karmacoma

Massive Attack, drømmebølger gjennom kroppen, elektrorytmikk ned til fotbladene og tærne som formelig svømmer rundt på ullsålene i bootsa, eller kanskje er det lårene som svømte mest, skjelver, svaier fra side til side uten å få noe direkte grep om å stramme seg på de rette stedene mens jeg går. Ett steg, to steg, stoppe opp, stoppe skjelvingene. Ødelandfaktor over landskapet. Mitt vakre vintervidunderland ble ødelagt av kaskader med isbitregn igår kveld. Brunsvarte trær mot grå himmel. Suge tak i lufta for å nå været. Fabrikkpipas røyk blir giftig istedenfor å gi kul effekt til fotoplanene jeg hadde. Skulle jeg tippe i dag? Nei. Ør. Piperenser, tenker jeg. Piperenserfrynsete lår. Bare stå litt. Ikke tippe. Marsipanhvaler på Narvesen. Smeltesteg over gressletta, gress med våt snø, så jævlig vår. Absolutt ikke forberedt. Det eneste jeg vil er å hylle vinteren med de påståtte depresjonene, ligge under dyna med de skumle japaninspirerte figurene på med høyrehånda i en diger pose med e-stoffer og tenke at dette livet er over før jeg veit ordet av det, og jaggu klarte jeg ikke å pakke meg sjøl inn i ugjennomtrengelig folie hvor påvirkninger utenfra ikke kunne berøre meg og jeg bare lå der og lot advarsler og ramaskrik være hverdag. Ikke ble jeg feit av det heller.

Folie. Som gjør at alle kan se, kanskje ta på - sånn at fingeren kjenner igjen den rare følelsen av å ta på bløt plast, møte ei hinne, og bak der, smiler jeg faktisk. Det kunne jeg si. Det skal jeg si om noen lurer. Men folk lurer ikke på sånt. De hviler med hodet mot ruta i bilene som lekker eksos, noen går med handleposene klaskende mot låra, andre leser Allers mens de venter på noen ved inngangen til senteret, de gamle damene fra menigheten pakker sammen lotteribordet sitt og Meny oversvømmes av storhandlende lørdagsmennesker som ikke lurer, de veit hva de skal. Hva skal jeg. Marsipanhvaler. Tilbud på Hvalpletter. Feil sort. Rød pose med miksa hvalsjokolader i ei hylla foran nesa. Happy Joy Joy (piperenserfrynsete lår blir til piperenserfrynsete hjerteklaffklapping) Innholdsfortegnelse i Hvalmikspose: bla, bla, bla, stivelse (hvetestivelse) NEI. Marsipanhvalene mine. Ikke tippe. Ikke marsipanhvaler (kåret til den beste marsipanen ifølge et eller annet blad eller hva det nå var - evnen til å hisse seg opp over tapte gleder ebber ut, gjennom lårene, jeg blir syk, svak, svimmel, neida, bare svimmel)

Smeltesteg mot butikkfliser mot frysedisken. Føles fortsatt rart å ikke kunne ta et ferskt et fra det bugnende utvalget i brødseksjonen hvor alle berlinerfristelsene, pepperkakeboksene og kakemennene står utstilt. Avskyr kakemenn. Liker når hvertfall én av dem er ødelagt i de gjennomsiktige posene. Helst en arm. Armløse kakemenn er sjarmløse. Brødet mitt. Kaldt mellom fingra og påminner om at jeg bare kan fortsette ett steg, to steg, flersteg forbi og mot kassa fordi det er alt. Surregår, knuffer borti tre stykker på veien. Hva skjer da. Se dere for. Ikke tippe. Ikke marsipanhval. Ikke brød som gir etter når du moser tommelen inn i det for å ikke miste det i bakken når noen kommer borti skulderen din.

Blipp, blipp, blipp. Mannen foran meg er ingen gentleman. Jeg legger meg demonstrativt over det svarte båndet, tyner den lange ryggstrekkeren for det den er verdt og legger opp en vareskillet med Menylogo på. Han snur seg. Jeg skulle ønske han en dag ikke ville finne tennene sine i et eggeglass med cola. Sixpack. Ikke på magen. I handlevogna. Blipp, blipp, blipp. Kassagutten overdriver alle bevegelser. Så innmari overentusiastisk, kunstnerisk, han skulle hatt pensel, ikke en pakke leverpostei. Så homo. Oi. Unaturlig smale fingre, velstelte negler, et overdådig smykke med to (forlovelses?)ringer som anheng. Rart ansikt. Funnyface. Smilet om munnen hans glir liksom fra side til side i takt med bevegelsen fra da han plukker opp varen, sveiper den over laseren og sender den videre til pakkestasjonen. Blikkontakt med kunden. Godt jobba. Han er ingen gentleman. Ikke tippe. Ingen marsipanhval. Ikke ferskt brød. Men meg: avskyelig i min form der låra fortsatt oppfører meg som stravinskyjenter etter femten glass champagne, arma nesten ikke gidder å mobilisere en muskel for å leite frem lommeboka (det kunne jeg gjort for lenge siden, han er ingen gentleman-mannen hadde masse varer) og jeg ikke veit om jeg smiler eller prøver hardt. Jeg kalte'n homo. Han trenger ikke være det. Og så da. Liksom. Pose? NEI. Jo. Jeg må ha det. Jeg skal la den klaske langs det ene låret mens jeg halter med det andre beinet hjemover.

Jeg vil ikke ha sympatti. Massive Attack gjorde ikke annet for meg enn å være valium.

shit sherlock, det er jul.

1. Nei, det er ikke det. Ikke enda.
2. Ikke begynn a'.

Jeg har bestemt meg for å feire jul i Bødalen når den tid kommer. Jeg drar altså hjem julaften. Ikkeno' hokuspokus, ingen o' gledelige jul-forventninger i åndeløs spenning spredt over flere dager der jeg like gjerne kunne gjort noe fornuftig men ender opp med å stirre i veggen til den spartansk pynta leiligheten til fattern.

Det virkelig store er heller 31 desember.

Dagen etter kvelden med de alltidstore forventningene om en absolutt knallers kveld som skal forbigå den forrige i antall grader vellykkethet er herved boikotta for første gang. Eller. Ikke første gang, jeg prøvde i fjor også, men fikk beskjed av fetteren min om at jeg ville bli avskrevet familiepapirene om jeg ikke dukka opp på nyttårsaftenen han hadde stelt istand. Det var hyggelig nok det. Poenget var vel helst at jeg nok en gang ikke kom meg i det feststemte humor hvor partyhatten fant sin naturlige plass og det store hurra'et over at året plutselig ble et nytt år uteble. I mindre eller større grad.

Jeg vil ikke ha det. Finner meg ikke i det. Trenger ikke: Ødsle bort ei eneste tanke på hvor jeg skal befinne meg (jeg klarer aldri å bestemme meg) hva jeg skal ha på meg (kvinneproblemene når meg hvert eneste år, det slår aldri feil, underbevisstheten min er fôra opp på reklamebransjens glorete plakater og tilbuds"aviser" i gmailboksen min) hvordan jeg kommer meg hjem (alltid et problem, alltid - særlig når man bor midt i et ingenting hvor ikke engang bussen går en helt vanlig søndag) Så jeg drar tilbake til Bø for å sove på nyttårsaften og jobbe 01.01.2011: Servere alkoholmarinerte nyttårsfestuser frokostpølsa si og colaen for fyllesjuka (ta en ekstra for kun 10,- mer!) Låne ut dvd'er, helst de dårlige komediene først, det slår aldri feil - jeg tror ikke det finnes mange nyttårsfestuser som gidder å bruke huet på tung dramatikk eller ultravoldelig action. Antageligvis kommer det småbarnsforeldre òg: De som fylte handlevogna den 23, 24, 27, 30 og 31 desember bare for å forsikre seg om at alt var på plass i de traurige hellidagstimene og plutselig kommer på at "faen ass, det var den fordømte hælvettes halvliter'n med melk jeg skulle kjøpt for sikkerhetsskyld da..." kun er å finne midt i Bøgata den frosne, første morgenen i 2011. Og da skal jeg stå der, gjøre så godt jeg kan, godte meg over alle pengene jeg tjener fordi dagen er rød - like rød som t-skjorta jeg skal ha på meg, holde huet over vann fordi jeg tenker på at morgendagen sikkert blir like intens og at tida går fort og om jeg ikke tar helt feil; så er folk lettere å spøke med når de er i julenyttårsmodus.

