om jeg kunne så skulle jeg
nulla ut selve bevisstheten
som må ha misforstått
for den har danna en koalisjon mellom ordene
ved å kutte vekk en 'e',
og det funker jævla dårlig
(med mindre man kanskje hadde lagt den til helt på slutten for da betyr det at jeg ikke hadde vært aleine, og kanskje jeg kunne fått hjelp til å rydde opp i min egen;
selvbevissthet).
må jeg legge til e'en andre steder;
elskE
delE
..
og jeg kommer ikke på flere.
jeg må ha hjelp til å enten dele opp ordet igjen eller legge flere plussord innunder betydningen av hva som rører seg inni hodet mitt.
så. hjelpE?
mandag 11. mars 2013
fredag 1. mars 2013
De gangene jeg ikke greier å huske det som fint.
Den følelsen hvor stikket kommer fra undersiden av magesekken og stritter opp i håret i små nervestråler når skosålene slipper isen og ryggvirvelen knyter seg sammen i et reaksjonssjokk; å bli bevisst sin egen dødelighet eller at veien mot aldring er konstant. Jeg blir bare mer og mer benskjør jo mildere været og vårtegna blir - for selv om isen fortsatt ligger tjukt, forandrer den sin form fra trygg til usikker, og jeg blir bare mer og mer deppa jo sterkere sola blir.
Hver gang sola gløtter mellom trærne og jeg går aleine blir jeg trist. Av og til må jeg lukka øya fordi lyset er for skarp; og som når man sitter i en bil og ser landskapet suse forbi, brenner greinene jeg så rett før jeg lukka øyneene rare streker på netthinna som blinker opp i blodrøde lyn før alt skygges ut i svart og jeg føler meg alene.
For våren er den samme uansett hvor jeg er. Dagene følger meg ekstra nøye når vinter går mot vår.
I dag er det 21 dager igjen, om man ikke regner med at jeg fortsatt har mye igjen av denne dagen.
22 mars er det 1460 dager siden jeg så deg. 22 mars er det 1459 dager siden du fikk se sola for siste gang. Jeg skulle ønske jeg ikke hadde forstyrra deg der du satt på parkeringsplassen for deg selv med hendene godt pakket inn under ullponchoen og hodet lent mot nakkestøtten. Vi andre stod med kjoler og dressjakker som lufta seg i vårvinden mens vi venta på å gå inn til maten. Jeg greide ikke følge samtalene de holdt. Jeg ville bare røre ved deg, si at jeg var glad i deg, ikke la deg sitte aleine på en av dine siste dager selv om det var helt tullete av meg å tenke sånn fordi du likte å sitte aleine og nyte sola - og som med alle de tinga jeg helst vil og ser for meg at jeg skal gjøre som sikkert ville vært uendelig vakkert på film - så gjorde jeg ikke det. Jeg gikk bort til deg, lagde en bråkete og klønete skygge over ansiktet ditt så du ble dratt ut av ditt stille. "Mamma, hvorfor er du så gul i øya" spurte jeg.
Sola kunne ikke vært mere fraværende enn akkurat da.
onsdag 6. februar 2013
eventyrtilværelsen.
det er natt i februar
gamle bestemorsvinduer med doble hinner,
frosten som blir dugg
gjennom dagen, råtemjuk
om du fortsetter å ligge
i rommet han sa dere kunne male
grått istedenfor blått
og du lengter ikke som de i bøkene;
du vil bare åpne opp
hoftekammen, som ei eselørsside
grave ut livet
lage høl i brystet for å fylle det med
tomrom,
ved å stikke fingrene inn
i ditt eget kranium
velte ut synet og alt som ligger bak
være i mørket
bak titlene
satt på tvers, skulle du ha rydda opp
reist skjelettet
det ville vært mer ærlig sånn.
(det er natt i februar
bestemorsvinduene har doble hinner
med frost som blir råtemjuk dugg
gjennom dagen,
om du ligger i rommet dere skulle male
grått istedenfor blått)
tirsdag 15. januar 2013
metronomen (min).
Advarsel: Dette er et meget trivielt innlegg som begynner med kaffe og slutter med noe helt annet.
Jeg er nå 26 år gammel og klarer fortsatt ikke lage ålreit kaffe. Den blir alltid litt for sterk, eller som i dag; alt for sterk. Kanskje jeg ubevisst styrer hånda ned i kaffepulverbøtta én gang for mye fordi jeg er redd for at den oppkvikkende effekten skal bli for svak, eller kanskje jeg bare er en dårlig kaffemaker, jeg kunne aldri vurdert å bli barista. Uansett. I dag trengte jeg den tjuktflytende. For første gang på evigheter har jeg nemlig forsovet meg - som i virkelig forsovet meg, faktisk i 1 1/2 time, og for aller første gang i historien fikk det ikke konsekvenser; alt jeg skulle tidligere på dagen i dag, ble avlyst, og jeg er tilbøyelig til å tro at det er meningen at jeg skal holde meg innendørs helt til jeg må ut senere i dag. De siste dagers hendelser har vært litt ugreie, kroppen har fått seg noen trøkk og hodet har enda ikke avvent seg feriefilteret. Jeg har fått mental støtte til å husje bort den dårlige samvittigheten for å ta litt fri fra alt (dårlig samvittighet er en vanvittig lite konstruktiv følelse uansett, men det det er kanskje derfor den kommer og tar meg - med innstillingen om å ikke gjøre noe konstruktivt mener jeg...)
Så. Selv om jeg i dag har gjort noe som for et år siden ville vært totalt motsatt, ja, egentlig helt umulig for meg å gjennomføre (forsovelsen altså) må jeg gjøre noe med denne rastløstheten og dette jaget etter å hele tiden gjøre noe. For straks jeg skjønte at jeg hadde forsovet meg kom panikkfølelsen, og når panikken ble slokket av beskjeden om at det ikke var noen fare likevel, dukket det opp en ny panikk; hva skal jeg gjøre med timene frem til kl 15:00? Jeg har blitt bedt om å ta livet mer som det faller seg, og jeg har brukt et halvt år på å prøve å finne en annen rytme. Selv om jeg ikke er helt i mål enda, har det vært lettere enn forventet å smått vende seg til noe annet, og det er ikke kun min egen fortjeneste. Faktisk har jeg vært umåtelig heldig i tiden etter at jeg flyttet og begynte på skole, og rytmen er radikalt forandret fra tidligere. Jeg er ikke sliten lenger, og jeg gjør ting annerledes; det som før var langt er kortet ned, og det som før var kortet ned er forlenget. Jeg føler at jeg har fått lagt til noen leveår med jevnere puls. Rytmen er en helt annen.
Men fortsatt er jeg dårlig på takta; der jeg kanskje burde ha lagt til én ekstra, blir det ofte en halv, og omvendt, og nei, jeg vet at det ikke er meninga at jeg skal følge takta slavisk, om jeg ramler helt ut av det, vil det nok ikke skje noe verre enn at jeg må begynne på nytt. Problemet mitt ligger for eksempel i det med innhentinga, for det er ikke alltid man kan innhente noe. Tid for eksempel; har du ut-takta deg sjøl der, er det forbi. Også er det det med å skulle begynne helt på nytt igjen, kanskje til og med hoppe rett inn i en trefiredelstakt etter å ha slått seg noe jævlig. Det er ikke lett. Og det er ikke lett å glemme den forrige takta som gjorde så vondt at det bare måtte ta slutt, når man oppdager at det forsatt ligger noen fragmenter av støy i bakgrunnen etter den. Sånne takter må man bare kvitte seg med, gjennom flere omganger. Jeg gjorde det igjen i går. Kvitta helt.
Og det å lage nye takter er ikke noe man alltid kan ta på stående fot. Kanskje er det nettopp det jeg burde jobbe mer med, skape nye istedenfor å forandre dem, eller finne andre måter å gjøre det på. Jeg kan trampe til nye takter, istedenfor å telle inni hodet. Det må jo ut av og til. Eller synes. Eller høres. Jeg kan til og med slå takter.
Jeg skulle bare ønske jeg hadde litt mer talent for takt eller holde den lenge, og at det ble penere å høre på og følge enn hva det ender opp med å bli av og til. De siste dagene har jeg vært ganske i utakt, hvis man tenker over at det kanskje skulle vært vakkert og gjennomtenkt. Og kanskje skulle jeg vært flinkere til å lytte til den jeg ikke lager selv, en annens og min egen, den som bare er der, på innsiden av brystet mitt. Den straffer ikke seg sjøl for å ha bomma litt, eller hoppa over et slag, den forsetter som om ingenting har skjedd og forteller meg ikke hvor lenge den har tenkt å fortsette å holde det gående. Den bare gjør det helt av seg selv.
Jeg skal nok bli flinkere til dette en dag (jeg lover, og det er viktig for meg at du veit det).
