today is the day

- av sporadiske brysomheter.

1. Frokosten startet uvørent og på ganske klassisk vis med at jeg klarte å styre den bløte kanten på havregrynspakka litt forbi kjelekanten og dermed dekorerte både kjøkkenbenk og vask med store glutenfrie havregrynsflak. Vasken var selvfølgelig, på sitt mest tilforlatelige vis, ganske våt i bunnen, dermed det ble et umulig prosjekt å redde de mange dyre grynene som lå der og trakk til seg veske som tørste små soldater som nå ble erklært tjenesteudyktige og kastet i det våtorganiske avfallet av en litt morgensint neve.

2. Jeg vet ikke hvorfor, men det er som om huden kun skriker etter fuktighet når man først står der nydusjet med en liten dæsj hvit gugge i den ene hånda og en hvesende og krempartikkelspyttende flaske i den andre.

3. Ut på tur. Ingen plass i sekken til mitt speilreflekskamera, men; O'lykke tenkte jeg, enda godt jeg fant mitt lille digitale casiokamera da jeg ryddet skuffen forrige uke. Tilfeldigvis - og smekk på lanken til meg selv for å ikke tenke lengre enn at jeg kunne ta det som en selvfølge etter et år dødtid blant selvangivelser, usendte julekort og flaskeopptrekkere, var skjermen svartere enn det mørke hølet man faller i når man blir skuffa.

4.  Milde misantropiske tendenser i retning bokelskere og saktelesere;

Biblioteket hadde enda ikke fått inn Wencke Mühleis' roman, enda jeg var der i påsken. Jeg tenkte derfor jeg skulle benytte meg av både lånekort og ventelisteprivilegiet for første gang noensinne. Bibliotekmannen sa den ville være inne i slutten av mai, fordi folk flest venter til fristen virkelig sitrer, og jeg tenkte at javel, det har jeg jo tid til, nå som jeg er sykemeldt kan jeg jo like gjerne glede meg over å krysse av dagene mot 31 mai  - fikk ham til å bekrefte at mailadressen var korrekt og at jeg ville få beskjed før jeg forlot ham som

1) tydeligvis trenger nye briller

2) antageligvis ikke ville gi meg den med én gang

3) nå er så uheldig at han faller innunder begge mistanker

For hva skjedde når jeg åpnet mailen etter at jeg hadde kommet meg hjem fra byen? "følgende bok har kommet inn" ...

5. NAV. (no pun intended)

Dame med røde briller og åreknuter mellom skjørtekanten og skoene;

- nå har vi stått her ååå venta i over en og en halv time assa!

Meg, trøttitrynet med kølapp i hånda;

- jasså.

Samme dame men også med bred nese og et fjell av en kropp;

- ja, de kan faenmeg det med å ta sæ' go' tid - vi skal bare levere en jævla lapp!

Meg, ganske rolig og innstilt på venting på slike kontorer;

- ok.

Damen igjen, "barnebarnet" hennes sitter i bakgrunnen og kjefter på ingen med narkisnasal stemme;

- det bør være vår tur nå. jeg skjønner ikke detta køsystemet, de må jo være helt på bærtur.

Meg, overbevist om at dette stedet uansett ikke kan bidra med noe fornuftig denne dagen;

- sikkert.

= Årsaken til at jeg gikk glipp av at nummeret mitt visstnok flashet over skjermen i et nanosekund og deretter hoppet til nestemann fordi jeg ikke bykset meg inn på det klaustrofobiske kontoret til T som en frekk rakett (som visse andre gjorde) Trygd. Trygdedamen kunne ikke fortelle meg noe annet enn det jeg faktisk visste på forhånd. Hvilket i og for seg er noe av det mest brysomme som har skjedd i hele dag.

6. Lang ventetid på et trygde-nei, som var, og jeg gjentar med andre ord punkt 4: fullstendig unødvendig bortkastet umulig-for-meg-å-kunne få-tilbake-i-livet-mitt-igjen- tid, resulterte i intet mindre enn to bussavganger jeg kunne ha rukket hadde det ikke vært for tante servante, hennes barnebarn og en avledningsmanøver. Den tredje rakk jeg med nød og neppe og sterke, sviende stikk i lungene da jeg for alvor la godvilja til og tenkte hvis jeg har flaks nå (huker av ordet flaks her og slenger den i positivkassa for denne dagen) så rekker jeg bussen.

7.  Oppskriften på noe latterlig;

Lite søvn

(helst i flere omganger)

Lite mat

En dæsj sosialt stress

Mye løping

Et sete

Duren fra en bussmotor

Møkkete vindu

Gjør således;

Sving i takt med bussen gjennom det rurale landskapet mot Røyken, la øynene gli igjen uten motsand, oftere og oftere etterhvert som du finner pusten ganske tung, la så kroppen sitte stivt på setet men la  hodet leve sitt eget løsnakkede liv og vugge fra side til side (helst med munnen åpen da dette forsterker smaken av dritiut) og sitt slik helt til hodet klasker hardt mot vinduet og etterlater seg et fett merke på det fra før av deilig baktrielle og tilsmussede vinduet. Sjekk så omgivelsene og tenk godt ingen så meg - og oppdag så to lattermilde unggutter bak deg når du først våkner ordentlig til og kjenn hvor deilig det er når tinningen smelter mot kinnet.