Jeg trenger penga for å fikse ei tann. Konkurransen er ikke så stor blant tannlegene her i Bø. Konkurransen i valget mellom å våkne halvklein, stedsforvirra, deprimert og savne sin egen seng kontra å bare bekymre seg for hvor lang steketida på Litagobollene egentlig er, finner jeg like ustyrtelig morsom som kommentarene jeg får på hvor jeg skal feire nyttårsaften hen.

Nei, jeg er ikke ensom. Jeg er glad i meg sjøl.

fra tørke til (tilovers)vømmelse

Okei. Jeg skal ikke påstå at jeg forventer at noen tar innlegget under med stor selvfølge eller letthet, men man kan f.eks sammenligne tittel med morsekoden. Kanskje le? Forhåptenligvis. Med trykk på ego i nest siste avsnitt. Utdyper ikke mer.

For så sær har jeg blitt av å tralte rundt i Bø og synes synd på meg sjøl fordi helsa har halta og skranta i ukesvis, fordi jeg ikke har fått være aktivt deltakende forfatterstudent, fordi jeg har klaget nok for flere år fremover og jeg har innsett at det ikke nødvendigvis går oppover selv om man har kommet seg langt ned ad veien (av og til finnes det dumper veit du, dumper der alt asfaltrusk, trillende tyggegummier og ukule leker har funnet sitt endelikt) så jeg har rota litt i dumpa også da.

Kan nesten kalle det for å ha rensa sluket, egentlig.

Ubegripelig mye drit å finne i et sånt et. Og selv om du tar på deg hansker klarer du ikke rense sluket ved å røre rundt med to fingre, holde pusten og se en annen vei. På et eller annet tidspunkt være nødt til å se på bylten av oppsamla, kroppsprodusert avfall, sveive det over gulvet med et digert armslag og i rett i dass, søpla eller den knelende remaposen.

Jeg har studert rusket nøye. Latt slimet og håret og svetten og tårene og sexen og restene av salige munnglis og surgeiper sildre ned på gulvet med urytmiske intervaller og helt uten rekkefølge. Alt har blitt oppsamla over lenger tid og har ligget rett under beina på meg som et lite loch-ness av remininsens. Wasteland.

Det eneste som plager meg er hvor dyrt det har blitt å ta seg av de helsemessige tinga jeg ikke klarer å ordne uten profesjonell hjelp. (Nei, psykologen sendte meg hjem forrige gang jeg prøvde - du feiler ingenting, sa han, lure mannen) Hypokondri? Ha. Ha.

Mine utgifter vil etter hvert se sånn ut:

3870 kroner for lese/skrive/se -brille
1600 kroner for å slipe ei tann og borre et høl
150 kroner i paracetforbruk
100 kroner for antibiotikakuren de finner det for godt å gi meg etter å ha pælma bort 150 kroner på tannlege
X antall kroner for liksom-medisiner (de reseptfrie) for magebesværet
52, 50 kroner for otrivin med mentol (check!)

- og så har jeg ikke kommet lenger, dette er for desember.

PAPPA. KAN DU TA TELEFONEN NÅR JEG RINGER, ELLER?

Heldigvis har jeg frikort hos legen da, så der er alt gratis. At jeg har frikort hos legen sier alt.

når berømmelsen går deg til ordet;

Jeg ble overrasket, mildt sagt. Tikketikk. 3 meldinger i innboksen. Åpner den første, skjønner ikke - åpner den andre, tenker okei.., åpner den tredje utbryter herregud (ikke så høyt, bare sånn at herregud'et fikk en rund, dump klang i kakaokoppen min) Jeg drakk de siste slurkene, sugde til meg sjokoladebunnslammet ved å sette koppen i 90 graders butt vinkel til nakken, brukte tunga - lot den gli ned innsida av porselenet for å lepje i seg de siste dråpene. Sugerørslyder med sammenkrølla tunge og to skjelende øyne mot midten av koppen. Må ha sett ut som en mongo. Kakaobart? Whatthefuck. Tre meldinger liksom. Begrensingens kunst må være et sted under en stein under en værherja lyngbusk under den golde vinterørkensola i Sibir. Jaja. Hyggelige tilbakemeldinger. Skal jeg svare?

Pause.

Lang.

Vi snakker timer.

Jeg kommer hjem, skuldersår, sulten, alltid med en og annen sms på vent. For kaldt på fingra til å svare når man går opp Breisåsbakken - selv med hansker blir jeg nummen i fingra (bæreposehåndtakene stopper blodtilførselen, når jeg får av meg hanskene må jeg massere dem forsiktig, fingrene altså - hanskene biter jeg av meg, med varsomhet så de for guds skyld ikke faller av så jeg ikke kan sende en melding!)

Kokkelerer. Svinekjøtt, chillipestokesamdressing, rosenkål, halv paprika, en potet. Vitner om stumme tjenere i fryseren, har ikke trua på at dette smaker, jeg stenger dem inne i frysekottet igjen. Kom ut en annen dag. En god dag. Telefonen vibrerer. Jeg stikker hodet inn i potetdampen og lurer på om dette vil ta kverken på de enormt store og svarte hudormene mine, om dampen vil åpne huden for utklemming og skvising og føre meg fem steg nærmere reklameplakathuden. Æsj. Ikke over middagsmaten. Ikke noen gang. Faen ass. Telefonen min blinker som en liten satellitt. Svakt lys blir til sterkt lys, på midten av tastaturet, navigeringsknappen, før den blinker sterkt og dør av at lyset dempes og blir svart. Før den begynner igjen. Min egen lille satellit i Sabrinas Egounivers med ganske ulogisk plassering med tanke på at den sjelden flyr eller svever. Bare ligger der. På kjøkkenbordet. Blinker inn strålekoder i hjernen min, ganske tålmodig og irriterende stille. Jeg har da satt den på vibrasjon når den er innstilt på lydløs. Det er nesten så jeg blir hatsk og paranoid. Den kan være det perfekte spionasjeredskap så titt og ofte det er trafikk på den, så ofte som jeg ikke skjønner hva som går av den - av og til mistenker jeg at jeg blir avlytta, servert informasjon jeg ikke burde ha hatt eller bare rett og slett får inn signalene til ALIENS. Men. Neppe. Ja, det skulle de likt, tenker jeg! tenker jeg. (Kommer an på avsenderen) Likevel gir den meg stadige hint om at etteretningsboksen er beriket med noe nytt. På tide å lese dem igjen, gi tilbakemelding, på meldingene altså, årsaken til at den ligger der som en halvtent og uforløst lysdiode.

· · · — — — · · ·

for helvette!

The Grand Parade Of Lifeless Packaging

Det er sånn det funker. To horisontalstreker, to vertikale, et svare strev med å få alle fire til å møtes i det perfekte rektangel - hun er ustø på hånda, skynder seg for å fullføre siste strek.Hun burde vite bedre. Hun burde vite at man holder ikke krittet på midten, da knekker det, om man presser for hardt. Selv den minste lubne hånda med håndklerynker når lillefinger og håndflate presses sammen for å forsterke trykket mellom kvistpekefinger og sugetommel klarer det. Å knekke det tvert av. På midten. En porøs konstruksjon kalkstein knekker på midten, sprer et lite vift av hvitt støv over en lubben hånd som har stoppa opp, trykka den asfaltslepne enden ned i bakken, lagd en kornete sirkel, et omriss fra ei mordscene på en skolegårdsplass. Den brukne ryggraden ligger ved siden av de sammenkrølla tærne, våt sommerjord under tåneglene - hun sitter på huk. Har stoppa opp. Hørt etter. Det ringte ikke inn likevel.

Det vet alle.

Fyllepennvenn

I går skrev jeg et usammenhengende brev - ja, pennespiss med blå blekk mot linjerte ark, hele fire A5 sider med noe fra primalhjernen som på en besynderlig, kanskje litt tragisk måte lager mening på både det metaforiske, sjelelige og konkrete plan. Det fungerer. I motsetning til mye annet jeg har skrevet på og deretter destruert etterpå. Desverre er det et avskjedsbrev, et brev om løse kapitler og beundring, ord om min opplevelse av hvordan det hele gikk til (fyll inn resten selv mister eller bytt ut alle "jeg" med "meg" - jeg er arrogant nok til å tro at det vil passe deg også, jeg antar at du, på lik linje med meg, har gått gjennom disse stega mangfoldige ganger før og dermed vil ha forståelsen for hvorfor jeg er som jeg er og du er som du er, ikke hvorfor det ble som det ble - nødvendigvis)

Det fine med å skrive med blekk er at jeg ser at jeg ikke er ufeilbarlig. Noen ord har jeg skrevet feil. En "t" for mye. Overkrysskrussedull. Ikke pent. Uskjønt. Skjønnsskriftslærdommen gjort om til mine egne, litt krokete, skeive og fryktelige små bokstaver. Hadde ikke arkene vært linjert kunne man lest brevet på tvers. For sånn skriver jeg; legger arket sidelengs og lar det gå. Alltid med feilende talent for å skrive rette setninger. Perleradssetninger. Jeg brukte til og med et banneord. Tror jeg. Om driter er banneordsdefinisjonen verdig.