Og selv om jeg fortsatt ikke veit helt hva jeg skal gjøre frem til 15:00, så innser jeg at det er nettopp dét som er det fine med rytmeforandringer, for tida bli brukt til noe, uansett om det er fornuftig, stille eller dørgende kjedelig. Jeg fortsetter enten utvendig og innvendig, eller bare innvendig, jeg gjør det.
søndag 23. desember 2012
tenderpoints II.
Vi er
ikke så langt fra sannheten
jeg graver pekefingernegla inn i lakken
du hviler albuene mot den sviktende
benkeplata Tynger vi kjøkkenet
på hver vår måte
finner jeg frem den billigste vinflaska
og det hender at vi spiser sammen
De fleste gangene
møtes vi
over nyvunnen
Kjærlighet
som for et øyeblikks tid siden
var flytende
blir fast
det hender jeg angrer På at øya dine blir blanke da
men jeg klarer aldri å
la være
å være
ikke så langt fra virkeligheten.
.til røde.
tirsdag 11. desember 2012
t-rex.
fordi jeg ikke klarer å favne om det. helt. enda.
det mangla minst fire billige skopar i gangen og ei veske jeg personlig aldri hadde brukt.
sminkesakene var borte fra hylla på badet, og når jeg åpna kjøleskapet var den inntørka agurken rydda ut. jeg hadde tenkt å ta den. kanskje vaske hylla. rene flater gjør det vanskelig for bakteriene å gro. jeg kommer faktisk til å savne deg.
den første lukka døra helt, og jeg ble sjuk av hva som befant seg bak
den andre lukka den aldri igjen, og jeg ble sjuk av gjennomtrekket
når den tredje kom ringte jeg på og spurte om jeg
fikk lov til å bli med ut og leke, og jeg sa -
jeg tør ikke se deg i øya på de bildene
det er ikke deg
du er ikke gul
slim
røde kanter
og hul
for jeg har hvert eneste pigment av deg
fanga i iris
-
fredag 30. november 2012
hypokondrium.
Jeg veit ikke hvor gammel jeg er, eller hvorfor jeg alltid greier å knyte skolissene på venstre sko så mye dårligere enn på den høyre. Jeg mistenker at det er fordi jeg som regel mistet tålmodigheten etter første skoen, og dermed evnen til å knyte lissene hardt nok på den andre da jeg var liten. Først høyre sko, så den venstre; kaninørene og huskeregla jeg ikke husker lenger. Jeg er høyrehendt og handler vel deretter, og jeg tror det er et etterslep, dette med slakkere skolisse på venstre sko, egentlig ikke noe annet enn en egenhet som kun er synlig for meg selv. Likevel føler jeg en viss tristhet over at min venstre sko agerer slik, det er som om den vil hjem igjen når jeg er ute og går. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.
Det har skjedd at jeg har blitt nummen i nedre del av høyrehånda mi i det siste. Det skjer når jeg sover. Jeg våkner av at jeg ikke har sirkulasjon der lenger, lillefingeren er iskald, og fra håndleddet og ut i fingertuppen er jeg helt følelsesløs. Følelsen kommer tilbake etter en liten stund når jeg har ristet og knadd hånda godt, spesielt den nedre delen. Det har skjedd så mange ganger, nesten hver natt de siste ukene. Jeg mistenker at det er en vardøg, om fysiske vardøger finnes, og isåfall er jeg redd, for det er ingenting som skulle tilsi at jeg plutselig skal bli nummen. Jeg er frisk. Jeg har vært hos nevrolog. Alt er bra. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.
Jeg har tenkt over muligheten for at skjelettet mitt lager flere osteoporotiske lyder enn andres til tider, om jeg kan kalle dem det. Og jeg vet at det skjer for flere når de strekker seg, men dette er utenom morgenstrekken. De hule knekklydene kan plutselig oppstå lenge etter at jeg har stått opp, langt forbi den tiden hvor kroppen enda er i dvale og mangler blod og varme for å fjerne rustet i muskler og ledd- bare ved at jeg beveger meg litt. Jeg har hørt at det ikke er annet enn at lydene stammer fra knokler som glir mot hverandre, at det er der den ekle påminnelsen om at jeg er et produkt av biologisk materie kommer fra. Anabol og katabol, oppbyggende og nedbrytende på samme tid, mest nedbrytende. Jeg blir eldre og trenger mer luft. Jeg elsker å gå. Vil alltid gå langt. Alltid lenger enn alle andre.
Det er så rart å tenke på at man ingenting vet om så mange ting som foregår rundt seg av vitenskapelige fenomener, men at man vet at man har noe som heter hukommelse og at den kan deles inn i to; langtidshukommelse og korttidshukommelse. Jeg veit at jeg haler ut langtidshukommelsen, og selv om jeg burde vært fornuftig og ledd bort alt sammen, skjøvet signalene ned i sokkeskuffen, sies det at hukommelsen blir påvirket av følelser, og at dette har en hensikt fordi hukommelsen kan manipuleres av følelsene som inntreffer i etterkant av selve minnet. Jeg skjønner ikke hensikten, men jeg skjønner hva jeg gjør. Jeg trodde minnet var et øyeblikk, adskilt fra kjøttet, blodet og beinmassene. Det var du som elsket å gå. Ville gå langt. Alltid lenger enn alle andre. Og du bruker ikke sko lenger, hendene dine vil aldri føle noe mer, og kroppen din er blitt til støv. Du beveger deg ikke, føler ikke, er ikke.
Når jeg lukker øya er det ikke det at jeg ikke ser deg, jeg ser deg bare så dårlig.
onsdag 7. november 2012
ord fra den som ble igjen.
Det er ikke alt jeg fikk gjort.
Jeg skulle tatt oppvaska. Jeg pleier vanligvis å ta den så fort jeg er ferdig med å spise. Det finnes ikke noe verre enn å vente for lenge slik at brødsmulene tørker på tallerkenen og faller ned på gulvet rett under kanten på benkeplata når jeg etterhvert løfter dem mot vasken for å skylle dem av. Jeg krøller tærne i grøss bare ved tanken på hvordan brødsmulene knitrer når de sprekker mot undersiden av føttene mine fordi jeg trør i dem. Derfor pleier jeg å ta oppvaska så fort som mulig.
Det er ikke alt jeg kan få.
- Det er visst ikke slik at man har krav på å få høre musikken man vil, eller hvor høyt den påsatte musikken skal spilles selv om man betaler dyre penger for en taxitur. Sjåføren er av utenlandsk opprinnelse, har en bart jeg aldri ville anbefalt noen og snakker til meg på inn- og utpust som om han må spare på omtrent alt oksygenet i verden. Som om det ikke var nok at han har det travelt med å svare meg når jeg spør, så sier han relativt lite - ikke engang et blikk i ryggespeilet. Jeg lurer på om han mener at alle ord burde forbli usagt, eller om han er slik til vanlig. Han vet hvor jeg skal. Jeg personlig ville sagt noe om jeg var i hans sko. Men kanskje er det en skikk, og om så er, så er det en meget uhøflig en. Kanskje han har problemer med å forstå hva jeg sier, man vet jo aldri med sånne. Dessuten er han mye yngre enn meg. Hva vet vel han om disse tingene. Jeg antar at er ille berørt siden han vet hvor jeg er på vei og jeg føler at jeg må tilgi ham for å ikke være en bedre lagspiller. "Behold vekselen. Takk"
Det var alt jeg greide å si.
Der oppe ville nok hvem som helst gjort en bedre jobb enn meg. Butikkdama på Coop Obs supermarked for eksempel. Jeg er sikker på at de endeløse køene i lørdagsrushet har gitt henne nok av blankpunkter i sinnet til at hun har kunnet fylle dem med poesi. Eller at den ene veiarbeideren med tynnslitt hestehale som nærmest har fungert som nabo, iallfall mellom 07-17 i et halvt år utenfor leiligheten, kanskje ville hatt noe å komme med som både var storslått og forbausende godt sagt. Jeg tar av meg hatten for de talentfulle menneskene som kan ta ting på sparket. Sånne som ikke blir redde i store forsamlinger og ikke prøver å se for seg alle nakne (ikke at jeg prøvde det nå, det ville kanskje vært litt for gæli') for å lettere å kunne rette fokuset bort mot den enorme frykten for å dumme seg ut. Jeg tror jeg har dummet meg ut hele livet, jeg. Og det var det jeg sa. "Behold vekselen. Takk. Jeg tror jeg har driti på draget" Det sa jeg.
Det var ikke mer å gjøre med det.
Når jeg tenker tilbake på det, så føyer det seg inn i rekken over hvordan dette livets trivialiteter ender med å spille deg et lite puss når du tror du har fått taket på det. Jeg trodde jeg kjente dette med liv og ikke-liv, og forskjellen mellom dem ganske godt. Jeg husker at jeg tenkte at jeg hadde gjort dette før når jeg stod der oppe og snakket til forsamlingen. Jeg er ikke hva jeg en gang var, og kanskje var jeg ikke det helt store den gangen heller.