8. Lillesøster eller psyko, hvem er best? På bussen møter jeg av og til folk som kunne gått gjennom historien som gryende mishandlerentusiast, rovmorder under construction, osv, men i dag møtte jeg min lillesøster som var usedvanlig snakkesalig og blid. Ingen grunn til mistanke, trodde jeg, og så de kjente busstoppene der vi ikke skal av suse forbi i sitt vante tempo. En melding tikket inn på telefonen, jeg bøyde meg ned for å lese den i naiv tro om at hun holdt oversikten og jeg reiser hodet igjen og SER at hun SER at bussholdeplassen vår glir raskt forbi. Jeg hyler; Pling da for faen!? Hvorfor plinga du ikke!?

Nei. Hun skulle til Oslo. Unektelig en stor sjanse for at jeg også skulle dit i dag også selvfølgelig.

Nei.

9. Av alle viktige - for det har vært noen av dem - ting jeg har måttet ordne i dag kom jeg plutselig til å tenke på tre store konvolutter jeg skulle ha postet i dag (mellom jobbkontorer, bibliotekslabyrinter, nav-ventetider, busshendelser etc.)

130 blåmerker og smellkyss på kinnet til den som kan gjette hva jeg har glemt i dag?

:)

mine øyeblikk.

//du ser på meg som om 

jeg burde ha vært gjennom

leksjoner om mikroorganismer og smittsomhet

- jeg ville bare ta deg

på hånden, med håp om at det kunne sette spor
uten at det skulle føles

for mye//

som navn

kan miste sin

storhetstid

ser jeg gravstøtter

som bortkomne

fødselsattester

(uten boken

å være i

er de foreldreløse)

æ i algebra?

[det er egentlig ingen grunn til å like det,
det gjør meg til en liten bestanddel av noe
og enda verre; det halve i meg kan ikke brukes til noe
det heller, for en halv mot en hel blir for mye]

jeg er en legokloss som ikke blir brukt

men havner under foten din

når du lister deg over gulvet

for å snike deg ut

om natten

hva mer kan man si om kuk og kjærleik? gi mer, forvent mindre

exuberant with one step at a time

(selv om garvesyra fra gårsdagen lå tett om pannen min da jeg våknet tenkte jeg over muligheten for at jeg i dag kunne bli kjent med både måltroster, småspurv og andre skogvesener selv om jeg sikkert har hilst på dem før, for dét var isåfall ifjor, og mye har skjedd siden sist. hvorfor bekymre seg for at ting stagnerer når man har skogen?)


(kanskje så jeg noe som er konstant, men på en mye mindre hverdagskonkret måte som vanskelig kan defineres eller fastsettes og forutses selv om vi mennesker gjerne vil ha det til at vi vet alt fordi vi har våre barnehagetolkninger i logos & lobos - natur er ikke bare natur)


(også lo jeg av meg selv fordi jeg er glad i definisjoner - av ord, og det mykhjertede faktum av at det eneste ordet som fulgte meg gjennom dype kløfter på de såvidt synlige stier, hoppene mine over rennende skogbunnvann, de nervøse skjelvene i blomstenne og det levende ved skremte fuglevingeslag, bittesmå føtter over bløt jord grener med armer og ansikter som stryker deg idet du går forbi; er sanctuary. fordi det ikke finnes noe dekkende ord for det på norsk. desto mer morsomt er det at;)

sanc·tu·ar·y

is a sacred or holy place

- fordi det biter litt i ateisten i meg men det som forsvarer hele denne dyrkingen av både ord, jord og skog er

sa·cred 

secured against violation

 

Derfor

- passet jeg på å ikke trå for hardt,

 - og fant dører som ikke krevde noe hallo eller farvel

- og så at jeg også kunne være i alle ting

- så klar og ubetinget ren

- alene med noe å gi

- de få som kan se det

 - og vite at det jeg har er usårlig

(fordi det er så mye imellom, over, under, i alt) 

som ikke kan fornektes.

frigjøringsspørsmål og maurmordplaner over en pilsnerøl & en lattermild katt som vet at maur er maur og ikke kan bekjempes fordi de er i naturen, selv i et hus - og at det egentlige fokus burde være hvordan man av og til ikke kan se treet for bare (kn)opp;

(jeg la meg for lenge siden)

maiblomstdrømmer

Jeg drømte ikke om deg i natt. 