Pennen var egentlig alt for tjukk og blekket så gjennomtrengende (eller papiret så tynt) at det ga gjenskinn på baksiden. Det var derfor det ble fire sider. Og ikke to. Jeg leste ikke over brevet som jeg pleier. Jeg tenkte at det bare ble sånn, et øyeblikksbrev, akkurat som alle de andre tingene jeg har måttet absorbere i det siste kom det ut på samme vis. Jeg har følt en viss uvilje, jeg innrømmer det - det er ikke sikkert brevet fikk den verdigheten jeg følte jeg ga det der og da, men faktisk er jeg ikke usikker på noe som helst akkurat nå, jeg er ganske sikker på at det ble mer enn godt nok. Blanco finnes ikke når man er ridder i rust.

Det gikk ganske greit å kjøpe konvolutt og frimerker til brevet også. Kopisentermannen er en hyggelig mann. Lurer på om han noen gang tenker over hva det egentlig er han kopierer opp når en forfatterstudent kommer med en bunke papirer. På om han leser dem. Kanskje ikke. Forfatterstudiet i Bø har eksistert i mange år. Han er sikkert lei av å lese tekster som bærer potensial eller dynger med dritt. Hadde jeg blitt også. Jeg synes det er godt gjort av ham, å være så serviceinnstilt og medgjørlig når sånne som meg stiller dumme spørsmål - ser på plansjen med oversikt over hvor mye et kopikort koster. 20 kr tror jeg, pleier å glemme det selv vet du. Blunk. Smil. Mitt eget smil i mellomrommet mellom midnightbluelua mi og skjerfet. Men det var frimerke jeg skulle ha. Kanskje han egentlig drømte om å bli redaktør. At han egentlig ville åpne forlagspostkassa, dra ut en brun, novemberkald konvolutt og legge manuset foran seg på desken. Lese noen sider. Slippe den gule markeringstusjen med lyden av plast mot skrivebordsunderlag, holde det opp foran seg og myse mot overskriften, kikke ut på ei grå Oslogate fra vinduet og bli enig med seg selv - gå bort til kopimaskinen, trykke på den grønne knappen og la ett bli til fire. Hvem vet.

Så det gikk så greit å poste det òg, egentlig. For det var bare frimerkene jeg skulle ha som sagt. Brevet vil være fremme på torsdag. Hvertfall.

Jeg er ikke spent på hva du synes. Jeg sitter ikke og håper på at du vil sende meg noe svar. Jeg trenger det ikke. Jeg trenger det ærlig talt ikke. For meg er du det jeg har gjort deg til, uavhengig av hva slags innvirkning du har prøvd å gi.

Midnightblue.

my november.

Hodet mitt mangler ord, tastaturet treffer ikke nerva - ikke at jeg har prøvd så iherdig heller og jeg føler jeg drar gjennomsnittsflinkheten til forfatterstudiet i Bø ned noen digre hakk ved å være såpass sliten og etter hvert gretten at jeg dro fra Grenland Friteater i dag tidlig etter å ha ligget i et knokkelkaldt rom med et vindu som oppførte seg som om det var åpent selv om det var lukket og to yttervegger som må ha hatt hull da vindkastene utenfor klarte å trenge seg gjennom dyna mi.

Nok sagt; ingen suksess. Skal jeg bli frisk må jeg nok bo i Bø.

Bladde litt frem og tilbake i telefongalleriet for å se om jeg kunne finne et bilde som kunne inspirere til et skrivera men det slår meg at jeg har vært i ulage helt siden slutten av oktober og at etterslepet har fulgt meg helt til nå. Bare se her.

Jeg ble skremt av at firefoxen min plutselig har begynt å bli litt personlig i sine feilmeldinger. Syntes synd på firefoxen min.

Jeg er ikke så flink til dette med følelser, så jeg syntes det var på sin plass å avreagere litt med en agentpistol kjøpt på lekeland.

Istedenfor å se ut som en dust på Halloween.

Eller kle meg ut som billig.

Endte jeg opp som det her.

Vet ikke helt hva jeg skal si til min feilende logikk og sans for fornuft. Men jeg er nå en gang den jeg er. Selvransakelse. I'm gettin' there.

*

Uansett så er det ikke bare jeg som har en ugle eller to å plukke med selvbeherskelsen. Dette bildet er tatt fra doen - mens jeg satt der blinket det i svart fra noe som lignet en kork, jeg ble selvsagt nysgjerrig og fant ut at jeg må ta en prat med romkameraten min.

Dette er heldigvis ikke henne men en figur fra filmen a serious man - en av mange filmer jeg har sett den siste tiden.

På min splitter nye tv-skjerm med tommer som oppfyller enhver manns penisforlengerkompleks.

(spesielt fordi skjermbildet som er avbildet her viser - ja, nettopp, mannemannsporten nummer én)

For å ha råd til herligheten jobber jeg fortsatt på Mix. Der finnes det snikpølser.

Som har satt sine dype spor i mitt lettpåvirkelige, kreative sinn og dermed resultert i det dramatiske dramastykket kalt "bare hørt om" som aldri noen gang vil bli fremført på en scene. (min tilbaketrekning fra Porsgrunn i dag, remember?)

- noe som er så trist at jeg må avreagere igjen, bytte ut krampegråt med påfunn og tukle med Guris appelsiner.

Er jeg fritatt for dårlig samvittighet ovenfor manglende prestasjonsevner verbalt og skriftlig, eller må jeg rett og slett bare skjerpe meg? Neste nummer: Sabrina skriver "november continued", forhåpetnligvis billedløst og med håp om ny, frisk desember.

maggot brain

Jeg lurer litt på hvordan regnværsmarken har det når det er vinter. På om den bare blir i jorda når den skjønner at høstens siste regn har falt og frosten gjør det umulig for den å kravle opp til overflata så den bare må bli der i bakken. Om det kanskje gjør den panisk, eller trist, om den kanskje sier "jaja, det var det siste jeg så til asfalt, støvler og snille unger som la meg i gresset for i år" før den innfinner seg med situasjonen sin. Om den har ei hule. En avlang en. Om den graver seg dypere nedi jorda fordi den kjenner at tæla snart kommer - om den kanskje er usikker på hvor langt ned den skal, på om den kommer til å fryse hvis den ikke er hvertfall en halvmeter ned. Hvilken del av den kommer til å fryse mest isåfall. Godt dette ikke er Sibir. Det lever kanskje ikke mark der. Jeg lurer på om den kanskje må velge flere måter å dø på for å ha en sjanse for å kunne kravle opp mot overflata til våren igjen, for når våren kommer blir det jo vått igjen. Om den drukner. I hula si. Den avlange. Eller om den har blitt nedfryst - satt på pause i flere måneder, slutta å marke seg, kravle og vente, bare ligge der, som en lysebrun liten sammenfrosset kveil. Om den våkner av at vårvannet pipler den i hodet og om den skjønner det tidsnok at jorda kommer til å bli gjennomvåt, at den vil drukne den ikke kommer seg opp igjen i tide.