Det jeg husker.
Vi stod ved benken og vasket opp; jeg vasket, du tørket. Mellom oss ble det aldri ytret de helt store ordene når vi stod sånn, men en dag etter middagen falt det meg inn å fortelle om noe jeg egentlig trodde jeg allerede hadde fortalt og som du kanskje hadde glemt. Du foretrakk ikke en mine, men du så på meg- lenge, og så lukket du øynene. Du må ha bestemt deg for å tilgi meg for det, for du tørket resten av tallerkenene og feide smulene av benkeplaten med hendene og kastet dem i bosset. Jeg husker at du samme kvelden lot glasset du hadde drukket appelsinjuice av, stå over natta. Om morgenen var glasset grått og hadde appelsinfjør på innsiden.
Det jeg vet.
Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.
Burde jeg visst for lenge siden. Jeg skulle tatt oppvaska før. Jeg tør ikke tenke på hvor mange brødsmuler som finnes under benkeplata på kjøkkenet.
tirsdag 30. oktober 2012
morning light forgives the night so please stay until I see another day
huden brenner under dyna, jeg har føttene i lava og brystet i sentrum av sola - jeg drømmer ikke om å reise noen steder, jeg har det fint her jeg er nå. jeg trodde jeg skulle få frost i kroppen, jeg trodde blodårene skulle føles som pimp-is når jeg la fingrene på underarmshuden for å finne puls, jeg trodde det skulle være umulig for meg å bevege meg naturlig, at jeg ville gå med klaprende, lattermilde beinstrukturer under meg og at den eneste utgangen på en gatelangs nattevandring ville være å etterlate et varmt avtrykk av en trist maske i asfalten. men jeg har tatt feil. jeg har blitt innendørs. jeg har ikke stengt meg selv ute og sagt at det er min natur å gå min vei - ustanselig. jeg har holdt kjeft, beholdt en dødfødt sommers ettervarme på innsida og satt meg ned. det å sitte ned; jeg veit ikke om en levende sjel som får meg til å gjøre noe jeg ikke går med på lenger, andre enn meg selv, og samtidig føler jeg meg snytt av min egen autonomi. det er noe hemmelig over å sitte alene i mørket når utenformørket er dempet av rå, lammende snø. her hvor jeg er, er det nemlig mørkest, og jeg har det fantastisk selv om jeg alltid vil ha kalde hender.
lørdag 20. oktober 2012
det fineste med denne høsten er at alle de drømmene jeg hadde om å leve gjennom september og oktober som ensom og forfattermelankolsk ikke ble realisert likevel. jeg er mye mer lykkelig nå enn hva jeg hadde forestilt meg, selv uten de triste prosatekstene og ordstrømmene jeg egentlig ønska å produsere. jeg har nettopp lært meg å puste jeg. over vannet.
tirsdag 2. oktober 2012
tenderpoints.
jeg er flink til å trekke i den spisse sia' av månen til meg når den er halv;
når jeg slikker på et frimerke
snubler i retrogradsfiksjoner
og sleazy stjernebilder,
trekker ei lang mine over feltet jeg
skulle satt inn et helhjerta smilefjes som prikken over i'en
(i navnet mitt, både det foran og det etter)
i adressefeltet skriver jeg
en forkortelser;
i adressefeltet skriver jeg
en forkortelser;
og lenger enn
lengst bortenfor meg finnes ei postkasse
jeg har ingen lysende supernovaer
eller uoppdaga meteorsvermer i brevet
sånne uutalte ønsker som du kanskje kunne fått oppfylt
eller en liten ting å gi deg,
tyggis, eller et klistremerke
-
eller en liten ting å gi deg,
tyggis, eller et klistremerke
-
før jeg går ut pakker jeg kosmos inn i ull
drar glidelåsen på ytterjakka opp i haka så huden sprekker
og renner melkeveier,
foran meg i mørket over den sprakende grusen
står kassa som en kassert rakett
jeg snubler litt i beina mine
ser at den enda venter på å få posta brevet
der jeg driter i å skrive
at jeg er avsender
bare forventer at du veit hvem jeg er
laika.
drar glidelåsen på ytterjakka opp i haka så huden sprekker
og renner melkeveier,
foran meg i mørket over den sprakende grusen
står kassa som en kassert rakett
jeg snubler litt i beina mine
ser at den enda venter på å få posta brevet
der jeg driter i å skrive
at jeg er avsender
bare forventer at du veit hvem jeg er
laika.
mandag 1. oktober 2012
Det er ikke vanskeligere enn at jeg gjør det til en vane. Min mentale aktivitet kan brytes ned til at jeg husker det som skjedde for fjorten år siden - da jeg var 9, og ikke hadde særlig andre nedturer her i verden enn at dumle med lakrissmak gikk ut av produksjon etter en kort gjesteopptreden i dumleposen. Det som skjedde var kanskje ikke sønderrivende eller omveltende, freudianerne ville fått vanskeligheter med å tilskrive det noe av ubevisst-bevisstskapende karakter fordi det var en enkelt hendelse og jeg har aldri hatt lyst til å tømme den over noen andre. Og i det hele tatt ville det vært vanskelig å gjenfortelle - gjenskrive - gjentegne, figurativt fremstille det nøyaktig slik det skjedde, uansett hvor mye verktøy, materiale og hobbysaker jeg hadde fått utlevert ville det blitt en fadese: det er ingenting som har skapt seg selv mer ved å havne i mitt øyeblikk, men sånt kan man ikke si.
lørdag 29. september 2012
det kan ha noe med de veldig oppsperra øya dine å gjøre,
den kaninaktige nysgjerrigheten som krøller seg under nesa di og aldri holder kjeft,
måten du skyver skuldrene dine frem på, legger håndflatene sammen så overkroppen din ligner en V og du kan skvise hendene mellom lårene, slik at du kan lene deg langt nok frem mot meg
uten at det bryter noen intimgrenser- og der henda skulle vært har du gravd dype skyttergraver for pinlige øyeblikk og spørsmål, som ligger og hviler og titter med skremte blikk over kanten før de dukker ned igjen i frykt for å få ei kule midt i synet. men frontene gir aldri opp, det er jo krig for faen. jeg er spent på hvem som ender opp med å drepe den andre. om pinligheten setter nådesstøtet eller om spørsmålene besvarer seg selv til slutt.
det overrasker meg at du, på tross av din ekstreme dragning mot min private sfære ikke enser at jeg til stadighet veksler blikket mellom betongelementene og heisekranen
på andre siden av veien. enhver normal person ville ha flyttet blikket, reflektert over hva som rørte seg på utsiden som var så interessant istedenfor en selv. hvem bryr seg om hvem jeg er, ihvertfall ikke du.
når jeg ser mennesker gå under stillaser tenker jeg på sånne som deg. og hvor stort knusningspotensialet egentlig er.
tirsdag 25. september 2012
når jeg sov, ville jeg ikke annet enn å se på det som en voldsom mengde stjerneklynger som landet i postkassen min- harmløse knallperler eller advarsler med feige, små helveticafonter, om det ikke hadde vært for at jeg så det gjennom en øyeglippe, et ca fingerbølsstort hull- og at det antok flere former enn størrelser etter det, og at det med mine kaleidoskopiske sjanser og tid i rom ville vise seg for meg senere- i alt annet enn farger, glitter og pynta løgnhistorier, i alt annet enn et usselt, ærlig brev. det endte med at jeg satt igjen med en fargekodet lapp festet til rein og klebrig asfalt. og med det atmosfæriske trykket rundt hodet tegnet jeg like godt hjerteprikker over i'ene istedenfor et postskriptum.
burde brukt kritt. burde våkna. burde hoppa paradis.
bearbeidet utdrag. fordi jeg gjør leksene mine nå.
... Mamma var ikke særlig opptatt av musikk. Når jeg prøver å tenke på hvilken låt hun selv ville valgt kommer jeg til kort. Det eneste håndfaste beviset på at hun noen gang hadde vært i besittelse av musikk, fant jeg i en roteskuff i en kommode på gjesterommet en dag vi hadde storopprydning. Hun så ganske overrasket ut når jeg fisket frem en vinylsingel fra skuffen hun trodde kun inneholdt lefsete kokebøker og lysstumper. Coveret var så flatt, uten rifter og brettede kanter at det knapt kan ha blitt brukt- og selve EP’en var uten riper, den hadde kun noen mørkere flekker som med god fantasi kunne ligna fingeravtrykk fra 1969, ellers var den i butikkhyllestand. Hun fortalte meg at hun kjøpte det for egne lommepenger og at hun trodde hun hadde spilt den EP’en i stykker for lengst. Hun påsto også at hun elska The Jackson 5, men hun hadde ikke noe særlig sansen for pappaen ”Joe” som styrte i kulissene. Men jeg tror fortsatt, den dag i dag, at EP’en kun var en kjærlighetsgave fra en av disse frierne jeg har sett mange falmede fotografier av; og at den egentlige grunnen til at mamma følte hun hadde noen forbindelse med Michael Jackson var at de var født samme året og døde samme året. Ikke at hun fikk oppleve det siste.
