all. Like some raging, hard, horny mephistopheles. Who came for my soul ..

bånnskrapt rakafant.

- og verre vil det nok bli, men fire hjerter gleder seg og det er det viktigste.

For denne helgen må det legges planer for neste helg/flyttehelgen. Jeg må begynne å måke snø utenfor døren min allerede på mandag, om ikke en diger varmelampe plutselig skulle finne på å henge fra takrenna og smelte bort den meterhøye snøkanten som ble levert fra taket i rasfarefart. Eller sola skulle bestemme seg for å komme i vår-og sommermodus. Med andre ord; det blir nok måking, sannsynligvis med overhengende fare for hjerteinfarkt da det er plussgrader å merke i lufta. Kan ikke drive med halsbrekkende kjøleskaps-komfyr og vaskemaskinløft ved å skli på høye snøkanter og deise inn i hundre år gammelt treverk nå. Dessuten blir det en umulighet å komme seg ut med flytteesker, sprekkeferdige søppelposer og annet av interiør da døren til leiligheten minner om en hobbitrekvisitt fra innspillingen av Ringenes Herre. Ergo, jeg må ta spaden og bannskapet fatt.

Jeg har utviklet en sterk avsmak for flytting.

Skulle ønske det fantes flyvende tepper med GPS, kunstig intelligens og mekaniske armer som kunne gjøre jobben for meg.

wrap your lips around your head and slowly blow yourself away.

Igår kunne jeg ha gjennomhullet noen med det flisete skaftet på en piasavakost. Hadde jeg møtt en fullblods masochist med hvite flagg og klarsignal hadde jeg ikke nølt.. Men det var igår. I dag merker jeg fortsatt et snev av skremmende smal tålmodighet og håper at jeg fortsatt klarer å telle til hundreogtjueni - baklengs, om noe skulle oppstå.

Det er lett å forklare hvorfor jeg har vært og er enpsykosomatisk rovmorder i søt forkledning: Jeg drømte noe natt til tirsdag jeg gjerne skulle vært foruten. Detaljer vil jeg ikke gå inn på her, men den delen av meg som aldri blir voksen og fortsatt håper trengte seg frem med sentrifugalkraft og jeg mistet kontakten med det indre da jeg våknet. Klarte ikke helt å innhente meg da jeg skulle møte dagen. Det henger vel fortsatt litt i. Dessuten var jeg skremmende nær å kaste opp og besmitte hele kontoret med skjøre nerver da jeg hadde noen rimelig intense timer igår - MEN, min innsats hadde gledelige utfall. Det var de syv timene verdt. Tilnavnene jeg ga meg selv igår kan fjernes nå.

Selvmedisinering à la kroppslig balansekunst på det lokale treningssenteret skal finne sted kl 19:00. Frem til da skal jeg gi skjermen, tastaturet, de hemmelige og en kaffekopp alt av målrettet og konsentrert Sabrinaenergi.


- det er forresten bedre å hytte neven mot månen enn å hytte neven mot seg selv.

urokkelig.

Jeg skulle nok hatt navnet Sabrina Suveren Uflaks.

shit!

Dette kan bli helt vanvittig. Kryss fingrene for meg, og lykketreff såvel som tilfeldigheter ..

relieve the pressure. somehow.

Jeg burde ikke, men som med alt jeg ikke burde ha gjort og angret på, og alle de gangene jeg har løyet for meg selv og sagt "aldri mer" - min intelligens og sterke intuisjon på trass. Jeg måtte bare. Jeg måtte bare lese ferdig bloggen til Regine Stokke, om hennes kamp mot leukemi. Jeg måtte bare lese om SK, en ung mann som døde fra sin kjæreste og sitt barn. Jeg måtte se siste episode av "en mors døende dagbok" forrige søndag. Jeg måtte klikke meg inn på linken "2 år mamma, men jeg savner deg bare mere og mere". Snakk om å gå inn for å ta en sniktitt i andres misere.