Jeg innrømmer at jeg har falt litt ned i et høl.

og det var jeg som skulle glidd over pekefingeren din; mykt og umistelig

Jeg så det på pappa. Han stivnet til da han fikk øye på den. Jeg hadde sett den før vi gikk inn i venteværelset og ventet bare på at han også skulle reagere. Jeg lente meg mot døra og la hodet mot glassruta, forsiktig, ikke for å avsløre hva som gjemte seg bak ved å gjøre stort nummer ut av å klaske hodet i ruta, bare sånn fordi det ikke var andre steder å plassere hodet, eller kroppen for den saks skyld. Venteværelset var fullt. Og pappa stod der ved siden av og kikket på meg med hendene i lomma hva feiler det deg, lille venn sa han med pappablikket sitt hvorfor blir du ikke bedre? De etterhvert femtiårgamle kinnene hans med skjeggstubber på så plutselig veldig slitne ut, lang dag, skygger i globallinjene i øya - han har blitt så tynn. Uthult. Jeg følte meg ikke så veldig stor selv. Han kikket ut i venteværelset og smilte til den lille lubne giganten som het Thomas. Thomas, sa moren, ikke røre - nei ... nei, Thomas, la den ligge på gulvet. Thomas som ikke lot noe ligge på gulvet men stavret seg rundt på gulvet med beina i hjulvispbevegelser; nesten alltid på vei til å snuble i sine egne babyfete lår. Pappa smilte og synes nok Thomas var søt. Også kikka han på meg igjen etter en stund når mammaen til Thomas ble sur. Jeg fikk enda mer vondt i brystet av å stå sånn med strupen i svai - med hodet lent mot glassruta. Pappa sukka i den kaffebrune kåpa si som om han nettopp hadde innsett at vi måtte vente en stund. Stående. Kikka rundt seg som man ellers pleier å gjøre når man liksom har registrert alt i et rom, saumfart alt fra gulv til tak, plassert menneskene og funnet bladhylla lite interessant - og blikket hans gled forbi hodet mitt og inn i gangen på andre siden. Han ble stående og kikke inn glassruta. Profilen hans ble grå og gusten i det pissgule lyset fra taket. Dypere skygger ved globallinjene. Jeg så den jeg òg, sa jeg uten å snu meg for å se en gang til. Vet at vi begge tenkte over muligheten av at heisen som stod i gangen tre meter bortenfor oss hadde tilhørt mamma en gang, at vi tenkte litt lenger enn vi burde, at vi falt litt bort fra hverandre selv om vi tenkte de samme tankene.

Savner deg.

Seemingly happy:

De holder hender holder tankene ordene hodene til hverandre med allerstørste forsiktighet før kveldshimmelen skifter farge som den etter hvert vil gjøre for alvor over det de begge håper på, kommer til å se annerledes på fordi de ikke vet hvem de er for hverandre når de treffer bestemmelsespunktet, eller alle de andre de vil møte og ikke kan slippe taket på selv om de fortsetter å være menneskelige i restene av dette ukuelige håpet som holder dem sammen og presser tyngden av hjertet ned mot bunnen, deres felles vilje vil slipes ned til glatte sklisteiner, ikke ønske å gripe tak etter noe annet, drive vekk fra hverandres hender hverandres hoder hverandres - selv om de ønsker så sterkt å kunne fortsette uten å tenke alle tankene som treffer når gresset blir vått om høsten og vinteren sprer bløte fostre over bakken - minner dem på søndagssakte ettermiddagstimer der de forakter hverandre i gjennomsiktigheten mellom blekkbokstavene i en papiravis og håper at sjela kan begynne å regne snart istedenfor å hente frem den ene forfektede øyeblikket der de satt med hendene, ordene, hodene samlet og noe trengte seg gjennom dem begge: streiftanken der alt kan skylles bort med en storm.

perfekt

I dag skulle jeg ønske jeg var fyllesjuk; at jeg dro ut igår, miksa helt hinsides mange drikkevarer for å forsikre meg om at jeg ville ende opp som ordentlig bakfull -

Sjanglevarianten når jeg står opp første gang for å gå på do om formiddagen, bøyer meg ned over vasken, slurper i meg iskalde slurker med vann, fyller håndflatene med vann og gnir det ut i ansiktet. Håret mitt. Som John Travoltas lugg i Grease med alvorlige "split ends" fordelt utover skuldrene, nakken, ryggen - seig hodebunn med rester fra maximum hold spray, grå ringer under øya og stramme lepper, ansiktshuden min for liten for resten av trynet. Et av de øyeblikka jeg synes jeg kan ligne noe fra et styggvakkert bilde tatt av en eller annen antifeministisk fotograf hvor jeg kunne sprika over en sofa med munningen på en AK-47 i fitta og glist som idon'tgiveaafuck og det ville vært et bilde med masse ratings fordi sånt er styggsexy. Jeg er bleik som ei avis man finner i grøfta etter at snøen har smelta, kvalm over ribbeinsskyggene fra spotlightsa i taket og lukter manneparfyme, ikke sånn som jeg liker, overlada med machotendenser og staffasje, men han hadde slumpa med barberinga, var ikke for perfekt og han hadde store armer og likte å ligge i skje etterpå. Pluss. Jeg burde kanskje bruke litt mer fuktighetskrem, se litt ålreit ut. Sorry, du må nok gå.

Jeg vurder muligheten ved at vi hadde sovna i sofaen istedenfor, når jeg ligger der er det vanskeligere å be dem om å dra fordi det er så mye på tv man kan trekke ut tida med, le av, men jeg tror ikke han har humor, han ligger i senga og spør om det gikk for meg også.

Sorry, du må nok gå.

now that's why

Håndkle på huet.  Tættis på blotta skulder. Tråkker med hæla når a' går akkurat som ellefanter. Ellefanter har sine egne innebygde joggesko, det så jeg på Discovery - hele bakre delen av foten deres er mjuk av kjøtt og demper for støt. Fennomenalt dyr som er mer avvansert enn det den ser ut til. Evvolusjonen og jakt har gjort at støttennene deres har krympa i løpet av noen århundrer, men et snabelbein kan likkavæl veie mange kilo, og så kan de bli like lange som et dugelig balltre, om ikke lenger. Ikke rart'em hunter disse dyra, krypskytterne. Alt det jævla hokuspokushumbuget rundt'em, som om de hadde magiske krefter disse dyra; tørka ellefantøyer og haler lagt på glass, solgt som viagra og lykkepiller på svære markeder i asia med støy og lukt og mennesker pressa sammen med knitreposer, skinnvesker og solhatter. Det er nesten så jeg heier på drugsa istedenfor. Jeg tror jeg hater alle gutta som tror de kan få søstra mi fordi hu er fin. De skulle sett a' nå. Likegydlig, trøtt og plundrende med sitt daglige morrastell. Går som en ellefant over gølvet og sier ikke "morn" bare "hvor er pappa?" og jeg gidder ikke spørre a' hvorfor a' lurte på det, sier bare at han dro på jobb (som vanlig, klokka er 08:00) og trudde egentlig at ellefanter hadde god hukommelse og ikke bare lange øyevipper og tristhet i øya.

 standing.

small.  

Jeg er tøffere i trynet enn jeg er i kroppen. De to siste ukene har vært tunge. Aldri opplevd lignende. Tror aldri jeg har vært så tappa, kraftløs og utmattet før. Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bryte sammen i et hjørne og bare grine fordi det virket så uendelig. Og det gjorde jeg nesten, hadde det ikke vært for noen hvite ark med kaotisk skrift på, en superheltpappa og vegger tangert med stemmer, lyder når jeg ikke fikk sove og litt god familiekjærlighet. 

Jeg kommer meg nå, merker det - i dag våkna jeg og hadde ikke så vondt i brystet.

Alle tror jeg er stressa. Jeg tror jeg lever ut alt jeg har hatt på innsida i årevis. Sånt må til. Om det gir seg utslag i flere autoimmune sykdommer og kroppslige skavanker er det okei, så lenge jeg slipper å føle meg som en kronkødd ovenfor andre når jeg kjefter og bjeffer og speller hard fordi jeg ikke kan annet fordi det er min måte å verne om meg selv på.

Jeg er heldigvis ganske flink på selvmedisineringa (andre kaller det rastløshet) og kom meg ut på gåtur både i dag og i går. November har vært ordentlig november i dag og ikke november med etterslep av solrik oktober - ikke at jeg føler jeg kan klage, men høst som også er guffen gjør meg glad. Det er noe ved det å kjenne prikkingen i henda når man varmer dem i varmtvann og at man må kna føttene til live igjen mens man gjemmer seg i hjørnet av sofaen etter en gåtur. Så det så. 

Jeg har ikke gjort noe fornuftig i hele dag og kommer til å fortsette slik. Kanskje resten av uka. Jeg vet ikke enda. Nytter ikke å trave rundt på høgskolen når jeg blir akutt svimmel av at jeg reiser meg fra sofaen eller ikke kan ligge ordentlig på sida fordi det presser brystbeinet på kjipe måter. 

Ifigeneia, Hippolytos og Phaedra hadde kanskje økt presset ytterligere tror jeg.

Jeg fortsetter nok med å lese meg gjennom Lolita og nyte fordelene ved å være hjemme helt til doktordamen kan fortelle meg hva i helvete det er som har tatt plass i kroppen min;

julebrus

matskap

selskapssyk katt

og ro.

å, som jeg savner.