Jeg
aner egentlig ingenting om hva som egner seg til å bli spilt i en begravelse.
Det eneste jeg vet er at jeg hater langtrukne toner fra orgelpiper, og at selv den fineste sangen man vet om vil få et trist utslett
som aldri forsvinner om man bruker den på denne måten. Jeg har tusen sanger jeg
elsker og enda flere jeg hater, men ingen av dem står i brosjyren og ansvaret
er ikke mitt alene, likevel skulle jeg ønske jeg fant en sang før pappa satte
pekefingeren ved tittelen ”Gabriels Obo av Ennio Morricone” i det brune
skinnheftet - og attpåtil valgte det som utgangsmusikk. For meg høres Gabriels
Obo ut som en nasal, påtatt klagesang. Pappas argument var at det er vakker
instrumentalmusikk og at den passer i denne sammenhengen. At han ikke klarer å
komme på én jævla låt hun virkelig likte irriterer meg, det får meg til å føle
at hennes ettermælte kunne like gjerne vært lydløst, ca ikkeeksisterende, eller kun for de døve og døde. Jeg støtter hodet i hendene med albuene på det hvite bordet,
spoler tilbake, holder kjeft, vi er snart ferdige.
” When I had you to
myself, I
didn't want you around
Now it's much too
late for me to
take second look
I want you back
I want you back
I want you back”
søndag 9. september 2012
jeg våkner med følelsen av at de siste dagene har pressa seg gjennom huden på underarmen min; at de har gravd seg gjennom det overfladiske kjøttvevet og brutt seg inn i den rødeste beinmargen i knoklene mine, gjort meg skjør; de har surfa med det venøse blodet - fra kroppen til hjertet, stjålet oksygenet - delt det ut; de har rulla sakte gjennom hvert eneste segment av kroppen min, brettet ut alle folder og kanter som kunne vært strøket eller aldri skapt, etterlatt meg til denne søndagen som en haug med naturlige redsler for hva som kunne ha skjedd om jeg ikke våkna med den samme følelsen; hadde jeg vært den samme. likegyldig.
søndag 2. september 2012
september II.
(vi lefla med
tankene om at
tankens kraft
kan påvirkes
med en annen kraft
enn tankene våre)
det primitive
det abnormale
freakshowfaktoren
ved å få et vepsestikk på høsten
gå rolig hen til vinduet
og smøre stikkejævelen
utover glasset-
ikke tørke bort sølet,
bruke vinteren på
å se hvordan
dagene i kulda
mumifiserer vingene inn i ruta,
krymper vepserumpa,
krystalliserer innvollsgørret
til støv vi puster bort,
mer og mer
avdekker hvordan vi selv ser ut
til vi står der
med klare dødstegninger i ansiktet
et slags senastmatisk anfall
hvor vi kramper til, og
dør tidlig
neste sommer.
krystalliserer innvollsgørret
til støv vi puster bort,
mer og mer
avdekker hvordan vi selv ser ut
til vi står der
med klare dødstegninger i ansiktet
et slags senastmatisk anfall
hvor vi kramper til, og
dør tidlig
neste sommer.
lørdag 1. september 2012
septemberstatue. (det er bare å akseptere det.)
I. du har klippa av deg håret. store hårtjafser dekker sparkelet mellom baderomsflisene under deg og forbinder dem, visker ut rutenettet og danner en hårete sokkel. føttene dine; blodårene som bukter seg fra leggen til hælen og over terningbeinet, opp på oversiden av foten, snører et nettverk av små bekker som flyter under huden og fotbuen din er høy- du krummer tærne, jeg vet ikke om det er fordi du nettopp har løpt og gulvet er kaldt, eller om gulvet er kaldt fordi du nettopp har løpt.
II. du er nesten skalla. små hårtuster stikker opp. skuldrene er alene, du legger merke til at du har et hard knokkel som står ut på en unormal måte på høyre side. saksa åler seg langs hodebunnen og eter seg gjennom. ditt biologiske materiale; vi spiste frokost i hagen for åtte uker siden og i dag våknet du og trodde vi kunne spise fra bakken. ansiktet ditt er bronsefarget i lysrørslyset på badet. hodebunnen din ser ut som forarbeidet til en kommende parykk, bortsett fra at ditt hår fortsatt lever.
tirsdag 14. august 2012
ælverum.
Neste mandag skal jeg si ha det til kjæresten min, gå opp de blå trappene i vindfanget, smyge meg gjennom stua, kollektivkjøkkenet og den lange gangen inn til hybelrommet mitt- 09, jeg skal låse opp døra og kjenne på dobbeltisolasjonen, håpe at den holder, lukke døren bak meg og se rett fram, ut av vinduet mot bjørka som dryssa blader allerede uka før da vi flytta inn noen av tingene, se for meg hvor flott utsikt jeg vil få når alle bladene borte, kanskje ser jeg Rena mellom fjellene, hvem veit, egentlig aner jeg ikke hvor jeg ser hen når jeg ser ut av vinduet mitt, men det finner jeg ut av. Når jeg har satt meg ned på senga, det er sikkert der jeg setter meg første gangen jeg er alene der på ordentlig- eller kanskje jeg ligger ned, så kommer jeg ganske sikkert til å fylles med et voldsomt sug innvendig, og jeg får lyst til å begynne å stresse igjen, vente utålmodig på første skoledag og komme til å tenke på bildene jeg har blitt vist fra da jeg (tydelig) stolt håndhilser på rektor første dagen som 1-klassing hvor det ser ut som jeg er tilbehøret til sekken, og ikke omvendt. Første skoledag er ikke så prestisjefylt nå lenger, jeg skal bare sluses inn med hundrevis av andre mennesker, høre på noen velkomstord og dra på fylla ei uke før vi skal "tilbake til virkeligheten" og sitte i store forelesningssaler, kikke på slides og elektronisk lærdom mens en eller annen q-tip med briller står der nede i sluket og prøver å overdøve tastaturklikkinga og overse blikkene som overser, og når den dagen er over skal vi gjenta prosedyren dagen etter- bare til et senere tidspunkt, og alle vil være overlykkelige fordi de kan stå opp seinere, men jeg skal alltid stå opp tidlig, bli morgenfuglen på denne skolen også som dukker opp i kantina for en kaffe mens personalet fortsatt sitter og gnir søvnlorten ut av øynene. Det blir nok sånn. Det gleder jeg meg til. Og blir det annerledes gleder jeg meg til det òg. Jeg håper jeg får nye venner, sånne som liker å spille spill og spise non-stop istedenfor å dra på fylla hver helg, og, som når de drar på fylla- har det gøy og tar masse minneverdige bilder som vi kan le av seinere og henge ut på vennlig vis, ikke sånne venner som alltid skal dra ut når klokka nærmer seg midnatt, ødelegge en jævla koselig hjemmefest for å dra ut og pule eller sloss eller drikke seg blind. Sånne vil jeg ikke ha. Om jeg ikke får sånne venner kommer jeg helt sikkert til å nyte tre år sånn ca alene. Enkelt. Jeg kan velge å være ensommen, eller jeg kan velge å være sosialdyret, sistnevnte er kanskje mest slitsomt, og en blanding av disse to fungerer dårlig ovenfor alle som ikke kjenner til en sånn en fra før av -og jeg har ikke møtt så mange av dem i dagens. Så vi får se. Kanskje jeg bestemmer meg for hvordan det vil bli allerede før jeg treffer sengetøyet, eller kanskje senere, når bjørka har blitt bar og jeg har funnet ut av hva det er jeg kikker utover. Eller kanskje jeg dropper alt sammen. Blir helt Gregor Samsa istedenfor.