Og enten har ting gjort seg til syne, eller så har jeg selv åpnet øynene. Som ved at jeg for første gang noensinne så et gravfølge ved Metodistkirken der jeg bor. Det var faktisk helgen etter beskjeden. Rart. Ukurant plassering av en kirke, nesten midt i veien med eksos og rushtrafikk. De sørgende måtte presse seg inn mot kirkeveggen for å ikke selv finne døden den dagen. Jeg overhørte også en samtale på bussen ikke mange dager etterpå mellom to skoleungdommer som skulle i begravelse. "Fyfaen, jeg er så sinnssykt sulten. Håper ikke det tar lang tid" Jeg lurte litt på hvem som hadde tatt kvelden. Da jeg gikk tur med mops etterpå, hørte jeg kirkeklokkene presse ut de siste dråpene av et farvel.

Og jeg er ganske sikker på at det var Gyldenløwes siste tilstedværelse på overflaten jeg hørte da jeg gikk mot togstasjonen på lørdag også. Det var iallfall lett å tenke tankene sine dithen. Samme dagen fikk jeg beskjed om at en venn hadde blitt pappa for andre gang til en stor liten jente. Og gårsdagen var dagen for dåp for min kjærestes bestevenns barn.

Da jeg hørte den umiskjennelige klangen av kobber mens jeg gikk i snøen begynte jeg sågar å smile litt, selv om alt har vært så trist den siste tiden - både tydelig og utydelig. Det er vel nå jeg kan begynne å lure på om jeg kanskje er i ferd med å tippe i feil retning, men slik livet og tilfeldighetene har farget livet er det ikke noe nytt at jeg opplever slike symbolske begivenheter eller at motsetninger kommer til syne i kaoset. Likevel har jeg et avslappet forhold til død. Det jeg ikke takler så lett er savn. Du kan ta på noe dødt, det er rundt oss hele tiden, det livløse - en gråstein. Men savn er en snikmorder.

fra spøk til AG3

What is the difference

between a lemon and a white elephant ? The lemon is yellow.

lårkort og høye hæler manøvrerer jekketralle med fiskesklo inn i traileren sin.

Om kvinnedagen i et slags "forresten".

Jeg holdt på å gulpe morgenkaffen opp i nesen da kjæresten min la hånden sin kjærlig på låret mitt og gratulerte meg med dagen. Er han usedvanlig nesevis fordi jeg har gjort noe tåpelig eller har jeg BURSDAG og glemt det selv? Nyhetene rullet over skjermen. Ottarfeministene, blandet drops alders- og fargemessig, morgenkvikke og ikke fullt så kvikke kvinner på skjermen som strammet knokene hvite over et skremmende amatørmessige bannere. En eller annen kvinne som fnyste av Siv Jensen og et eller annet utsagn hun hadde kommet med. Plustelig spolte jeg tilbake til gårsdagens meningsutveksling mens vi så på nyhetene. En kvinne som mente mye sprøtt. Segregasjonen starter ved at spedbarn blir ikledd farger som er tradisjonelt for kjønnet? Hva i helvete.. For en nedslående banal ting å hefte seg ved. Fokus utover, takk. Jeg synes det er rart at de kvinner som måtte finne husmorstilværelsen attraktiv skal se seg nødt til å forsvare sitt syn, likeså at de skal dømmes for å leve med fortrengte komplekser fordi de hadde rosa prinsessekjole som barn. Jeg synes også det blir i overkant latterlig at kvinner skal bli like breibente som de er storforlangende (naturens gang) Man kan jo diskutere likestilling til man evolusjonen bestemmer at alle skal være regnbuefargede hermafroditter.

Det er ikke tiden for å snakke om fargevalg når man selv er i et svart-hvitt perspektiv. Jeg trenger ikke hale frem et lass av eksempler på hvor frigjorte og likestilte vi er her i dette landet. Det vet alle.

- så til alle furtefuriene der ute, ta litt bløsj i kinnene og smil. Vi har våres egen dag for svingende skurekluter!

Man skal ikke glemme historien, men man trenger heller ikke pirke på ubetydeligheter som man pirker på en manns manglende evner til å legge ned dosetet etter sine bimmelimske aktiviteter.

Jeg sa forresten takk til min snille halvdel. Han tenker tydeligvis mere på denne dagen enn det jeg gjør.