Jeg drømte om deg når jeg allerede hadde våknet én gang og såvidt gløttet ut vinduet bare sånn for å sjekke at dagen var iferd med å bli slik jeg hadde forestilt meg den. Jeg tok med meg solstrålene i drømmen, for jeg fant deg plutselig inne på "rommet mitt" - her jeg har mitt tilholdssted, uten personlig preg eller noe av det mest betydningsfulle jeg eier og alt rundt er farget i grått, hvitt og blått, ikke at jeg mistrives - det er bare ikke jeg som skal være her og jeg tror du mente det samme. Men du stod du der, med glitterpartikler fra vinduet i håret. Det var som om du hadde tatt de med deg fra sykehuset og gitt dem muligheten til å kunne være rundt deg igjen - du strålte iallefall opp, selv om du stod fremoverbøyd over sengen min, tydelig forvirret og sint over at ting ikke var som de skulle være der inne, du ville flytte på ekstrasengen fordi den skulle stå på pappas rom, og jeg kunne se hvordan du etter hvert gav opp å finne svar eller prøve å forandre på noe; du satte deg bare ned og liksom hvilte litt på knærne på madrassen mens du kikket ut av vinduet som var blitt større, bredere, med utsikt over vannet der vi bodde før. Du hadde nyvasket hår og svart kjole med små blomster på og du kunne gå igjen.


Jeg fant deg inne på soverommet mitt.


Og jeg tror jeg så deg som du var i en annen tid, antagelig fra da du var rundt min alder selv om ansiktet ditt var slik jeg husker det. Når du så meg avslørte øynene dine at jeg først trodde du var en fremmed; du snudde deg mot meg i en sakte bevegelse, rettet deg opp og glattet ut kjolestoffet, gikk mot  meg mens du kikket på alle tingene som var blitt plassert rundt i rommet. "Jeg visste ikke at det skulle skje så tidlig" sa du, ristet svakt på hodet med øynene stramt festet i mine - og det var nesten så jeg ville snu meg, for du hadde det blikket du kunne ha når noe urettferdig skjedde eller du hadde sittet for lenge inne med tankene dine. Blikket ditt vekslet mellom å være havgrønt, kveldsblått og svakt grått, og selv om du ikke holdt meg fysisk var jeg helt ør i kroppen av å ha deg i nærheten - overrasket over ikke å være overrasket over at den fremmede var deg. "Ikke jeg heller" sa jeg, og snudde meg mot stua hvor jeg kunne se pappa, den nye damen og lillesøster dekke på bordet som om de var små, duse dokker. De la på de røde underlagene, de hvite tallerkenene, korkplatene og grytene. Alt i en slags saktmodig reprise av noe jeg har sett før i de andre husene vi har bodd i, og selv om vi begge to visste at den kvinnen der inne kunne ha vært deg mens vi stod slik ovenfor hverandre, slo det oss begge med alvor at du hadde kommet til feil tid, at det nå var for sent å komme tilbake.


Jeg snudde meg mot deg igjen og sa "jeg har savnet deg sånn, det vet du at jeg har"før jeg la hendene mine rundt kinnene dine, prøvde å forhindre brystkassen min i å knuses av slagene fra innsiden mens jeg så ansiktet ditt bli grått av tårer som etter en kort stundt ikke var tårer lenger, bare sollys, glitterpartikler og gjenskinn fra vannet utenfor. Vi stod slik en stund og den uforklarlige følelsen av å få noen til å forstå - som når du kan se på noen at de finner fred i noe du har sagt, sank over meg til jeg var nødt til å sette meg ned på sengekanten og la alt det voldsomme ved dette møttet sile ut av meg. Du satte deg ned ved siden av meg og sammen så vi hvordan de andre beveget seg i stua som små, duse dokker uten at det ødela oss eller fjernet deg fra meg. 




Jeg så ikke på deg, holdt ikke rundt deg, var bare sammen med deg og trakk ikke pusten før jeg våknet igjen.




Fortsatt berørt, litt underliggjort og rar med omgivelsene rundt meg; Savner jeg deg, savner jeg deg, savner jeg deg, og jeg gleder meg til jeg kan plukke årets første liljekonvall og besøke graven din for å kunne fortelle deg at det ikke er no' stress mamma - for hos meg vil du aldri bli byttet ut.

psykosyntetisk.

Jeg har da alltid visst at det finnes flere grader av bevissthet og dagen startet med å føle at jeg var på astralreise før morgenkaffen i det hele tatt var planlagt. Denne morgenen har vært litt Dalí, Obstfelder, Pete Doherty og "let me put my love into you" på én gang og det  er ganske godt jobbet - dagsformen tatt i betraktning.

Det kan ha noe med at jeg både har "tvättat min själ" med varme farveller, glade velkomster, reiser, søvnmangel, svettetokter, drømmerier, tanker med sløyfer på, solnedganger og mye annet som åpner slusene, og jeg har liksom ikke orket å stå imot alle mine sider oppe i alt dette; det har gitt fine utslag.

Det er nesten så jeg ser regnbuer gjennom lsd-briller uten å være alle steder mellom høyt og lavt og i midten fordi det er meningen jeg skal vippe over. Det er nok meningen jeg skal "bo" litt her.

Jeg skal suge til meg alle sansbarheter og input som måtte komme rekende opp en oppoverbakke for å

1. spise meg hel
2. hviske meg noe
3. ta meg igjen når jeg er på vei ned og le
(etterpå)

Derfor kan jeg tilgi meg selv for å ikke ha fotfestet meg selv med piggtrådsko til min nye tilværelse helt enda.