(elverum, du skal jobbe bra hardt for å heve deg over bø…)
(elverum, du skal jobbe bra hardt for å heve deg over bø…)
fredag 27. juli 2012
denne ustanselige gressklippinga. dette nitidige arbeidet med å holde en plen fra å overgro, bli for høyt til at det kan fjernes med maskin, vokse viltert og gjøre plass for dyra som endelig tør bevege seg i gresset når kamuflasjen stikker høyere, og stråene som strekker seg opp fra halshogd posisjon og blotter nye blomster- sånne halvfrekke varianter som regnes for å være en trivielle vekster, ei blemme i premienabolagets overfladiske øye, vekster man finner i ei grøft, ikke en av slagsen som trenger kjærlighet, berøring, vanning, beskjæring ogsåvidere; jo høyere gress, jo frekkere natur. den som beveger seg nærmere inngangspartiet, stikker følehorna innenfor døra- hallo? edderkoppen som lager tråd mellom tv'en og stuebordet, limtrådene mot overarmen. vepsen som surrer rundt middagsgrytene på kjøkkenet og fuglene som spiser opp ripsen før du rekker å plukke skåla full, gressløken fungerer som trær for billedyr.
naboen starter gressklipperen fra 1981 akkurat idet armen min har sovnet under vekten av hodet som har kokt såpass i sola at jeg snart hadde søvnkollapset uten å ville det selv. akkurat det jeg ville. skamløs og forstyrrende spytting fra motoren, metallbladene på undersida som flekker ei grein og kapper noen hardføre vekster så det høres. naboen selv lager ikke så mye lyd, er bare gjenstand for lyden i seg selv og dytter den forover. jeg blir forbanna. hvem vil vel ha blomster og dyr man kan stole på.
mandag 2. juli 2012
"Reaksjonen kan deles inn i to deler, lysreaksjonen og mørkereaksjonen. Lysreaksjonen er avhengig av lys, mens mørkereaksjonen kan foregå i fravær av lys"
Jeg mener;
Det er for lenge siden jeg har latt bokstavene tale for meg. Jeg har vært alt for verbal. Jeg har nesten slutta å formulere meg skriftlig og alt annet har blitt babbel. Det siste året har jeg hatt stadig vanskeligere for å konsentrere meg og jeg har lenge lurt på hva det skyldes, jeg har tråkka rundt, fortvilt og forbannet, hekta den ene unnskyldningen på den andre og unngått temaet fordi jeg føler meg så ferdig med det, men så har det seg slik at jeg fortsatt ikke er overmenneske og kan styre kropp og hode i samme retning. Det blir som med dolmiosaus. Når du er ferdig med maten og skal vaske opp, blir oppvaskbørsten tomatfarget av tilsetningsstoffener og konserveringsmidler. Reservebørste er nå anskaffet etter gjentatte episoder med rødoransje børstetupper. Nå slipper jeg å ha en (u)rein, misfarget oppvaskbørste, og tomatfargen på reservebørsta forsvinner etter ørten grovvasker, så problemet er løst frem til den er blitt så stygg av alle grovvaskene samlet at den må skiftes ut. 9,90 på europris- billig for alle hverdagene den har gjennomlevd.
Siden 2009 (- og kanskje før dét til og med, jeg nevner kort: rusmiddelpreget hverdag og forhold som ble mer og mer møkkete, seinskadene som fulgte og det som skjedde da jeg var som mest nedkjørt og uforberedt) har det bare gått nedover. Livet er livet; det har vært vanskeligere og lettere i perioder som hos alle andre, men jeg har aldri tillat meg å dvele ved det faktum at en sorgreaksjon som ikke har fått leve fullt ut, setter seg. Den er limt til innsiden min som et fettlag som tillater alt annet grums jeg opplever og putter i meg til å feste seg som de mikroskopiske partiklene det er - i stadig voksende klaser. Jeg er ikke i stand til å bryte det ned med viljen, langt mindre med en energifattig kropp, det virker som den kriselagrer alt fordi den er redd den ikke kan gjenkjenne noe annet som næring. Og i senere tid har jeg opplevd at jeg ikke får puste. Det er trangt i brystet og selv om blodet raser gjennom kroppen og utvider blodårene så de stikker ut fra huden på både armer, mage og føtter, jobber hjertet som om det har sunket ned i buken og magen knyter seg til lungene. Jeg får ikke luft og hjernen fylles med karbondioksid. Jeg kunne like gjerne stått med leppene rundt ræva på ei gressmett ku. Det føles som angst uten at jeg kan si at jeg har kjent det noen gang. Innsiden er smurt med oppsparte og ervervede emosjonelle konflikter, de er tilsatt delvis herdede tanker og siden jeg tillegger blodet, tapet og sorgen min lik farge, føler jeg meg seig og uspiselig som ihjelsprøyta tomatskinn når jeg serverer det innerste av meg selv. Derfor gjør jeg det så sjelden. Og inni er jeg bløt og full av frø- trykker du på meg tyter jeg ut til alle kanter. Jeg forebygger ikke, jeg er kreft.
Tomater var forbudt i tidlig på nittenhundretallet. Den katolske kirke mente tomater påvirket unge slik at de ble promiskuøse. Det var også generelt bred skepis til tomater da tomatene med sin illevarslende farge ble mistenkt for å være giftige. I senere tid har de blitt kalt pommes d'amour. Fine franskmenn. Kjærlighetsepler. Jeg ler litt av det, det hele bunner ut i kjærlighet. For mat. For hverdag. For mamma. For meg. Likevel føler jeg at den behandler meg stygt, kjærligheten altså.
- men en dag jeg er tøff nok skal jeg grovvaske meg selv for jeg må slutte å bruke meg selv til alt.
Fotosyntetiser meg. Jeg klarer det ikke aleine.
mandag 2. april 2012
onsdag 28. mars 2012
fredag 23. mars 2012
atten år tilbake.
nå har tre år gått og dette husker jeg;
vi sitter ved spisebordet på kjøkkenet. jeg trykker fingerneglene ned i de svarte stripene i lakken og du sitter ovenfor meg med hendene samlet. jeg veit ikke helt hva det var jeg tenkte på før jeg la den på bordet, jeg tror ikke jeg en gang vurderte å lage en troverdig historie eller tenkte på at dette var et sjansespill, jeg kunne ha sagt smartere ting, definitivt, eller lagt den tilbake, men jeg hadde altså bare lagt den der - bæng, rett på bordet, uten å tenke meg om, en krølla hundrelapp, og det var alt for mye enn hva jeg hadde klart å spare sammen av lommepenger, og alt for mye til å være noe jeg kunne ha fått av noen jeg kjente. du lurte selvsagt på hvor den kom fra. jeg husker at jeg kikka avslørende mye opp på hylla bak deg hvor konvolutten med sparesedlene stod klemt bak kaffekverna. du alvorlig på meg.
jo. altså. om hun visste om det huset på vei opp til skolen med det hvite huset i bakken? der bodde det en gal mann. han negeren. i dag hadde han gått ut i hagen, revet seg i håret og kasta penger rundt omkring seg. "ta alt" hadde han sagt. "ta alt!" jeg hadde ikke turt å gjøre annet enn å ta én hundrelapp.
og ansiktet ditt løsna fra alvorsprega til koselig. du kikket overrasket, nesten litt lattermildt på meg, mens jeg fortsatte å bable i vei, gjorde løgnhistorien til den verste jeg noensinne har fortalt deg. jeg var ustoppelig. etterhvert spurte du meg om hva jeg ville bruke den på, for det gikk jo ikke an å levere den tilbake. og jeg hadde tenkt på noe: de derre hvite basketskoa med borrelås. de som kosta nøyaktig hundre kroner og fantes i skobutikken ved shell.
vi dro dit og kjøpte de skoene. jeg husker at inne i skobutikken lukta det av lær og det knirkete gulvet med brunt gulvteppe over lagde subbelyder når man gikk på det. de skakke trehvite hyllene med et lite utvalg sko, mest herre og kvinnemodeller, hadde de hviteste joggeskoa jeg hadde sett stående midt imellom voksenhyllene. dama bak kassa visste hvem jeg var. smilte så fint da hun ga meg posen og sa ha det til mamma. jeg lurer meg til å tro at jeg kanskje kjente et lite snev av dårlig samvittighet, men kanskje jeg glemte det da sola utenfor skinte sterkt på borrelåsene med skinnende plastikk at jeg fikk vårkløe.
jeg husker iallefall at jeg, samtidig som jeg stod med posen i hånda og hadde fått joggesko helt ufortjent, var glad du hadde gjennomskua meg, for det visste jeg innerst inne at du hadde gjort, og jeg lurte nok litt på hvorfor du ikke ga meg husarrest eller røde ører istedenfor. antagelig fordi visste du at jeg ikke kom til å gjøre det igjen, eller så belønnet du meg for min evne til å dikte opp historier av fantastiske dimensjoner og for å være en frekk liten jævel. jeg vet ikke. men de varte hele sommeren, gjennom uendelig mange hoppetauleker, gjemsler og paradis.
du var så kul.
vi sitter ved spisebordet på kjøkkenet. jeg trykker fingerneglene ned i de svarte stripene i lakken og du sitter ovenfor meg med hendene samlet. jeg veit ikke helt hva det var jeg tenkte på før jeg la den på bordet, jeg tror ikke jeg en gang vurderte å lage en troverdig historie eller tenkte på at dette var et sjansespill, jeg kunne ha sagt smartere ting, definitivt, eller lagt den tilbake, men jeg hadde altså bare lagt den der - bæng, rett på bordet, uten å tenke meg om, en krølla hundrelapp, og det var alt for mye enn hva jeg hadde klart å spare sammen av lommepenger, og alt for mye til å være noe jeg kunne ha fått av noen jeg kjente. du lurte selvsagt på hvor den kom fra. jeg husker at jeg kikka avslørende mye opp på hylla bak deg hvor konvolutten med sparesedlene stod klemt bak kaffekverna. du alvorlig på meg.