Det var den tida jeg hadde en rød, litt kort genser som avslørte den vaflete fjortismagen min som virkelig ikke likte hvordan miss sixtybuksa skar seg inn i kjøttet rett under navlen. Jeg husker at jeg var ca venneløs også, at jeg nettopp hadde lært meg hvordan jeg brukte en eyeliner og var i stand til å kaste bort 106 kroner på ei flis av en øyenskygge bare fordi den var fra Estetihque og at jeg tygde mye V6 freshmint-tyggis fordi pappa tok det med hjem fra jobben - og jeg hadde så jævla mange skjeer med nesquick i melka at det er et under at jeg aldri ble større; jeg drakk ikke melk, jeg drakk sjokoladegrøt.

Alt dette er egentlig bare digresjoner for å gi dere en følelse av hvor ille det egentlig stod til med meg på den tida. Men jeg savner følelsen av å ha gud som var glad i meg, tidskiller no. 1 og selvtillitsbooster'n i stua, trygt plassert i en skuff så ikke lillesøster skulle krimskramse med den når jeg ikke var hjemme (dvs, skolen, ellers var jeg jo alltid hjemme)

Min kjære playstation. Min litt store, ikke alltid like samarbeidsvillige playstation og mine kjære tre spill.

Spyro:

Rayman:

Crash Bandicoot:

Jeg innser at jeg var en ganske trist liten jente. Sånn summa summarum. Men jeg liker nerdfaktoren jeg hadde. Hvor ble det av kvisetrynet og de progressive brillene? Oh, wait. Brillene unnlot jeg å bruke for å opponere mot foreldra mine. "Jæjæ, jeg bli'kke blind av å ikke bruke dem hver gang vel?" og kvisene har kommet i senere alder.

vladimir nabokov og jeg

Jeg frykter ikke et lengre opphold, jeg skulle bare ønske jeg hadde fått mere ut av det å være så kraftløs, uttømt og skral, svimmel, skjør, porøs - nesten syk inn i korsryggen (det er der jeg kjenner det mest jeg har måttet rette på overmadrassen mange ganger da jeg har klart å forvri den, krølle den til, fått hjørnene til å krype ned mot midten av sentrum i mine gjentatte fosterstillinger) Og jeg tror jeg mangler tilstrekkelig med kjøtt og underhudsfett på utsatte plasser som nakke og ryggvirvler, samt hoftekuler - de har gnisset seg såre mot lakenet og jeg undrer meg over hvorfor jeg opplever større problemer med å innta fettholdig kost? Disse dagene har desverre ikke fått meg til å endre mening; maten min er slettes ikke mat, måltidene har jeg inntatt med største forsiktighet, jeg har tygget biter av hvitt og ristet brød med nesten religiøs overtro og tilnærming til barndomsårenes smakssanser, bare for å finne ut at det er ren ondskap jeg opplever - hvorfor ødelegge slike luftslott når jeg ikke engang vil spise?

Forventningene har skuffet meg. Tungen langs en koppekant og den stadige skepsisen til min kropps reaksjoner på inntak av tørt og vått ser ikke ut til å gjøre min frøken psykhe noen tjeneste heller. I et lite, nesten novembergrått øyeblikk med ryggen vendt mot vinduet til veien der spanske studenter veklset mellom å uttrykke seg på spansk og irriterende god engelsk i sin muntre konversasjon, knaste venstrehånden min inn i posen med ristede potetflak som om de var av det reneste gull. Gullgraverhånden min, en ganske tørr neve (av mange omtalt som kvinnehender med utsøkte pianofingre - men det må ha vært i et friskere år) grov seg inn i solsikkeoljet folie og hentet frem en skjelven neve potetflak. Jeg utfordret angsten, stappet dem inn i munnen og var glad jeg satt med ryggen til utenomverdenen mens jeg mesket meg på mest dyrisk vis, bommet litt på leppene så det drysset salt og potetflak nedover brystet,  presset resten av flakene ned i det enda mer uttørkede svelget før jeg skylte ned med dødt sukkervann. Jeg gjentok prosessen, flere ganger, så mange ganger at selv neven min syntes det var nok og krøllet sammen posen i en trist form; den hadde blitt overfalt, kvestet og kastet fra seg på groveste vis.

Et lite øyeblikk ble jeg redd, jeg følte en vanvittig avsky og angst for mine handlinger. Jeg la boken jeg holdt i min høyre hånd på den rutete plastduken og foldet hendene rundt magen. Om jeg hadde hatt en mor skulle jeg ønske hun var her nå, eller at jeg var det som var bak hendene hennes når hun engang måtte ha holdt hendene slik i et forsøk på å trøste seg selv, prøve å avgjøre om dette var et tilfelle av nødvendig onde, spent på utfallet.

Jeg vet ikke hva jeg ventet på. Meg bekjent kan ikke mager snakke. Mitt abdomen var skremmende tyst og mitt indre følte heller ikke noe særskilt behov for kroppslige ytringer eller tegn; et trykk i brystet, et kort og bastant knip i mellomgulvet, ingen knurring eller følelser av bobler i full virvel fra ryggen og rundt i overkroppen. Boka lå med margen ut, lyste så blodrødt og dunkelt i gjenskinnet fra lyset på kjøkkenet. Enda godt jeg ikke kastet den fra meg, tenkte jeg og fryktet ikke et lengre opphold, bare brudd i stillheten.

(i et øyeblikk av magesmertet kjedsomhet klarte streiftanken om å bli musiker å nå meg - når krampene avtok begynte jeg å skjelve)

To do this (the way I cured my ridicule curiosity - but I will never be an musician, even though I'm in pain)

1 - Go to "wikipedia." Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to "Random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.

3 - Go to flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use photoshop or similar to put it all together.

Her er mitt albumcover. Jeg synes det ble vakkert.

virkningene av to dager barnelitteratur

Gro Dahle, I gotta say, du er en ganske sinnssyk og fresk dame.

Skulle ønske jeg ikke måtte gå midt i alle skriveøvelsene i dag, jeg synes nemlig det er fantastisk gøy å prøve ut forskjellige metoder for å løsrive meg fra alle

opprinnelige tanker - av og til ønsker jeg meg fullstendig ødeland
prefabrikerte historier - har massevis, men vet det meste er ubrukelig
ultrasmarte setninger - viser seg alltid å ikke være fullt så smarte likevel
nøye gjennomtenkte vendinger - mister liksom spenninga (selv for meg som forfatter dem)
å alltid vite hvordan pennen skal starte - med tanken

- og heller kaste meg inn i automatskrift (vurderer å ta det steget videre, faktisk se om jeg kan bli like fjern som Gry Jannicke Jarlum og hennes alienvenner) selv om jeg kanskje ikke helt har gitt meg over til det å stole  på at jeg i øyeblikket jeg lar hånden føre pennen uten kontakt med ionekanalene i hjernen min - dvs, ionekanalene til tankesenteret iallefall, faktisk greier det helt hundre prosent. 3 år sier Gro. 3 år på å lære seg å skrive automatskrift. Jeg synes det høres merkelig ut å kunne lære seg noe jeg forbinder med løsrivelsesprosesser, noen gjør jo sånt hele tiden uten å egentlig være klar over det. Lillesøsteren min f.eks driver med omvendt løsrivelse, hun kaster fra seg hele omverdenen og dras inn i internettens suggererende kraft. Der kan hun være i evigheter, skrive pliktskyldig uten særlig tanke (virker det som) og ikke la seg affektere av noe som skjer utenfor bobla hennes. Så hvor vanskelig kan det være å koble av en arm om noen kobler ut hele seg selv mens de er igang?

Likevel er det vel noe i det at det vil ta tid, for selv om jeg følte at jeg var riktig så flink med automatskrifta mi begynte jeg av og til å føle på hvordan jeg skrev bokstaver eller at jeg plutselig satte et komma og tenkte på at jeg faktisk satte et komma etter at det var gjort. Fikk dårlig samvittighet, nesten en slags grell påminnelse om at jeg er så innmari opptatt av meg sjøl at det vil kreve mer av meg å ikke være meg selv bevisst enn det jeg er meg bevisst - og det er jeg jo. I stor grad. Men tre år? Det virker jo nesten for godt til å være sant. Jeg forbinder nesten automatskrift med opplysthet og høyere bevissthet. Gro sa noe om at det var den lille primalhjernen våres som jobber når vi er i automatgiret.

Jeg må prøve dette ut i større grad enn bare denne uka. Det som faktisk skjedde etter at hun avbrøt oss i de viltre, uanstendige friskrivingsteknikkene våres var at jeg pløyde gjennom alle de snodige krusedullene mine. Plutselig kom ord som "renessanse" opp, og "skulle du ikke" og "fordi" Mulig øynene mine er flinkere til å juge for hjernen min enn det hånda mi er, men jeg syntes det var gøy.