Det skal skje noe mer.

Jeg tror faktisk ikke engang jeg skal være her jeg er nå veldig lenge. Fysisk.

min armé

- jeg pakker meg inn i mine persepsjoner;

om jeg vil kan jeg gjøre et skyggeomriss av en kattehale til et minne, farge den med maihimmelens brennmanetarmer før tvilen renner ut mellom linjene i en samtale et annet sted over parketten og jeg kan memorere hvordan bildet av deg ser ut før jeg legger det mellom to bløte ark og lager blekkflekker av det til det får disse tilfeldige mønstrene som kan minne om noe, akkurat som skyer som kan være|alt| mulig bare du ikke bruker øynene godt nok, og jeg liker det jeg ser fordi jeg forandrer blikket hele tiden selv om jeg er skapt i én form- men jeg tror jeg  skaper minner før jeg vet de er verdt å huske og jeg mens jeg skjærer hendene gjennom vannspeil for å få dem til å bevege himmelen savner jeg muligheten til å bli overrasket over hvor stygge ting kan være når man ikke ser dem mellom fingrene lenger- eller på veggen hvor ingen andre har vært før meg.

(jeg har en lumsk og lummer følelse på innsiden, jeg vet ikke om det er håndleddene mine eller den lille akuttfølelsen som traff meg et sted mellom stoppestedene)

Jeg vil ha en ny morgen om jeg ikke makter å gjøre natten vakrere.

substitutes are powerless on their own

Når jeg begynte dette innlegget satt jeg beklageligvis og hørte på at en felefjott (Aleksander Rybak) snakket om effekten av mangelen på kjærlighet på et sjeleblotterprogram (Dorthe Skappel-show) og at en farmendeltaker hadde skrudd av følelsene sine under sitt opphold på farmen (-et ganske klattmalt og dårlig bilde på at hun er en av disse mekaniske menneskene som bare kan skru av og på seg selv for å vinne penger og har visse innstillinger for følelser som ofte krever en brukermanual som bare finnes på kaudervelsk) og hadde store problemer med å vekke dem til live igjen da hun kom hjem til kjæresten.

Det meste trengte seg på som en lite ønsket sinnssykdom og jeg merket de fekale brekningene snike seg på - det var nemlig ikke dette jeg trengte i synsfeltet eller som synkende knivblad mot skrivenervene mine, de er ytterst allergiske for denslags ytre påvirkning. Av og til skjønner jeg virkelig ikke hvorfor folk har tv i stua, og heller ikke meg selv som ikke flyttet legemet mitt fra stolen og et annet sted der de livsfarlige stråletrynene med sine skremmende strålefraser ikke kunne nå meg.

Det ga nemlig ganske vassen grunning til blogginnlegget jeg skulle skrive som slettes ikke skulle være gjennomsyret av kjærlighetssøkende felefetisjister, herskerinner eller brunt smuss på tastaturet, nei - det skulle faktisk inneholde både billedrike innsleng, noen humoristiske anekdoter og ikke minst en snerten avslutning for å tvinge frem et smil. Jeg følte faktisk en genuin interesse for å oppsummere mine siste dagers virksomheter her i verden. Mye fordi de har gjort noe med meg. 

Klisjevennlig nok.

Mange av mine fjasbokvenner har oppdatert sine statuser med både savne/kjærlighet/og ensomhetserklæringer, og jeg kan - med hånden mot både bryst og kraveben (de er så nært beslektet at det er umulig å ikke berøre dem begge med mine lange fingre) si at jeg ikke føler det samme behovet å bre meg ut på den måten - det er så breialt og harry, men det slår meg likevel hvor lite selektiv jeg har blitt med mine smilefjes, gode ord og positive vibber over eteren. Ikke ubegrunnet sefføgli', for det finnes alltid en grunn til at jeg gjør som jeg gjør og den er som regel usagt og treffer bare de som virkelig vet hvem jeg er - og derfor er det desto mer merkelig at jeg ikke begrenser enkelte meg selv enkelte ganger, for det veier nesten alltid tyngre for meg å skrive det enn hva det krever av en leser å løfte det og ta det til seg. 

Give and take? Take it all.

Velvel. Jeg skal kanskje ikke klage over at jeg har kommet til et nytt nivå hvor jeg berører mine egne intimgrenser på flere måter - jeg er da ikke så følelsesmessig frigid at jeg ikke egentlig er full av både fjortistendenser og sentimentale fortapelsesøyeblikk hvor jeg tillegger alt rundt meg en slags blur-effekt og jeg kan lene meg tilbake i vegger av mykt skum uansett om jeg går på veien, sitter eller bare står og ser opp mot det morgengrå - der hvor fuglene ikke flyr men hviler. Jeg kan til og med finne på å gjøre dette i øyeblikk hvor det snør som bare faen og øynene har fire lag tiltrengt søvn utenpå øyelokkene, bussen nesten freser bort nesetippen min idet den svinger inn busslomma og jeg må halte meg inn mellom bussetene med alle disse tingene; trivielle gjentagelser av rutiner som jeg virkelig har utviklet et ambivalent forhold til det siste året. 