jo. altså. om hun visste om det huset på vei opp til skolen med det hvite huset i bakken? der bodde det en gal mann. han negeren. i dag hadde han gått ut i hagen, revet seg i håret og kasta penger rundt omkring seg. "ta alt" hadde han sagt. "ta alt!" jeg hadde ikke turt å gjøre annet enn å ta én hundrelapp.
og ansiktet ditt løsna fra alvorsprega til koselig. du kikket overrasket, nesten litt lattermildt på meg, mens jeg fortsatte å bable i vei, gjorde løgnhistorien til den verste jeg noensinne har fortalt deg. jeg var ustoppelig. etterhvert spurte du meg om hva jeg ville bruke den på, for det gikk jo ikke an å levere den tilbake. og jeg hadde tenkt på noe: de derre hvite basketskoa med borrelås. de som kosta nøyaktig hundre kroner og fantes i skobutikken ved shell.
vi dro dit og kjøpte de skoene. jeg husker at inne i skobutikken lukta det av lær og det knirkete gulvet med brunt gulvteppe over lagde subbelyder når man gikk på det. de skakke trehvite hyllene med et lite utvalg sko, mest herre og kvinnemodeller, hadde de hviteste joggeskoa jeg hadde sett stående midt imellom voksenhyllene. dama bak kassa visste hvem jeg var. smilte så fint da hun ga meg posen og sa ha det til mamma. jeg lurer meg til å tro at jeg kanskje kjente et lite snev av dårlig samvittighet, men kanskje jeg glemte det da sola utenfor skinte sterkt på borrelåsene med skinnende plastikk at jeg fikk vårkløe.
jeg husker iallefall at jeg, samtidig som jeg stod med posen i hånda og hadde fått joggesko helt ufortjent, var glad du hadde gjennomskua meg, for det visste jeg innerst inne at du hadde gjort, og jeg lurte nok litt på hvorfor du ikke ga meg husarrest eller røde ører istedenfor. antagelig fordi visste du at jeg ikke kom til å gjøre det igjen, eller så belønnet du meg for min evne til å dikte opp historier av fantastiske dimensjoner og for å være en frekk liten jævel. jeg vet ikke. men de varte hele sommeren, gjennom uendelig mange hoppetauleker, gjemsler og paradis.
du var så kul.
søndag 18. mars 2012
du sitter på huk med øynene lukket og tror at jeg gjør det samme. vi skal ønske oss noe, blåse på løvetann, og om alle fnokkene slipper taket vil de gå i oppfyllelse. jeg klemmer løvetannen mellom hendene og håper at den første tanken som ramler inn i hodet mitt ikke er noe om godteri. det har skjedd flere ganger. når jeg går aleine og ser stjerneskudd blir jeg så redd for at stjerneskuddet skal forsvinne før jeg rekker å ønske meg noe at det eneste jeg har klart å tenke på er godteri. og en gang ønsket jeg meg en valp. godteri får jeg ofte, men det er vel sånn det er. og jeg har aldri fått noen valp. kanskje jeg ikke har ønska meg de riktige tinga.
så denne gangen håper jeg klarer å ønske noe bedre. jeg vet ikke hvordan vi skal få det til å fungere. om vi ønsker noe likt, samtidig, vil vi kanskje få det. men jeg kan jo ikke si hva jeg kommer til ønske til deg og omvendt. da tells det ikke. jeg tror ikke du tenker som meg; jeg skulle gjerne ønska meg noe universsprengende, noe som ingen har tenkt på før. men det eneste jeg kan komme på er sult og krig. og fattige barn i afrika. det er tenkt på før. det ser ut som du konsentrerer deg skikkelig.
jeg skulle ønske at jeg ønska meg noe som var bra. noe sånt som nesten ingen legger merke til, men gjør en forskjell - noe som gjør alle vanskelige ting lett. de som visste at det var jeg som hadde fått det til å bli sånn, hadde nok smilt og tenkt at det var sterkt gjort av ei jente på elleve år å få til noe sånt. men jeg veit ikke hva jeg skal ønske meg for å få det til. .
du klemmer sammen øynene så du får rynker i panna, gjør deg klar til å blåse. jeg bøyer meg mot løvetannen min og blingser, munnen min fester seg nesten til fnokkene og jeg tror jeg pusta inn noe jeg ikke skulle. det kiler i halsen og det er noe ruglete under den svampaktige knoppen. ved kronbladene er det sorte prikker, tett i tett, som klinger seg til bladene. jeg slenger fra meg løvetannen og grøsser. det er fortsatt noen fnokker igjen. leppene dine former seg til en liten "o" og mens du bøyer hodet fra side til side blåser du så hardt du kan til du har sendt bittesmå paraplyer over hele gressplenen. "sånn!" sier du med utslåtte armer.
øyevippene dine lyser som gulaktige, nesten gjennomsiktige edderkoppbein i lyset fra sola.
så denne gangen håper jeg klarer å ønske noe bedre. jeg vet ikke hvordan vi skal få det til å fungere. om vi ønsker noe likt, samtidig, vil vi kanskje få det. men jeg kan jo ikke si hva jeg kommer til ønske til deg og omvendt. da tells det ikke. jeg tror ikke du tenker som meg; jeg skulle gjerne ønska meg noe universsprengende, noe som ingen har tenkt på før. men det eneste jeg kan komme på er sult og krig. og fattige barn i afrika. det er tenkt på før. det ser ut som du konsentrerer deg skikkelig.
jeg skulle ønske at jeg ønska meg noe som var bra. noe sånt som nesten ingen legger merke til, men gjør en forskjell - noe som gjør alle vanskelige ting lett. de som visste at det var jeg som hadde fått det til å bli sånn, hadde nok smilt og tenkt at det var sterkt gjort av ei jente på elleve år å få til noe sånt. men jeg veit ikke hva jeg skal ønske meg for å få det til. .
du klemmer sammen øynene så du får rynker i panna, gjør deg klar til å blåse. jeg bøyer meg mot løvetannen min og blingser, munnen min fester seg nesten til fnokkene og jeg tror jeg pusta inn noe jeg ikke skulle. det kiler i halsen og det er noe ruglete under den svampaktige knoppen. ved kronbladene er det sorte prikker, tett i tett, som klinger seg til bladene. jeg slenger fra meg løvetannen og grøsser. det er fortsatt noen fnokker igjen. leppene dine former seg til en liten "o" og mens du bøyer hodet fra side til side blåser du så hardt du kan til du har sendt bittesmå paraplyer over hele gressplenen. "sånn!" sier du med utslåtte armer.
øyevippene dine lyser som gulaktige, nesten gjennomsiktige edderkoppbein i lyset fra sola.
mandag 12. mars 2012
lørdag 10. mars 2012
har alltid lurt på om de som tar selvmord åpner flere kanaler før de dør- jeg mener;
om de kommer til en ny forståelse av verden,
i det minste av seg selv, eller -
om de har en innbilt tro på at de har kommet til en ny forståelse
uten at det nødvendigvis er sant,
men at de finner en trøst i denne følelsen
og at den følger dem de siste dagene, døgnet,
timene av deres liv og velsigner dem med en takknemlighet-
fordi de veit at de snart skal dø,
livet for dem har vært, og for andre vil det fortsette å være-
mettet av inntrykk,
nok til at det rettferdiggjør at de
har nådd et punkt, de er ferdig, noen andre kan få se
appelsinbitene på innsiden av juiceglasset på en mandag, barnefingrene rundt fargeblyantene,
en gammel venns gjensynsglede, den første gangen du hørte pappas favorittskive med alt for store hodetelefoner på hodet, mammas myke godnattsanger, perlemorsskyer på himmelen den dagen alt var vanskelig, en valp i møte med sin første katt, vårsøle på hvite joggesko, skarp sol og brent hud med isflekker på, verdenstragedier som får deg til å huske hva du gjorde - nettopp den dagen, den grunnleggende følelsen av ensomhet og fellesskapet om ensomheten, overganger i årstidene, smilet i munnviken som sier at alt er okei, lidenskapen i aske... -
har de forsonet seg med dagen de ikke skal motta flere inntrykk,
har de forsøkt, så godt de kunne, å hekte seg på, eller av
tvunget seg gjennom én eller flere generasjoner uten å ha mislyktes eller lykkes
holdt ut å være i alt som opplevdes som feil, uekte, nødvendig alt for lenge
med andre, eller alene - helt perfekt, eller uperfekt, har de tenkt på
alle de som mener at man ikke kan ta sitt eget liv - det skal livet gjøre,
har de tenkt på hvor skånsomt eller tragisk de skal gi slipp på seg selv
om noen bryr seg, holder talen, gråter og ikke glemmer, besøker graven i årene etter -
jeg lurer på om de lukker øya, håper at siste utvei er like smertefull
og mørk som inngangen var,
om velger å ha øynene åpne når de gjør det
- kanskje de ikke så alt?