"selv om vi gjerne skulle vært banken din"

Jeg prøvde nettopp og sende et bilde til nettby med bilde av et lite mopsenurk for å få lagt det inn i dette blogginlegget (da jeg ikke usb-kabelen til mobilen for hånden) Jeg glemte å skrive "dagbok" i mms'en som kode, og tilbakemeldingen jeg fikk lød som så: Selv om vi gjerne skulle ha vært banken din, så må vi nok desverre melde at du har sendt meldingen til feil nummer. Mvh VG Mobil (denne meldingen er gratis:)

- Hallo? Jeg begynte først å rødme. Synes attpåtil det var en ganske frekk tilbakemelding. Jo takk, jeg føler heller ikke at jeg trenger å betale penger for å bli opplyst om at jeg er glemsk og imbesill i dag. No picture for this innlegg. Ikke noen fordypelse i hvor totalt intetsigende og teit jeg synes dette var. Jeg skal spise bort skammen. Tacosjøttbållehr og potetmos med grønnsaker. Takker tv'en for matpratinspirasjon.

(mOpsen måtte forresten få tre heftige dusj med spruteflaska da jeg satte maten på bordet for at jeg ikke skulle få et snyteskaft i potetmosen som også har vært rundt på ca trettito gule flekker i løpet av gåturen vi var på istad. Oppdrag oppdragelse iverksettes snarest.)

i can almost hear it too.

Leave me alone it's nothing serious Please close your ears And try to look away So you never hear a single word I say Come in my cave And I'll burn your heart away Come in my cave And arrest me for my mistakes.

karnevalet.

Karneval. 100 kontorister. 7,5 kgs diabetesbøtte godteri. Selvhøytidelighet i grus. På avdelingen: en eller annen goth, metaller med kjettingbukseseler, crossdresser-skientusiast fra åttitallet, polsk batgirl og jason uten machete. F a n t a s t i s k !

sirkus for usynlige elefanter.

Drammens Store Sønn er død. Poeten Triztan Vindtorn.

66 år gammel. 30 diktsamlinger etter sin debut i 1970.

Du hadde koden til muskelskapet.

Håper du skjøter regnbuene dine.

Med solbriller i tunellen.

du retter dine

himmelplommer mot krusningen

av altet

i et tordentrykk

som for å avstøpe

et bilde av

sanden mellom fingrene,

og de lengtende tungers tale

om fred.

Mine kondolanser.

gladnyhet.

Det nye - det som skal forgå og det som består: Mamma og pappa skal gifte seg.

Faenmæ på tide (var vel alt jeg hadde å si - etter tjue og noen års venting og et sjokkert "hva!?" som første respons på pappas tilfeldig henslengte kommentar over middagsbordet.) Jeg forstår ikke helt skikken, men jeg forstår verdien i det akkurat nå. Mamma har villet det lenge. Blir ikke noe stort, men sikkert fint og vemodig. Jeg er alltid uanstrengt med hensyn planlegging av klesvalg for den slags tilstelninger, men i dag fløt alt så fint at jeg faktisk prøvde en kjole lillesøsteren min mente ville kle meg da det selvfølgelig ble et emne. (Ok, jeg måtte gi etter for litt mas fra hennes side)

Den passet perfekt. Så nå gleder jeg meg litt ekstra. Håper de får tid for vielsen en gang våren er på gli - eller har vært det en stund. Slik at vi kan feire med å være litt ute og sanse sammen. Tror hun savner å komme seg ut. Jeg savner hvertfall å komme meg ut med henne.

Mamma var forresten ganske slapp i dag, men det holdt henne ikke fra å smile som en drømmende forelsket fjortis.

indolence is a delightful but distressing state; we must be doing something to be happy.

Det er menneskelig å reagere.

Jeg finner det best å skape en viss distanse. Det gjør jeg alltid. Lager to rom på innsiden: et stort for vakuumet og et mindre for føleriet. I en slags underlig bevissthet finner jeg en balansegang for å holde meg selv gående. Men jeg forsvant lettere i vakuumet enn i føleriet denne gangen. Jeg så meg selv mye mot en slags transparent med farger, bokstaver og tegninger som jeg holdt på avstand opp mot horisonten. Det kjipe er at det skinner igjen i trynet ditt. Og når du har stått slik lenge nok smitter det av og du ser deg selv i speilet som preget mellom linjene. Så jeg har hatt noen møter med meg selv, og jeg vet at når disse er avsluttet og jeg er enig med meg selv kan jeg godt finne på å spankulere rundt i solskinnsstøvler og være grådig på gode øyeblikk før jeg plutselig må innkalle meg selv til møte igjen. Men det får bare være, jeg har hatt slike møter før med annen angenda.