De siste månedene. De siste ukene. Dagene.

Jeg er glad for at jeg er her, i bevegelse for noen, stillestående og avventende for meg selv. Jeg er nok ikke et mekanisk menneske likevel, selv om jeg godt kunne kjenne meg igjen i machomåten å gjøre ting på hos denne forferdelige farmendeltakeren er jeg ikke halvveis til kynismens tredje palleplass. Og jeg når heldigvis ikke Rybak til de tusen løse strengene hans når det gjelder å føle seg mislykket i å oppleve noe ektefølt. 

For det har jeg.

Når jeg tenker over det raser det over av tingene jeg egentlig skulle ha begynt innlegget mitt med for å få den rette flyten - jeg er ikke alltid lett å skulle følge, men i og med at jeg ikke har noen avslutning på det innlegget jeg egentlig skulle ha skrevet enda må jeg la det hvile litt på innsiden så jeg kan spise meg feit på opplevelsen av å være ganske mør. Jeg burde avslutte nå, jeg burde det, for jeg merker jeg nærmer meg fjellskrenter og selvransakelsesklipper og selv om det kanskje ikke akkurat kan skade en å ta noen lidelsesturer med seg sjøl (for de normale; noe som foregår på innsiden og ikke krever utnyttelse av andre mennesker annet enn det de selv vil tilføye, dette gjør de da enkelt ved sin tilstedeværelse og åpner med dette for et velkjent fenomen av nye dimensjoner - en til tider ekstremt sanselige opplevelsene) kan det gjøre en ganske så skrullete og avsondret.

Spørsmålet roper: Er jeg blitt gal enda?

Nei, svarer fjellet, du må klatre litt høyere først.

 

- og facebook finnes fortsatt.

(u)bevissthets(d/st)røm

om jeg kunne skulle jeg ha gjort det oftere, men jeg er redd det er ganske, om ikke helt umulig å kunne gjøre det lenger; for om jeg hadde fortsatt hadde jeg blitt sinnssyk, kanskje ikke bare det - men kanskje litt myk i tillegg, og om det hadde skjedd er risikoen stor for at veien tilbake til fabrikksinnstillingene hadde vært ubehagelig lang og vanskelig, de myke trår varsomt og jeg har ikke tid til sånt, jeg må fortsette å gjøre som jeg alltid har gjort - for selv om jeg har blitt avbrutt av disse tingene jeg gjerne skulle ha fortsatt med, så har jeg iallefall opprettholdt et visst tempo (veldig ofte fordi det har skremt meg som faen og det har vært lettere å ta igjen det tapte fordi jeg da har brukt både viskelæret, delete-funksjonen og mentalmantraet "det jeg ikke ser har ikke skjedd") som igjen har fått meg til å føle at det som har skjedd hittil har vært ganske fint - egentlig, mye fordi det har vært sånne pauser som ikke bare er din skyld ene og alene, faktisk har det ofte skjedd at du ikke har vært deg bevisst, denne påvirkingen og effekten, og det har nok litt med min evne som menneske; å kunne trekke større sammenhenger ut av intet (en forbannelse, egentlig, virkelig) som har fulgt etter sånne pauser. pauser der du snur deg mot meg, for sånne pauser er pauser nok.


det hender jeg drømmer at du snur deg mot meg
sier ting som at; det er ikke en drøm
det har bare tatt litt lang tid


og jeg skjønner at jeg er gal.
for jeg puster ikke lenger når jeg tenker at jeg har blitt litt mykere i skrittene rundt deg.
evig redd for å gå glipp av en pause.

sentiment

( How to be indifferent?)

weird-loch-nesses

det er ikke alle klemmeorgiene jeg dro fra eller at grusen på hybelrommet lå i mønster, eller at kaffen la seg på leppene istedenfor i munnen og at jeg ikke fikk øynene fra de eldre kvinnene i trappa eller mannen som holdt hendene sammen som om han ba bordbønn og kikket stivt ut i ingentinget; på en kro med noe gudsforlatt og storhetsødelagt over seg

det er ikke fengselspreget på lekerommet der ting lå i hulterbulter som om noen hadde kidnappet barna som var der, eller at en spøkelseshånd dro meg i skulderen og at jeg smalt hodet inn i en mur av surt piss og porøse knokler når jeg snudde meg mot trappen igjen hvor damene snakket som om de visste hvem bordbønnmannen var- en smak av lummer fortidsteft

det er ikke slipsmennene i hjørnet og deres øyeepler trillende over huden min, eller at jeg holdt det ene barnet i hånda mens jeg gikk forbi dem, og ikke at det jeg ikke møtte blikket til noen av gjestene eller servitrisene som var der og det er ikke det at jeg ikke turte å se meg selv i speilet før jeg kom hit, det er det at jeg plutselig så noe jeg selv hadde mistet;


fordi jeg var så nære ved å være hjemme før jeg kom hit.

avslutningsvis.