om de kommer til en ny forståelse av verden,
i det minste av seg selv, eller -
om de har en innbilt tro på at de har kommet til en ny forståelse
uten at det nødvendigvis er sant,
men at de finner en trøst i denne følelsen
og at den følger dem de siste dagene, døgnet,
timene av deres liv og velsigner dem med en takknemlighet-
fordi de veit at de snart skal dø,
livet for dem har vært, og for andre vil det fortsette å være-
mettet av inntrykk,
nok til at det rettferdiggjør at de
har nådd et punkt, de er ferdig, noen andre kan få se
appelsinbitene på innsiden av juiceglasset på en mandag, barnefingrene rundt fargeblyantene,
en gammel venns gjensynsglede, den første gangen du hørte pappas favorittskive med alt for store hodetelefoner på hodet, mammas myke godnattsanger, perlemorsskyer på himmelen den dagen alt var vanskelig, en valp i møte med sin første katt, vårsøle på hvite joggesko, skarp sol og brent hud med isflekker på, verdenstragedier som får deg til å huske hva du gjorde - nettopp den dagen, den grunnleggende følelsen av ensomhet og fellesskapet om ensomheten, overganger i årstidene, smilet i munnviken som sier at alt er okei, lidenskapen i aske... -
har de forsonet seg med dagen de ikke skal motta flere inntrykk,
har de forsøkt, så godt de kunne, å hekte seg på, eller av
tvunget seg gjennom én eller flere generasjoner uten å ha mislyktes eller lykkes
holdt ut å være i alt som opplevdes som feil, uekte, nødvendig alt for lenge
med andre, eller alene - helt perfekt, eller uperfekt, har de tenkt på
alle de som mener at man ikke kan ta sitt eget liv - det skal livet gjøre,
har de tenkt på hvor skånsomt eller tragisk de skal gi slipp på seg selv
om noen bryr seg, holder talen, gråter og ikke glemmer, besøker graven i årene etter -
jeg lurer på om de lukker øya, håper at siste utvei er like smertefull
og mørk som inngangen var,
om velger å ha øynene åpne når de gjør det
- kanskje de ikke så alt?
fredag 9. mars 2012
et steinras ruller mot tinningene hver gang jeg reiser meg; hadde det vært mørkt ville jeg klart å identifisere de blinkende, sølvaktige prikkene, restene av et døende stjerneskudd som lurer netthinna, dukker opp og forsvinner, dukker opp og forsvinner, men belysninga er sparepæregul og stua er laget av tre og papir - jeg kjenner trekket fra underetasjen, selv om døra er lukket finnes det alltid sprekker, huset er laget av tre og papir, bygget på stein, men jeg har metallsmak i kjeften og kroppen er en porøs konstruksjon, reisverket med sine utspring og fester, beintetta rør og bølgene i synsfeltet forvirrer meg, de pulserer i takt med varmeendringene som får treet til å knitre, snøen til å sildre vannet nedover veggene slik at jeg tror jeg skal bli våt, veggene krøller seg mens jeg ser en annen vei, tapeten buler ut fra rommet når jeg inntar min mest menneskelige form fordi de føler det ubehagelig, når jeg sover gjør blodet mitt mot dem som deres fibre gjør mot meg. hvorfor er det så vanskelig å bevege seg. jeg har også et liv.
lørdag 25. februar 2012
mekoniumsvår
joggeskoa krenger seg til rennende salt og vintergrus i oppoverbakkene og sokkene er spettet av sølevann. sola har kommet for tidlig og naturen dveler lenge ved fjorårets råtne løv. bladene jeg tråkker på oppfører seg som brusk, svamper som skviser ut vann og trekker det til seg igjen, mettes av seg selv og blir liggende som bløte byller. jorda blør og blottlegger de feiteste årene sine hvor sedimentene siver tjukk og gjørmebrun ut i gatene, mellom gresstråa som prøver å få luft, over hundedritt som sklir ut og blander seg med grøftesøppel - ned mot sjøen hvor ei skitten stripe i vannkanten legger seg rundt svabergene som løst plaster. på stranda ligger isflaka og stanger mot kanten som sprukne, flate knokler. jeg stikker fingeren i den blågrå massen, treffer noe mykt og ettergivende. om noen måneder skal jeg trenge gjennom skorpa med føttene, begi meg under overflaten. akkurat nå kan jeg ikke annet enn å beundre asfalt. tett i tett, ei hinne av stein.
fredag 24. februar 2012
fordi øya har litt vanskelig for å fokusere etter å ha blitt kaffeduggvarme:
jeg har ikke hatt lyst eller glede av å skrive de siste månedene, men etter eksamen i dag og en utsettelse som varer til i morgen (hvertfall!) skal jeg begynne på dette: http://www.gyldendal.no/Skjoennlitteratur/Skrivekonkurranse
litt vel ambisiøst for min del, jeg har lyst til å skrive 50 helt nye sider, prøve å leite frem skriverushet jeg trives best i, sitte i timer og knatre på tastaturet, gå meg en tur på det etterpå og være i det samme universet. jeg har ikke hatt noe univers å være i på lenge. jeg er stort sett trist. for mars håper jeg på to ting: økt vitalkapasitet. økt skriveglede.
ja.
litt vel ambisiøst for min del, jeg har lyst til å skrive 50 helt nye sider, prøve å leite frem skriverushet jeg trives best i, sitte i timer og knatre på tastaturet, gå meg en tur på det etterpå og være i det samme universet. jeg har ikke hatt noe univers å være i på lenge. jeg er stort sett trist. for mars håper jeg på to ting: økt vitalkapasitet. økt skriveglede.
ja.
torsdag 9. februar 2012
ventenatt.
jeg rydda opp i tidslinja i natt, historiske øyeblikk i mitt femogtjueårige liv ble punktvis presentert i form av ufarlige, likevel skremmende, sammenflytende fortellinger om hva som burde ha vært. jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være med, som en slags katakleptisk slave under mitt autonome jeg som tok fullstendig overhånd. noe sier meg at jeg føler jeg har ting ugjort - på nattestid, om dagen føles det ikke sånn. om dagen er jeg fornøyd med tilværelsen, så fornøyd at det eneste jeg tør å gi uttrykk for av misnøye (for noe må jeg være misfornøyd med; en litt vond liggestilling på sofaen f.eks) er små grynt, trassalderlyder som er humoristisk ment,- og blir motatt nettop slik, ingenting tungtveiende, ingenting som sliter sinnet istykker eller jager gjennom hodet som flimmerfilm med blod, hevn og akutte hjertelidelser. ingen frontal lobotomi av meg selv. jeg har ingen uutholdelige smerter. ingen nevroser. ingen mennesker som plager meg. jeg har ingenting.
det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe. er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.
det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe. er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.
onsdag 8. februar 2012
- kan ikke tenke deg noe verre enn å gå ut for å få stillhet, for så å høre dine egne stressa pulsslag slå mot tinninga når du har kommet deg over den bedøvende kneika med blodsmak i kjeften hvor du finner ut at det ikke vil bli helt stille fordi du er svimmel, kroppen sliter med å finne et tyngdepunkt og det knitrer i snøen, det skraper i boblebuksestoff når du legger armene i kors over brystet og det kjennes som om du svaier fra side til side. du prøver å hente inn pusten, prøver å unngå at det svartner for deg og at melkesyra hoper seg opp i kroppen- den vil gjøre bare deg tung, tvinge deg ned i hulkestilling ved vannkanten. snart kommer det en skigåer i som vil fortelle deg at du ikke må gå i løypa, du ødelegger sporet. du vil være enig.
torsdag 15. desember 2011
de går i andre,men i dag er jeg en annen enn den gang da - (og nå er jeg annerledes enn før)
Igår. Møtte jeg på to kids mens jeg gikk til jobb. De bar på en gjennomsiktig kasse mellom seg og smilte til meg. Jeg blei litt brydd som jeg vanligvis blir av barn som smiler til meg fordi jeg ikke veit hvordan jeg skal forholde meg til dem. “Vi går i andre klasse vi” sa hun som løftet bak og smilte stort gjennom den helrosa habitten og det blonde, nakkekorte håret sitt. Jeg stoppa opp. “Åh” sa jeg. “Der jeg gikk jeg for lenge siden” sa jeg “- jeg er desverre ferdig med skolen,” Også bare kikka hun på meg og gikk videre. Selv befant jeg meg i en veldig selvbevisst reise inn i andreklassetida, vel, kanskje ikke helt, men barneskoletida. Og like fort ble jeg revet ut igen da alderdommen møtte meg langs veien, for jeg hadde visst bare fortsatt å gå, bare uten å følge trafikkmønsteret og måtte kjøpe meg noen ekstra steg for å gå i en halvsirkel rundt henne. Hun var ikke dårlig til beins. Så ikke ut som det var noe galt med øya hennes heller. Hun bare breia seg frem, rikka seg ikke en centimeter, kikka ikke på meg, sola bare glimta svakt i en grålig hinne på øyet hennes og jeg gikk forbi. Tenkte på livstrøtthet. Men det var nok ikke det.