Disse dagers "need to be fulfilled" ser cirka slik ut:

• operasjon fremtidsnese: tenke på hvor fint det skal bli å begynne på skolen til høsten og ikke minst hvor mye én prosess kan ha å si for annen grunnleggende utvikling på sjelsplanet. (de to fluene i smekken og bagasjen i sekken)
• justere aktivitetsnivået: projisere jobbstress til kreativt stress - enkelte ting som kontortristesse er ikke verdt å kaste bort og genial hjernekapasitet på.
• avspenning: når hjernen min motsier fornuften og jeg er en muskelspent stressfurie - trening.
• mastercardvoldtekt: mangelen på speilrefleks gir meg søvnproblemer.
• utvikle samlemaniske tendenser: smilene, tankene og varmen fra deg, d e g og hvertfall deg, skal inn i det usynlige albumet med kursiv håndskrift.

Og i meg selv vet jeg at progresjon kan begynne med en liten vask for å gni vekk stygge skygger på kinnet, og jeg må leve litt etter de tre T'ene (ting tar tid) Jeg må forvalte meg selv godt skal jeg ha styrke nok til å være en del av alt jeg er og kommer til å bli.

janus

19 dager har gått. I 13 av dem har jeg ikke vært helt meg selv.

Lørdag var en grusom dag. Nydelig alene. Knirkesko i snøen, solskinn under øyelokkene og funnet av en død fugl. Ordlek: fredfugl. Fredfull. Nåja .. Alene som sagt. Å dra på besøk på kvelden rev skorper, selvfølgelig ikke med vilje. Plutselig fant jeg meg selv snakke om mamma, pappa og lillesøster som om alt allerede hadde blitt en vane. Punktum.

Virkelighetssjekk på kvelden ca 23:15. Massivt, kvelende og voldsomt.

Den sitter fortsatt i og jeg kjenner ingenting. Vet ikke om det er "fordi" eller "på grunn av".

"many are the substitutes but they're powerless on their own"

Som å dele en kopp kaffe og kikke på gråværet over lørdagsslitte tabloidaviser og la ørene dovne til summingen i et kjøpesenter. Vått hår etter å ha løpt gjennom en høstsprukken gate for å rekke bussen. Pekefingertegninger på et dusjkabinett og hemmeligheten for den som kommer etter. Måten et rom kan vokse i ensomhet og selskap. Lukten av natt, kropp og søvnrynkede ansikt i morgenkaldt lys. Ujevnheter i hendene. Hvordan en annens øyne kan forsvinne i sitt eget og rive deg med.

.. gir liv til alt som er meningsmettet, fordi vi legger merke til dem.

søstrene spøjs

Jeg er lei av trist. Alt er ikke bare trist. Jeg har blant annet en fantastisk lillesøster som for tiden er i Danmark hos farmor og spiser seg sommerfeit på smørsovs og hvidløgsfrikadeller. I dag morges sendte hun meg et bilde som fremstiller våres søskenforhold på en fortreffelig fin måte: jeg gliser og hun er et lilla spørsmålstegn med lite hår på hodet.

reminiscence

staying awake to chase a dream
tasting the air you're breating in
I know I won't forget a thing
promise to hold you close and pray
watching the fantasies decay
nothing will ever stay the same

et cetera

På tirsdag dro jeg tidlig fra jobb og var med på sykehuset for å få snakket med legen om smertebehandling, prognosene og hvordan man skal benytte seg av støtteapparatet for å gjøre situasjonen best mulig for mamma. Legen var en latterlig høy mann med mykt ansikt. Han visste nok ikke helt hva han gikk til, han viste oss inn i et "behagelig" rom med myke lenestoler, plass til å puste og et bord fylt til randen med brosjyrer. Han snakket lavmælt med triste øyne og hadde en uutholdelig lang introduksjon om seg selv som lege og sirklet såvidt rundt hva som egentlig var utgangspunktet for denne samtalen. Jeg fikk lyst til å klaske til ham i bakhodet så brillene snurret på nesetippen og be ham om lese journalen og finne ut hva som egentlig har blitt fortalt ham på forhånd så vi slapp denne ventingen. Men han innhentet seg tidsnok.