Tester ut transeevnene mine på nytt i morgen, nå må jeg prøve å lage tolv tekstbolker med barnelitteratur.

hallo halloween

Jeg må begynne å meditere. Eller finne snille sedativer som beroliger meg såpass at jeg kan fortsette å følge søvn-flowen min og ikke avslutte den etter de kritiske fem minuttene hvor jeg enten sovner for godt eller ender opp lys våken med alskens påtrengende tanker boblende i panna. Det gikk dårlig i dag. Jeg har tenkt på morgenrutiner, om jeg skal trene i morgen, hva jeg skal ha på meg på treninga (trener jeg overkropp har det en tendens til å bli litt kaldt i bare singlet, trener jeg bein blir det som regel alt for varmt og jeg skulle ønske jeg kunne trene i bikini) og om jeg skal ta en tur i kreftolariumet mens jeg er der (gjør man sånt før eller etterpå - man lukter jo litt svidd, men lukter man ikke litt rart når man trener uansett, hæ?) Jeg lurer på om toget til Martine kanskje er forsinka - eller kanskje det ikke er det, det virker som om sørlandsbanen er ganske i rute, kanskje det bare er nordover det halter litt med signalene for NSB, eller kanskje bare Lillehammerområdet er hjemsøkt av togspøkelser som forsinker, stopper og rører med togsett, hva vet jeg, jeg kan faen ikke noe om tog. 

Hun kommer når hun kommer. Hun sender sikkert melding litt før hun skal av - lurer på hva stasjonen før Bø heter og jeg kommer til å svare mens jeg er litt forsinket, skrive melding mens jeg stressgår litt fordi jeg vet at Gvarv ikke er så langt unna. Det vet ikke hun. 

Jeg tenker litt på hva vil skal finne på, om Roxy eller Meirismuget er koseligst, og om det kanskje heller vil være best å ta kaffen på Breisås eller noe, for jeg har ikke tenkt å ta med skift til i morgen tror jeg - for jeg rekker ikke å dusje åsånn før hun plutselig står på stasjon - det seg være om jeg sover lenge da, og det virker som jeg kommer til å forskyve det opprinnelige vekkerklokketidspunktet litt mer nå som jeg bare ligger her og tenker. Kanskje skulle vi handla med én gang, kanskje skulle jeg fleska til med mine rabatter på Mix og fiksa smågodt til kino etterpå eller noe - det ville sikkert vært veldig hyggelig. Ja. Skal jeg foreslå noe å spise eller skal hun bestemme? Skit samma. Man kan jo foreslå de tinga man liker og så la den andre velge fritt mellom dem. Haha. Jeg tror egentlig vi ender opp med å lage noe helt vanlig, selv om jeg har lyst til å imponere med en helt vanvittig god middagsrett - kline til med kulinariske kreasjoner på en helt vanlig torsdag (Men man trenger jo som regel litt ekstra kroner for sånt. Får jeg lønn snart?)

Og så funderer jeg litt på Halloween. TRE kostymer. Kunne liksom ikke gjort det vanskeligere for meg sjøl. Martine må hjelpe meg med å velge ut hvem av dem jeg skal ha, for jeg er ikke istand til å tenke helt klart tror jeg. Hva skal man egentlig med sjukdom og soving (sistnevnte som egentlig var skikkelig ålreit, det føltes bra) som resulterer i energioverskudd når man etter hvert kommer ovapå igjen - midt på natta! som igjen vil føre til energiunderskudd i morgen, for jeg skal opp klokka ti, banna bein, og det er snart sju timer til. Kjenner jeg meg rett tar det to timer til før jeg tryner i puta. Kanskje jeg skulle rydda på pc'en i mellomtida. Den går tregt. Hvorfor skal den gjøre det nå? Jeg klandrer Sævsæv og de nysgjerrige fingra hans da han skulle legge inn serier for meg. Eller kanskje pc'en min bare dør fortere nå enn jeg trodde (den har vært trofast i sin tjeneste overraskende lenge) det gjør meg litt trist. Jeg får krampetitte så mye serier jeg bare kan før den slutter å fungere. Åfaen. Jeg tror jeg burde ha lest en eller annen Euripe... Euirp.. Ja. Bok. Lekse før teater i Oslo den niende. Jeg hater Oslo.

Egentlig har jeg kommet frem til at jeg feira litt Halloween hver dag når jeg var yngre. Bare se her:

 

90 desibel

Du er ikke traktordur, rånerbass eller hesteskoklopping mot asfalten, du er støy. Du kan få en kafé til å bli stum bare ved å åpne kjeften suger du lyden av alle de som er tilstede inn i deg selv, spytter ut stemmene som om de var dine egne i ordforma sprutregn over kaffekoppen din. Min også. Jeg tror ikke du legger merke til at jeg sakte plasserer hendene over koppen min, verner om den i frykt for at den skal bli infisert av deg. I begynnelsen hører jeg alltid etter, men etter hvert som samtalene dras ut og du ikke finner nok tanke i deg selv men stjeler fra andre, plukker opp tingene de ved sidebordet snakker om, bryter ut i et åja! forresten ... uten at du egentlig hadde noe forresten å snakke om før noen nevnte noe dagsaktuelt og alminnelig bare så du skal slippe å vente lenge på at jeg ikke svarer og snakke om dét istedenfor (kanskje for å ikke virke så selvopptatt, jeg håper at du ser deg selv sånn, men jeg vet ikke lenger) Og det ender med at jeg plasserer koppen under nesa i et slags konsentrasjonsuttrykk hvor jeg holder begge hendene rundt porselenet med begge albuene på bordet og senker øyebryna hver gang jeg tar en slurk. Sånn sitter jeg helt til jeg har drukket opp alt og setter den fra meg og kikker på servitøren, han svenske, nesten litt for pratsomme gutten med 5 millimeters tunneler i begge øra. Du lener deg bakover i stolen, skyver deg ut fra bordet, slenger den ene armen over stolryggen og plasserer beina i en utstrakt V fremfor bordet. Du spør meg om jeg har hørt noe bra musikk i det siste. Endelig.

day of nothingness

Skuldra har liksom ikke hengt på plass i dag: de har vært litt frakoblet i følelse, hekta på nakken min, hengt der som to tunge løftearmer uten nok futt i muskelmotorene til å jekke seg opp i riktig hakk på egenhånd så jeg slapp å kjenne at jeg automatisk ble tung av at de bare var der som to meningsløse kroppspåheng. Egentlig har hele kroppen vært meningsløs. Føttene skubba mer grus enn vanlig, de sklei oftere på isete partier i asfalten (selv om øya registrerte dem rakk ikke faresignalene ned til beina) når bilene susa forbi var det nesa som fungerte optimalt - snuste inn all eksosen så jeg ble ør, og ikke de litt trafikkredde sanseapparatene mine som skulle sørge for sikker gange oppover Bøgata. Fingra knattet på noen taster, hjernen surra rundt med spørsmålet om hvem det var jeg skulle ringe og hvorfor jeg i det hele tatt skulle ringe noen, musikken i hodetelefonen var ubehagelig syrete i forhold til hvor lavt skydekket viste seg å henge da jeg i et filmatisk øyeblikk måtte kikke opp for at trekke vejret som de sier i hjemlandet - og da så jeg antydningen til en slags sol som minna mer om en måne. Det endte med at jeg ble skeptisk. Når stod jeg egentlig opp? Jeg begynte å lure på hva jeg hadde kledd på meg før jeg gikk ut døra. Var det viskose? Nei. 40% ull og 60 polyster. Formløs kåpe.

Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.

Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.

fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.

frk. sympatisyk

Ja, altså. Pappa sliter med det samme. Forskjellen på oss to er at han nettopp har arrivert fra ferie og er på jobb og at jeg har studieuke (fri) og synes mer synd på meg selv enn på fahr her jeg sitter med joggetøybekledning (som i de aller fleste tilfeller aldri brukes til sportslige aktiviteter blant folk, heller et slags søndagsplagg, et plagg man ikke trenger å holde inn magen for å gå i fordi den allerede er formløs. Jeg er litt sånn i mitt gi-faen-joggetøy) Har nettopp tvunget i meg en digestivekjeks, to skiver brød og et eple (an apple a day keeps the humor from undergoing decay) og lurer på hvorvidt mammas vidunderkur - utrørt cola og salt potetgull vil hjelpe. Egentlig er det såpass lenge siden jeg har følt meg så pjusk at jeg prøver ut alternative høykalorimetoder, men mamma var en kvinne av nymotens kjerringråd og jeg tror fortsatt på det. Litt. Hvis ikke satser jeg på at jeg klarer å overkjøre meg selv med litt placeboeffekt.

Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.

Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?

Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.