Hvor prøvetiden min blir ikke forlenga. Jeg har sagt opp. Jeg har gitt opp. Det er trist.
Jeg er paranoid. Sliten. Trenger en ferie. Trenger å vite at jeg duger. Jeg veit at uansett hvor mye du gjør for noen er det aldri godt nok. Pillefjern, spillegal dame som helst ville stekt meg i mitt eget kroppsfett enn la meg være i fred klager.. Jeg snakker kaudervelsk. Mannen som har lyst til å rasere hele lokalet fordi han ikke vinner. Det er greit. Bare si pent ifra. “Det er kundene vi lever av” Det er den slags kundene de lever av.
Jeg må bort derfra. Jeg må begynne å skrive. Jeg må finne på en løsning. Jeg har sagt opp. 12.12.11 er jeg ferdig og jeg skal bare jobbe fredag, lørdag og søndag igjen. 27 timer. Det klarer jeg. Jeg kom inn på nettstudier over jul også. 2 måneder med læring fra januar til februar. Det blir bra. Hvor skal jeg få penger fra? Det ordner seg. Er jeg sikker? Ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg har ikke vært så veldig heldig hittil så jeg styrer meg for den helt store, entusiasmen selv om jeg nå snart er frigjort fra deprimerende tilstander. Eller – hvertfall en usunn tilstand jeg kan fjerne meg fra.
Det jeg savner med andreklasse er mamma. Som sendte med meg svart doc i en sånn bitteliten tupperwareboks når jeg hadde vondt i halsen. Eller røde repsils. 5 stykker. 5 skoletimer. Satt og knitra og knaka med papiret så alle hørte det og følte meg spesiell fordi jeg var litt småsyk. Sugde på halslinsene til de blei runde, sylspisse minitallerkner på tunga som jeg knuste med tenna.
Dette tenkte jeg på når jeg gikk forbi jentene, den gamle dama og åpna døra til jobben. Jeg savner henne. På sånne helt ubrukelige tidspunkter. Det er så mange her inne som ikke klarer seg selv.
Klarte å ikke glane for mye.
Måtte skyndte meg, var jo på vei til jobb.
Jeg er paranoid. Sliten. Trenger en ferie. Trenger å vite at jeg duger. Jeg veit at uansett hvor mye du gjør for noen er det aldri godt nok. Pillefjern, spillegal dame som helst ville stekt meg i mitt eget kroppsfett enn la meg være i fred klager.. Jeg snakker kaudervelsk. Mannen som har lyst til å rasere hele lokalet fordi han ikke vinner. Det er greit. Bare si pent ifra. “Det er kundene vi lever av” Det er den slags kundene de lever av.
Jeg må bort derfra. Jeg må begynne å skrive. Jeg må finne på en løsning. Jeg har sagt opp. 12.12.11 er jeg ferdig og jeg skal bare jobbe fredag, lørdag og søndag igjen. 27 timer. Det klarer jeg. Jeg kom inn på nettstudier over jul også. 2 måneder med læring fra januar til februar. Det blir bra. Hvor skal jeg få penger fra? Det ordner seg. Er jeg sikker? Ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg har ikke vært så veldig heldig hittil så jeg styrer meg for den helt store, entusiasmen selv om jeg nå snart er frigjort fra deprimerende tilstander. Eller – hvertfall en usunn tilstand jeg kan fjerne meg fra.
Det jeg savner med andreklasse er mamma. Som sendte med meg svart doc i en sånn bitteliten tupperwareboks når jeg hadde vondt i halsen. Eller røde repsils. 5 stykker. 5 skoletimer. Satt og knitra og knaka med papiret så alle hørte det og følte meg spesiell fordi jeg var litt småsyk. Sugde på halslinsene til de blei runde, sylspisse minitallerkner på tunga som jeg knuste med tenna.
Dette tenkte jeg på når jeg gikk forbi jentene, den gamle dama og åpna døra til jobben. Jeg savner henne. På sånne helt ubrukelige tidspunkter. Det er så mange her inne som ikke klarer seg selv.
mandag 12. desember 2011
på bord nummer åtte
Jeg kaller deg krølltoppen. Eller "hu dama jeg ikke husker navnet på" når jeg forteller noen om deg. Når jeg sier at jeg ikke husker navnet ditt juger jeg. Du har aldri fortalt meg hva du heter og jeg har aldri følt noe behov for å spørre. Det er en feil i meg som får meg til å juge sånn. Jeg er ikke klar over at jeg juger, jeg bare tror jeg har fått høre navnet ditt før og så er det jo jævla rart for de som hører meg fortelle om deg å få vite at jeg ikke engang veit hva du heter. Så derfor blir det sånn. Du er hu dama jeg ikke husker navnet på. Men vi møtes ofte.
Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.
Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken & Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.
Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.
Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.
Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.
Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.
Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken & Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.
Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.
Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.
Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.
søndag 11. desember 2011
jeg har trilla i meg 8000 kalorier, sett på tlc med som viser advarsler før programmene starter. 'advarer mot følelsesladde scener' (javel, emo som jeg er har denne advarselen omvendt effekt, akkurat som når nyhetene advarer mot sterke scener blir jeg dratt mot å se, øynene blir automatisk noen centimeter videre, jeg setter meg liksom litt umerkelig til rette og prøver å forberede meg på hva de vil vise, spent, nysgjerrig som en overtrøtt fireåring, og stort sett skjønner jeg hvorfor de advarer, men nyhetene viser meg stort sett scener som får meg til å føle angst og avsky - kvinner som ikke veit at de er gravide og plopper ut barn på baderomsgulvet gir meg ikke samme følelsen) 'advarer mot grov språkbruk og sexscener' derimot...
point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner. stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.
dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.
og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.
point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner. stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.
dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.
og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.
mandag 5. desember 2011
jeg er redd jeg er redd
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.
fredag 2. desember 2011
" jeg våknet ikke en regnfull morgen, jeg visste hva dagen ville bringe, kaffen gjorde jeg klar dagen i forveien og jeg hadde festa antiskliblomstene i bunnen av badekaret fordi jeg tenkte det ville være lurt. det kunne hende jeg fikk mer reklame i posten enn normalt denne dagen, jula hadde en tendens til å treffe brevsprekken rett etter at marsipanen fant sin plass i butikkhyllene. det tomme gullbrødpapiret på sovebordet minna meg på det. men dette skulle altså bli en helt vanlig dag og den skulle være over igjen før jeg for alvor fikk begynt med tavletestene mine. for et fint liv jeg levde. sånn akkurat passe kjedelig"
redd meg.
redd meg.
torsdag 1. desember 2011
mamma fortalte meg at naboen nedi gata het fru hansen, og at fru hansen alltid hadde vært ei sur kjeftesmelle som stinka hundedritt og hadde fett hår. da vi barna leika gjemsel husker jeg at vi måtte passe på så vi ikke kom for nære gjerdet på hundegården. schæferne var gærne og hadde hoppa over innhegninga før. noen av dem hadde også glefsa etter barn når de stod bundet utenfor Rimi. det var like skummelt hver gang jeg strøk forbi den betongveggen med bare armer og hjertet i halsen. skrubbsår.
mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.
mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.
rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu. bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.
elleve år. noen må alltid stå.
mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.
mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.
rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu. bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.
elleve år. noen må alltid stå.
tørre hender.
jeg skal fylle koppen. hente pakka med rørsukker fra skapet, lese varedeklarasjonen, finne ut hvor hemskt usunt det er, slik jeg gjør med alt annet. jeg skal rive av den taggete, stipla streken så lokket på boksen åpnes og jeg kan titte nedi, se på bitene som ligger der i en brun og merkelig geometrisk klynge, som om noen allerede har dyppa dem godt i kaffeasjetten og lagt dem oppi igjen. jeg skal ikke vaske hendene. jeg skal skyfle fingrene nedi boksen, innunder så mange biter jeg bare klarer og løfte dem ut, klemme dem sammen i håndflata så de blir mørkere i kantene av håndsvette. jeg skal legge dem i koppen etter å ha klemt dem en stund og jeg skal sette koppen på bordet med den grønne duken. jeg skal børste av løse sukkerkorn på lårene mine, skrive noen ord i loggen med seigt grep om pennen. "jeg lurer på hvor mange det er som egentlig spiser sukker. nok sukker til at de kan bli syke av det. jeg lurer på hvor mange som kommer til å spise mine sukkerbiter. minst tretti, forhåpentligvis"
Abonner på:
Innlegg (Atom)