"Ja, for du vet jo hvorfor du er her" sa han og la hånden på kneet til mamma.

Vi fortalte at vi hadde fått "dommen" men at vi ville vite mere om hva, hvorfor og når.

Han kunne fortelle at kreften hadde startet i tykktarmen og dannet dattersvulster i leveren. Det meste av leveren er rammet av kreft, men deler av leveren fungerer fortsatt. Selv om kun 1/8 av leveren er frisk, kan den holde det gående ganske lenge. "Til å være så svekket som du er med tanke på at du også har MS, må jeg si du bærer dette godt" Hun er altså sykere enn hun ser ut til å være. Men cellegift er ikke et alternativ. Risikoen for at dette vil gjøre henne dårligere enn hun trenger å være er for stor. Det kan ta livet av henne før kreften gjør det. Hun anbefales å ta ta morfin i lave doser nå for å forebygge smertene som vil komme. Legen skrev en smørbrødliste over medisiner og medisiner for bivirkningene av medisinene hun kunne ta om hun velger det selv.

Alt er opp til henne.

Videre snakket vi om støtteapparatet, hva kommunen må stille opp med, hva hun har krav på. Utvidet hjemmesykepleie. Om den personlige assistenten fortsatt vil være mammas assistent. Alternativer. Noe kalt "åpen retur" til sykehuset når hun måtte ønske det - enten for avlastning eller på dødsleiet, så hun slipper å måtte gå noen omveier. Legen snakket om "åpen retur" som om det var syv rette i lotto. Han ville vel prøve å formidle at ikke alt trenger å være så vanskelig i helsenorge. Jeg har mine tvil men setter pris på at det tydeligvis fungerer når folk skal dø. For et privilegium.

Det var i alles interesse å få vite noe om hvor lenge hun har igjen. Han begynte å plapre om at et år kunne bli fem, eller et år kunne bli et veldig kort år. Han kviet seg. Jeg spurte om han kviet seg fordi han egentlig visste noe(ignorance is bliss) men han kikket på meg som om jeg var en forlatt datter og sa at det var vanskelig å si. De kunne egentlig ikke si noe om hvor lenge hun har hatt det eller om det kunne relateres til MS'en. Vi måtte bare forholde oss til disse fakta.

Pragmatikeren i meg ble iallfall roet ned.

Jeg kan ikke leve igår i dag.

08.08 på en søndag

- Jeg våknet ikke. Søvnen fant aldri sted. Drømmene tenkte på deg. Så overveldende at det var nok til å borre hull i magen min med hissig blod. Det gjorde vondt å puste, som om en sorg hadde satt seg i halsen min og kvalte all livskraft nedover og inn i et mørke jeg aldri før har kjent. Jeg slet meg til fornuft og kikket på klokken. Jeg stakk føttene ut av senga og var glad gulvet var kaldt. Jeg hostet opp marerittet og gikk inn i dusjen for å vaske av meg den ekle følelsen.

På kjedelige kvelder har jeg sett for mange kvinnedramatiske filmer til at det er noe alternativ å gråte i dusjen. Kjenner på kroppen min, holder meg rundt brystet med den ene armen og rundt magen med den andre. Lener meg bakover og lar vannet dundre meg hardt i panna til jeg tror jeg har slått vekk restene av vonde tanker. Det er forresten ikke vonde tanker heller, men hjelpesløse og redde tanker. Irrasjonelle, filmatiske, voldsomme, håpløse, naive, kyniske, fantastiske, planleggende, numne, døde. Tanker. Men jeg bryr meg ikke om tanken på det vi skulle ha vært, øyeblikkene vi skulle satt mere pris på, de unødvendige tingene vi har sagt. Det er for sent.