Når jeg sitter her med mine cognacfakter og tastaturtendenser og først skal få sagt tingene som egentlig skulle ha vært uttrykt for lenge siden, går jeg blank. Jeg leter tilbake i arkivet og finner de fleste ting makulert, men de siste månedene har fått nyskrevne merkelapper og jeg har funnet ut at jeg ikke har noen uferdige arbeider bak meg. Jeg tror egentlig jeg kan oppsummere dette i én eneste setning;

Jeg tror dette har blitt min vakreste vår hittil i livet.

hjælp.

Jeg må øve. Lese høyt foran speilet med dikterdyp røst og prøve å gjøre de naturlige pausene litt mindre innøvd.

+

+

=

KnutReiersrud&OveRøsbaksAftenmedSabrinapåslep.

(ele)fantastisk

Klokken er tretten-tjueto og jeg har lyst til å poste mitt "dette er dagen" innlegg før tiden, hvilket kan medføre et innlegg nummer to senere, jeg håper bare ikke jeg jinxer de gode tingene som fortsatt kan skje ved å skrive ned de foreløpige;

• det fineste mennesket fant noen ord om meg i avisa i dag og hang det opp på tavla så jeg kunne bli stolt og flau (og forstå at forventninger kan smake søtt) 
•  
• jeg har blitt vist på storskjerm; kindereggseansen med Vibbemor, Shamsa og meg på film - og jeg lo meg ikke dum eller trist(selv om musikken vakte assosiasjoner til tyriske bad og  automatisk dårlige pornofilmer) 
•  
• jeg har sluppet løs mitt indre monster, og jeg kan atter føre fingrene over tastaturet i en fantefart og gi 3 av 10 ord litt mening igjen 
•  
• jeg har blitt den stolte eier av et barnslig, søtt og smilehullfremkallende elefantmaleri jeg fikk kjøpt altfor rimelig av Torstein på billedkunst 

herlig med Æ.

.. og jo, jeg klarte å stå opp 06:55 og gå en tur i dag morges: på tross av magesmerter gikk det faktisk urovekkende fint og jeg ble ikke nestenpåkjørt like mange ganger i dag som ellers.

.. og jo II, selv om jeg ikke fant "Ducks & Drakes" albumet til Randi Laubek på iTunes, fant jeg låta "Madness Sadness" og selv om den ikke er like god som jeg husker den fra noen åtte år tilbake, er den fortsatt stemningsfull og vakker som. fy.

det er hun også.

konklusjonssabrina.

... jeg satt og tenkte på hvordan det ville være å kaste i seg noen fleinsopp i dag.

Før jeg rakk å tenke tanken ferdig buldret det utenfor vinduet og et lite øyeblikk fryktet jeg at det var nsb som ville inn på hybelrommet for å kreve tilbake kaffepoletten jeg tydeligvis har stjålet (og ble funnet under senga) men det var visst en diger brumlebass. En humle på størrelse med Eyjafjallajökull og med den samme intensiteten. Den ville inn. Men jeg ville ikke ha den inn. Jeg lukket vinduet og tenkte at naturen er forunderlig og ønsket med det samme at kvelden skulle akkompagneres med litt vårkåt fuglesang mens jeg først satt i senga og fikk faunaen så rett på - men da måtte jeg jo åpne vinduet. 

Det endte med at jeg tok med tomflaskene på tur. På turen merket jeg noen ekle stikk i nakken.  De var såpass uventede og merkelig malplassert der jeg gikk i min underligste fred og oppdaget en gammel låt på nytt, subbet joggeskoene skeive mot asfalten og følte meg mør - at jeg måtte snu meg og gå fire skritt tilbake. På en villatrapp satt en diger katt med skorsteinsbørstehale og et digert hvitt glis som lyste ugjestmildt mot meg under de plirende, grønne kattefaenøynene. Gliset viste seg å være en strek med hvit pels. 

Jeg har aldri sett noe lignende. Jeg har sett katter med flekker, halvmåner, rektangler, til og med hjerter og hus på - men aldri en ganske rett strek rett under nesepartiet?

Snedig.

Hvem trenger vel fleinsopp.

Monday has come around again
I'm in the same old place
With the same old faces always watching me
Whe knows how long I'll have to stay
Could be a hundred years
Of sweat and tears
At the rate that I get paid
Sometimes I slowly drift away
From all the dull routine
That's with me every day
A fantasy will come to me
Diamonds are what I really need
Think I'll rob a store, escape the law
And live in Italy
Lately my luck has been so bad
You know the roulette wheel's
A crooked deal
I'm loosing all I had
Soon be like a man that's on the run
And live from day to day
Never needing anyone
Play hide and seek
Throughout the week
My life is full of romance
Guess I'll always have to be
Living in a fantasy
That's the way it's got to be
From now on
You think I'm crazy I can see
It's you for you, and me for me
Living in a fantasy
From now on

Supertramp.

imperfektum.