Man må akseptere sin skjebne, 

sa hun.

Jeg føler den traff meg på det skjebneironiske og ganske humoristiske planet den dagen. I dag hjelper det meg til å innse at joa' så må jeg ligge stille, være kvalm og gå glipp av revymøte, sosialt og vinkvelden på Naboen som alle skal på senere. Thor-Einar fiksa meg serie på pc'en og jeg mistenker meg selv for å ha lyst til å lese litt i "Verden finnes ikke på kartet" etter hvert.

Fahr out.

Ha en god dag, alle.

fra filmen "a serious man"

Rabbi Marshak

Må bare elske denne filmen.

et ørlite utdrag fra en samtale med en kristen, nevrotisk kis

"synd!"
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)

"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)

"okeii..."

"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)

Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"

Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.

Din religion er ikke min skyld!

Makan til frekkhet.

Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.

C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!

I det minste.

Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.

Egentlig har jeg mye "på hjertet" og egentlig forsvinner det når jeg begynner en innledning med akkurat dét. Jeg spiser kanelsjokoladedekkede mandler og drikker siesta billigbrus. Jeg er tørr i øya og kikker på det bleike coveret til Gunvor Hofmos det er ingen hverdag mer og tenker at årene har rettferdiggjort tittelen mer enn hun sikkert var istand til å forestille seg da hun levde. Det grep meg litt med panikk tidligere i dag; tanken på vinterdepresjoner. ikke at jeg selv kan si at jeg noen gang har hatt det eller tror sterkt å inderlig på at det skal gjøre seg gjeldende nå.

Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.

Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.

thærie wiighen (en kronglete begynnelse)

det satt en stramkjeva, rødsprengt en
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær


og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø


nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets

mkay.

unaturlig vakker avslutning på en ganske så voldsomt fin "friuke" hjemme.

kan ikke tro at været holdt seg akkurat slik jeg håpet det ville gjøre, så forbanna perfekt; høstlig, solrikt, vindskarpt og klart! og. menneskene jeg har møtet (overraskelsene ved å møte flere enn forventet) følelsen av å lese opp noe jeg har et så keitete forhold til som jeg har - ganske så uforberedt og uten særlig mye selvkritikk, at det gikk så bra, alenestundene, søsterøyeblikka, hjemme bra men borte best - følelsen og så videre. kanskje en av mine beste høster hittil.

dette er nesten patetisk. jeg er overraska over at jeg kan være så positiv. blir nesten litt full av megsjøl.

og så sitter du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere;

når hun snakker om lunsjborddamene sine på jobb og hvordan de legger ut om de ubrukelige ektemennene og elskerne deres uten å føle skam, får hun ungpikeblikket, legger litt fandenivoldskhet i smilet sitt og vender ansiktet litt ettertenksomt mot vinduet som om hun håper på at lyset fra ettermiddagssola skal stille henne i et vakkert lys. hun lukker øya i noen påtatte sekunder før hun snur seg mot dere og glemmer å spørre dere hvordan dagen deres har vært. dere ser på hverandre og lurer på hva dere skal svare, skyver ekstra mat over på gaffelen og spiser langsomt. du veit at faren din gjemmer seg i stresslessen og høres ut som en rumlende sementblander når han trekker gloen på rullingsen helt ned til fingerhuden. han rører ikke en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær. du veit at søstra di lengter etter å trekker seg tilbake på rommet, snakke i telefonen om ekstremsport med gutter, pakke seg selv inn i tyggissnakk og stikke hull på de prinsesserosa minnene du har av henne. hun gir også glatt faen i de husmorprega bekymringene moren din sånn helt tilfeldig lirer av seg når hun rydder av bordet, skritter over stuegulvet med bestikket skranglende på asjettene.

- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer, om hvordan alt skal ordne seg for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre mens hun fyller varmtvannskummen med såpe og matrester, gnir hendene røde med oppvaskbørsta og forteller om alt det fine som kan skje mellom mennesker, søler oljefarga såpebobler på benken mens faren din peker på værdamen med en skjelvende finger og søsteren din krymper til barnestørrelse igjen, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din, hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor vinduet og det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet

på konsert

skinnjakka hennes lukter sigg, elnett hårspray og tar for mye plass, den kleber seg inntil armene mine og smitter av eksosfett, får meg til å svette enda mer, forsterker faktum av at det er umulig å bevege seg her; frisyrer og skulderpartier er mørke sjablonger mot backdropen og rødt scenelys, alle står i veien, vaier frem og tilbake fordi de har stått for lenge i samme stilling og pimpa øl for å stresse ned ventetida - og denne dama er snakkesalig, antageligvis tror hun jeg er vennlig fordi jeg aller nådigst trakk meg litt sammen så hun skulle slippe å se konserten sidelengs. hun begynner å fortelle om kompisen sin; en gammal biker som har opplevd både en og to og tre rockekonserter i sitt liv og som en dag overraska henne skikkelig, han hadde det fortsatt den gamle kar'n selv om han hadde både prollaps og dårlige knær, for mye hardkjør i ungdomstida veitu - og jo! for han hadde blitt med på dolly parton konsert da " når han sa ja til å bli med sa jeg bare hæ!" trodde ikke mine egne øyer vettu, hadde jeg aldri trudd, han som pleide å stå rett opp og ned på konsert svinga seg plutselig rundt med meg på dansegølvet. også skal det vel sies at det ikke var rein cøntry da, det var lissom litt av hvert for alle. jævla morro" jeg sier at det sikkert var fint, puppene til dolly var vel nok til å holde interessen til mannfolk gående for en time eller to. hun ler mellom de blonde fallkrøllene, fortsetter å snakke, forteller at hun forventer masse av denne kvelden, at hun venta med fingeren på venstre museknapp i flere minutter før billettsalget starta, sjekka kontoen flere ganger for å forsikre seg om at hun hadde nok til hele turen og at hun ikke har toucha alkohol eller plugga inn ørepropper fordi hun vil å lyden servert rå og ufiltrert denne helt spesielle kvelden,  

det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.

når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.

yesterday & today

jeg har lenge lata som jeg har vært skikkelig i høsten, årstida jeg har erklært for å være min egen, egentlig sagt med humoristiske fortegn fordi det er så mange som sikkert ville ha "gitt meg den gratis" om de kunne, men høsten er eierløs og jeg kan egentlig definere meg som det samme. jeg skulle gjøre sånne høst-ting iallefall, våkne litt, ta meg tid, utsette vinteren med rå, rein tankeklar kraft og kanskje få kreativt påfyll. istedenfor tappa jeg meg selv. en av de mange definitive tinga jeg skulle gjøre denne høsten, klarte jeg å skusle bort, men det blir for dumt å henge seg opp i det, nå er jeg iallefall her; i dalen som for en gangs skyld har blitt satt i et bedre lys, mye på grunn av lav høstsol, mye på grunn av at jeg farger resten av atmosfæren med hyggelige ting og at jeg ikke forlenger horisontlinja ved å stirre meg kjedelig og lei på den fordi jeg venter på noe annet, sånn som alle de gangene før jeg skulle reist et sted, forlate denne bygdeplassen til fordel for et annet.

det er litt mas å være hjemme igjen. etter å ha vært borte en stund fylles den imaginære timeplanen min med mye å gjøre. for det meste koselige ting, mennesker, som sikkert har savna meg litt siden de vil møte meg igjen - sånt må jeg bare sette pris på. neste onsdag kommer jeg nok til å sitte på toget med dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg ikke fikk møtt. men desto viktigere er det å gjøre de tinga som rydder opp i hodet når jeg er her. igår var jeg innom kirkegården og tente lys for mamma. følte meg som en kriminell der jeg tusla rundt og knipsa bilder på kirkegården etterpå, men etter å ha sett hvor mange turgåere som mente dette var en god plass å få sin daglige trimtur med bikkja i neonfarga bånd ga jeg meg over til den vante sida av meg selv; det er ikke så farlig med noe. noen gang. egentlig. like fort som jeg hadde satt meg i forskjellige modi falt jeg ut av dem, veksla mellom å føle på gåsehudsgrøss, lyden av tjukke blader som lander på gresstrå, fikk sår i hodet av knasinga i joggesko mot rød grus, synes den grå nilleposen var ufancy, ble litt skremt av hvor elendig jeg er til å fotografere statuer, observerte at gamle folk så ut til å ta lett på begravelser og finne ut at svarte smijernsbenker er mye flottere enn hvite trebenker.

og her er litt av høsten min (før batteriet mitt sluttet å fungere og ikke vil lades opp igjen)

 

marerittaktige drømmer i tre døgn

OKÅ.