Jeg står slik lenge. Faller egentlig litt for “gråte i dusjen” trikset men gjør det fortsatt ikke. Finner ut av at jeg må gjøre noe betydningsfullt. Skape noe vi kan ta vare på, noe for meg selv og noe for oss alle. Gjøre tiden vakker. Jeg har det i meg. Kanskje ideer ingen andre har tenkt på før. Jeg er redd jeg planlegger for mye, det blir sjelden som jeg håper på. Dette er naivt.
Jeg masserer hodet hardt med sjampo og skrur kranen hardt mot rødt så vannet blir ubarmhjertig varmt og nesten smelter meg ned mellom flisene. Men jeg klarer ikke jage bort den rolige panikken. Massivt, nedslående.

Vil du at jeg skal gifte meg? Du begynte jo å gråte da du skjønte at jeg hadde det bra med kjæresten min. Skal jeg bli gravid nå så du kanskje holder ut litt lenger og får se ditt barnebarn? Vil du det mamma? Du har jo sagt at det er drømmen. Kan du tilgi meg for de gangene jeg ikke har vært snill mot meg selv og du har blitt så lei deg? Kan jeg ta plagsomt mange bilder av deg? Vi har jo nesten ingen. Er du redd? Tror du dette kan være en bedre måte enn den andre som ville vært uungåelig i fremtiden? Jeg er så bekymret for lillesøster. Vil du kunne prate etterhvert som cellegiften overtar kroppen din? Morfin. Jeg er redd vi ikke får snakket om alt vi kanskje burde ha snakket om. Kan man få sagt alt? Har du vondt?

Tenker på at du liker liljekonvall så godt. Håper ikke du dør før den blomstrer, håper snøen smelter fort slik at de ikke blomstrer så sent i år. Om de gjør skal jeg pryde graven din med dem så lenge det lar seg gjøre. Hvis du dør snart. Jeg har allerede planen klar for min første tattovering, navnet ditt og en liljekonvall. Bursdagen din i mai. Du må bli 52.

Sporer av. Må stoppe disse tankemissilene før de treffer mål. Jeg går ut av dusjen og kler meg i et håndkle før jeg studerer ansiktet mitt i speilet. Jeg blir trist over at jeg ligner mere på pappa, skulle ønske jeg kunne fått muligheten til å se deg hver dag i årene fremover. Kanskje jeg skal adoptere lillesøster. Jeg ler litt til speilet.

Øynene mine hadde ikke vært så blå om ikke du hadde vært mammaen min.

Jeg vet vi ser de samme tingene.

når du helst vil lyve

Onsdag 11. februar:

Du lå på sykehuset i to og en halv uke. Nyrebekkenbetennelsen og blodproppen i lungene var under kontroll, men du hadde fortsatt økende sekning og smerter i magen. Legene ville foreta en leverbiopsi. Mistanken. Pappa ringte meg på jobb og ba meg ta fri fra overtid, han hadde vært på sykehuset lenge nok.


- Jeg ble nummen i føttene da jeg gikk ned bakken, inn døren, tok heisen opp. Sykehuskvalm. Rom 908. Trykket fra rommet i korridoren og synet av pappa med krum rygg og flere lag av tydelig mangel på søvn i ansiktet. Lillesøster med en hengiven hånd i mammas. De så alle ut som før. Preget av alle besøkene og preget av at et sykehus som regel ikke er godt nytt. Ikke denne etasjen. Lillesøster pratet om det lillesøstre prater om. Nedtonet og blekt. Ville egentlig ikke se på mamma. Knotet heller med å rygge rullestolen for å få plass til sitte litt ned.

Nuss på kinnet. “Fikk du kjøpt deg nye vintersko?”

Joda. Litt forvirret, nesten irritert. Drar opp buksebenet og forteller at de tåler ca -20 kuldegrader, kostet 799,- på Engebregt sko. Den butikken ved St. Hallvardsbygget. Nei, den før kebabsjappa før postkontoret. Jamendaså ..

“De var fine”

Kikker på lillesøster igjen som smiler gjennom den gjennomsiktige huden.

“Seriøst. Hva skjer nå?” Jeg er nok skarp. Ser pappas øyne fylles med tårer. Han tar seg til ansiktet og peker på mamma. Lillesøster får panikk. Fillerister hånden til mamma og mamma finner et usynlig punkt på veggen.

Hun puster tungt.

Det finnes ingen usagt sannhet som gjør så vondt som den foreldre må bære og gi sine barn ved et blikk.