Jeg er usikker på hvorfor jeg tillegger det så stor betydning; men mine stadige skiftninger i skrifthumøret og tidvise sammenbrudd i oralkommunikasjon er, for en som meg, som selve ulykken over ulykker (av typen "som sjelden kommer alene") og kan sidestilles med det å være fire dager gammel: ikke ha et velutviklet oppfatnings- og reaksjonsregister, eller det som kommer etter tiden som nyfødt: å oppdage noe for aller første gang i livet,  
eller som voksesmerter: kroppens signaler på at du eksisterer og er i konstant forandring, eller som å gjennomgå en nær døden- opplevelse: oversanselige bevissthetsinntrykk, enklere forklart som oksygenmangel i hjernen.


Jeg er altså fratatt enhver tillært evne til å kunne håndtere dette imperfektum med slik en triviell og innøvd letthet som jeg alltid har kunnet.


Det er 

Tilslagsord:	Bøyingsform	Oppslagsord
tungt	adj pos intetkjønn, ubestemt form, entall, normert	tung

tung a1 komp tyngre el. tungere, superl tyngst el. tungest (norr þungr)
1	med høy vekt, preget av høy vekt være t- som bly / bære t-t / det fullastede fartøyet lå t-t i sjøen / t-t artilleri, skyts grovkalibret / t-e metaller tungmetaller
2	stor, massiv; sterk t- sjø / t-t bevæpnet / t-e skyer skyer som inneholder mye fuktighet / t-e narkotika harde narkotiske stoffer / t-e oljer tykke, seige / t- stavelse, taktdel med sterkt trykk / t- i hodet, kroppen trett, dorsk / en t- søvn dyp
3	tyngende, trykkende et t-t og knugende landskap / t- luft / t-t ansvar / ansvaret hviler t-t på de foresatte / kritikken falt henne t-t for brystet
4	treg, sen; hard, vanskelig gutten har t-t for det / du er visst litt t- i oppfattelsen / t- kost / t-t fordøyelig / t-t arbeid / t-e tak / båten er t- å ro / t-t språk lite muntlig / t-t lesestoff vanskelig tilgjengelig
5	trist, smertelig et t-t blikk / en t- skjebne / ta det ikke så t-t! / gjør noe med t-t hjertet motvillig (?)  Om man legger godviljen til finnes det et dikt blant de uthevede ordene, og det er ikke rent motvillig heller. Egentlig har det vært etterlengtet og en velkommen ære å ta imot: som svak og uforberedt.  Det er så fint å vite at jeg ikke vet. Og for å meddele det jeg faktisk vet med medfødt sikkerhet er at senga skal slås, og den skal slås hardt - av min allerede halvt sovende kropp og mitt mørke ansikt. Annethvert muskelfiber og friske celle i kroppen sier at jeg burde la meg hvile og gro over nattetimene og en rolig spasertur i morgen. Jeg får gjøre det slik - og skrive ut mine indre heftigheter senere.

elsker'æ herfra til jupiter 400 ganger tur-retur

.. igjen sitter jeg som stolt storesøster til en lillesøster av den helt spesielle slagsen, og den ganske eksepsjonelle lillesøster har bursdag i dag; Mine beste ønsker i din retning, lille snysk!

Jeg har tenkt på deg hver eneste dag gjennom året som fikk sin uventede vri, mars 2009 - da mamma døde kort tid etter at hun fikk påvist kreft, og fikk de fleste av oss til å møte både døden, mennesket i oss og alle nyansene ved det å være til, enten vi ville det eller ikke. Gjennom de tyngste stundene viste du styrkene jeg vet at du alltid har hatt i deg, og som på mange måter, ikke bare har vokst frem på solskinnsdager, men også de dagene du har blitt konfrontert med det å leve med en familiesituasjon utenom det vanlige.  

..du ble konfrontert med de tingene vi før var så redde for men nå vet hva dreier seg om, tidlig og uforberedt; jeg vet ikke egentlig hvem av oss som egentlig er "størst" 

All bagasjen du har fått har du båret med stolthet. Du har alltid vært den varmeste , mest omgjengelige, omtenksomme og smilende av oss to. Nettopp derfor har du også fått tildelt en større oppgave som du, kanskje til din forargelse av og til, bærer med deg her i livet - jeg skjønner at det ikke alltid er lett å ty til smilet, men du gjør det likevel og det er derfor jeg beundrer deg; etter de siste tretten måneders prøvelser må jeg si at jeg gir deg karakteren meget i utførelse, stil og utholdenhet.

Du er mitt lille overmenneske, Bethina.

 

Jeg vil  takke deg for alle ordene du har brodert mine storesøstertanker med, 

Jeg elsker deg - Du er meg nærmest, alltid.

utkastinatten

i den 113 drøm

går jeg gjennom gater
legger dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder
og gule portretter,
retter tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene, gnir følelser
til sverte og mørtelstøv;
jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og går etter utviskede spor
til gatene faller sammen i
fortauskanter, glasskår
du står på andre siden,
puster aske, smilende fossiler
og størknet puls
jeg rekker ikke ut hendene
for flaskehalser og grus
finner ikke sporene
- over
selv om jeg alltid går nye veier
står jeg der om morgenen
og faller etter gårsdagens gateskygger
mens jeg ser deg
for meg - forbi meg - foran meg - fra meg
og de har sett meg se deg
som om vi gikk gjennom gatene

la dager og mennesker
mellom brostein, som stillbilder

og gule portretter,
rettet tilfeldige, glansede blikk
mot avisoppslagene og gned følelser
til sverte og mørtelstøv
i hverandres skygger.