Drøm 1.

Jeg går i skogen jeg alltid går i når jeg er hjemme hos fatter'n, skogen kjenner meg, jeg kjenner skogen, til og med enkelte steiner har lagt meg på husk og forflytter seg liksom om jeg holder på å skli på dem når det har regna. Snill skog. God skog. Jeg drømte at jeg var der, fresh i tøyet og hadde boost i motet, plutselig åpner himmelen seg i en vanvittig regnskur og skogen mørklegges. Jeg slår over til en slags night vision-aktig modus og registrerer ingen umiddelbare faremomenter, dog, jeg føler meg forfulgt. Night vision mode skrus av og jeg ser normalt med menneskenattsynet mitt. Plutselig stirrer jeg en elgku midt i mula og kjenner jeg får umiddelbar panikkangst når hun begynner å trampe med de digre elgbeina sine fordi den idiotiske kalven hennes stavrer seg frem mellom oss. Jeg tar beina fatt og løper i sikk-sakk mellom ubrukelig tynne trær før jeg finner et jeg tror jeg duger med elgmora rett i hælene. Jeg klyver opp, skraper opp bukser og lår på bark og flis og klatrer meg så langt opp som jeg bare kan mens elgmora blir rød i øya og mer forbanna. Trær blir tynnere jo lenger opp man kommer, erfarer jeg plutselig. Jeg sitter i toppen som plutselig lener seg over i en elegant og stilig bue ned mot bakken igjen. Unødvendig å si at treet setter meg av midt i sona for nyhetsoverskriften "illsint elg dreper fotturist" og jeg våkner, svett og med hjertet i nevene etter at jeg har prøvd å unngå trampedøden.

Drøm 2.

Jeg har en tattovering på skulderen som jeg har tenkt å fylle på etterhvert. Jeg har altså bare tenkt ganske mye på tattovering i det siste og dannet altså grunnlaget for dette:

Jeg blir kjent med ei jente som jobber som tattovør på ei sandstrand et eller annet eksotisk sted. Jeg importerer henne til Norge med store tanker om å opprette ei tattosjappe hun kan drive og leve av. Det viser seg at jeg ikke egentlig så noen av "arbeidene" hennes mens vi var på dette eksotiske stedet og i romantikkens hjørne og at hun er ELENDIG til å tattovere. Men jeg skal da altså ut i ilden - et sted må hun begynne og jeg må stille meg til disp som vandrende reklame og la meg brodere. Det ender med at hun føkker opp hele tattoveringa mi. Plutselig har jeg en diger vikingtattovering under den fine minnetattoveringa og en syra variant av Picasso-art-sleeve preger resten av armen. Og hun mangler blekk til å fullføre. Jeg går rundt i flere måneder mens huden flasser av i store lag, tattoveringene blekner fordi hun ikke har gått dypt nok med nåla og armen ser helt jævlig ut. Jeg bestemmer meg for å skrelle det av med kniv. Laserbehandling er for dyrt og jeg har alltid hatt sansen for scarification.

Drøm 3.

Sunniva kan ikke bli med meg på Robert Plant fordi alle billetter er utsolgt.

Drøm 4 i Drøm 3.

Jeg drar hjem til Drammen som planlagt for å få med meg Robert Plant den 16 oktober. Når jeg kommer hjem blir jeg usikker på hvor jeg har lagt billetten min. Under elefanteska? Nei. I vinduskarmen? Nei. Jeg leter og leter men finner den ikke. Pappa har sletta mailen med den utskriftsvennlige versjonen av billetten og jeg begynner å grine. Marerittet trer frem i full kraft når det viser seg at det helt umerkelig har vært en liten minibrann på rommet mitt som har slukket helt av seg selv - både Robert Plant billetten OG Roger Waters billettene mine har gått opp i røyk.

Jeg griner fortsatt og må ta en telefon hjem for å høre om billettene fortsatt er på rommet mitt eller om de er sikker på at røykvarslerne funker.

smarte spekkhoggere og fox/nox pose

jeg tror enkelte klarte å misforstå mitt forrige blogginnlegg (bortsett fra sunniva, jeg poengterte at det skulle forstås som at jeg er glad - for jeg er det) det er blitt vanskelig for meg å produsere blogginlegg parallellt med skrivingen den siste tida, jeg merker en økende tendens til å faktisk være i skrivinga og ikke alle andre steder. positivt? tja. jeg rører rundt i menneskesuppa meg og liker det jeg rører frem på godt og vondt. kjersti bronken senderud ville sikkert vært stolt over prioriteringa mi når det kommer til hva jeg setter av tid til og hva jeg luker vekk av unødvendigheter. hun som hevet de sorte øyebryna høyt og fikk dype bekymringsrynker i panna da vi hadde veiledningstime og vi snakket litt hverdagslig og det hesblesende tempoet mitt ble brakt på bane.

jeg skal forholde meg disiplinert til egen skriving fremover. 3 november skal jeg ha produsert noe helt nytt og pirkeverdig til mr rune christiansen (som forfatterstudiet er så heldige å ha som "mentor" på tross av at han egentlig fungerer som lærer for danvik folkehøgskole) det er rett og slett dumskap å la disse få månedene som er mitt eneste forfatterstudieår her i bø gå til spille på for mye frivillig jobbing - det kan jeg eventuelt ta opp igjen om jeg begynner på litteraturstudier høsten 2011. det finnes en tid for alt osv, men dette får jeg ikke igjen.

(og denne siste tanken har jeg tenkt mange ganger mens jeg har vasket opp min sedvanlige frokostgrøt-tallerken og tenkt at jeg ikke trenger å stressgå til skolen fordi forfatterstudiet er tilpasset B-mennesketypen og skoldagene ikke starter før 10:30 - egentlig vil det si at jeg burde ha fått klemt inn litt skrivetid før jeg går på skolen også. det finnes rom for forbedringer, tross alt)

det skal ellers nevne at jeg har begynt å se på tv. skrekk og fysj. men jeg er i så godt selskap når jeg sitter i tv-stua og fyller den gode samvittigheten og forer hjernen med menneskeskapt søppel gjennom pupillene at det er vanskelig å la være. jeg lærer også noe av og til. i dag lærte jeg trivia om spekkhoggere - kan sikkert brukes i en eller annen quizsammenheng etterhvert.

og. jeg spiser fox og nox fra samme pose. verden har virkelig tatt steget i riktig retning føler jeg.

fri i morgen.

.. opptakter til en god helg på tross av 16-23:30 jobbing lørdag og søndag.

[insert facebookheart]

any sense you had in the morning is gone when the day is done.

jeg tror, med fare for å miste det jeg har, at jeg har klart å komme meg over flere mentale sperrer jeg har hatt det siste året og sju månedene. endelig er jeg her, endelig gjennoppdager jeg alle tingene jeg trodde jeg hadde mista fordi jeg klarer å feste lukt, følelser, musikk og minneriker til alle de tinga som gjør at jeg kan assossiere fritt og være der jeg er uten å føle at alt er nytt. det er for meg, ikke helt underlig at jeg må gjenkjennelsesfaktorer i livet mitt, jeg er fullstendig avhengig av å ha enkelte steder jeg kan dra til om jeg skal sette fingeren på meg selv og enten trykke meg mykt ned i dypet og så fiske meg opp igjen, eller grave et nytt sted rett ved siden av det gamle, dytte jorda fra den ene siden til den andre, skape nye variasjoner i form, tilstedeværelse og tid uten å bevege meg så alt for mye utenfor det som holder meg fast. for jeg må holdes fast. jeg allestedstenker alt for mye til at jeg hadde hatt godt av å faktisk befinne meg overalt. det hadde blitt krise for omverdenen. for mye sabrina.

jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.

jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.

det har skjedd noe skummelt. vi er inne i prosaukene på skolen med kyrre andreassen og trude marstein - menneskene og forfatterne som ikke tar i poesi med en brennende fyrstikk engang, de vil at vi skal skrive prosa. prosa som i o' store roman, ellero' gjennomtenkte novelle, det har resultert i en hodekløe for prosadikthuet mitt. men her om dagen løsna det litt; jeg klarte å skrive fem sider sammenhengende uten å rote det for mye til med metaforrike setninger uten gramatiske korrektheter og fraværende punktum. ganske heftig at jeg fortsatt kan. ettersom jeg ble meg bevisst at det jeg skrev kanskje kunne funke ramla jeg selvsagt tilbake i dikt.no modus og det ble rart. jeg klarer visst bare skrive porno eller opprivende, sorgtunge greier. begynner jeg med humor blir det bare ironisvart og ... teit.

men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of  consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.