Goosebumps Thrills & Chills - In The Flesh - Live.

Ungdommen nå til dags - skulle kommet inn på rommet mitt og tatt del i det ultimate musikkunivers (ref. tittelen) og ikke vært på naborommet og smusset det til med VG-liste-pop-rock som antageligvis, og forhåpentligvis, logger ut fortere enn de som nipper til bananlikør til fest.


.. men egentlig har jeg kommet frem til at visse ting ikke kan deles, som opplevelsen av å trekke inn sjela i et skikkelig magadrag mens Waters' flotte korinner smører den med herlighet før den rekker å spre seg i alle kroppens kroker og ryggen synker sammen og senga blir bløt og jeg bare siger sammen som en sliten, myk sigd mellom bomull og striper og lukker øynene så de kan fortsette å smøre meg litt til, men blir avbrutt fordi Doyle Bramhall skjærer mykt gjennom øregangene med sin røde gitar som en snill motorsag og jeg kjenner til teksten, alle ordene, til og med partiene hvor Waters nesten brekker stemmen over mikrofonen med pannerynkene sine, og jeg tenker at jeg er litt av et talent her jeg ligger og kan alt utenat og synger med helt uhørlig ..

og så er jeg forresten ganske så glad innvendig om dagen også, det gjør det kanskje enda bedre.

.

I wash my soul and rub my eyelids thin,
so I can se how the world looks from the outside within.

I see everything transcendent and too much to abide,
you're not in me, or here by my side.

everybody here wants y**

such a thing of wonder in this crowd
I'm a stranger in this town
you're free with me
and our eyes locked in downcast love
I sit here proud

even now you're undressed in your dreams with me.

[slee-pee] II

zOmbie gikk tur i dag.

Her er hun:

Jeg foretrekker å gå alene, så jeg kvittet meg med henne i den tyngste oppoverbakken. Hun sliter nemlig litt med å holde følge når hun merker at hun ikke er ønsket. 

Men først måtte jeg ta bilde av denne passasjen som en eller annen turgående mobiltelefonidiot. Ja, jeg ble observert. Ja, grunnen til at jeg vet dette var fordi jeg snudde meg for å se om jeg ble observert, og - ja, damen som tøyet ved et turskilt så på meg som om jeg hadde stygge utvekster på kroppen og jeg tenkte "skitt au, jeg tar det jævla bildet og går min vei"

Resultatet:

Og mot alle odds klarte jeg å komme meg opp i Lillehammers stolte høyde igjen etter å ha skrellet asfalten oppover med mine subbende ben og stokkstive legger. Jeg måtte selvsagt dokumentere dette også:

Setersmør for sjela!

Litt pinlig å ta bilder med det nye, ikke fullt så gode mobiltelefonkameraet, forresten - selv om jeg har telefonen på lydløs skal det absolutt komme høye klikkelyder. Det var bare meg der og da når dette bildet ble tatt.


Men da jeg tok dette:

- jogget det to stramme NTG-jenter forbi.

Skit samma.

Det var en fin tur.

Dagens to ganske tilfeldige informasjonspunkter:

• Jeg tør å gå på do på etasjen jeg bor på igjen.
•  Treningsentusiaster gjør mye spøjst, f.eks blander de tunfisk og lettbrus for å lettere kunne få ned tunfisken (høyt proteininnhold) 

Underlig verden. Håper jeg våkner i morgen og merker at den har blitt bedre siden sist.

[slee-pee]

Når jeg sitter slik jeg gjør nå, kan jeg se det grønnsvarte taket på en funkiskirke og at det finnes blå himmel bak. Mest av alt ser jeg brunt - det tar hele forgrunnen, og rakt til venstre, litt ut fra gardinet, kan jeg se et halvt grantre med masse kongler på. Det ser rart ut. Som om de tynger grenene og treet ikke har klart å kvitte seg med dem. Vinden blåser og den vil at den skal kvitte seg med dem nå. 


Alt er veldig brunt. Lener jeg meg litt frem og vrir hodet til høyre ser jeg en bjørk i solskinnet. Alt er fortsatt veldig brunt.

(Jeg vet at man kan legge seg midt på dagen og våkne igjen og føle seg som et nytt menneske)

Jeg har sovet og våknet og er ikke et nytt menneske.




Når jeg sover kan jeg høre meg selv puste.

menneskedagen

Selgeren:

Det skal så ufattelig lite til for å feie vekk den åleglatte jeg vet best tonen selgere ofte drar når en liten teknologifreak-minus en negativ uendelighet (meg) kommer inn og spør "Eh, skulle det egentlig følge med en sånn installasjonsdisk i telefonpakka jeg kjøpte igår?"Det vet jeg sannelig ikke, vent litt så skal jeg sjekke det" og imens han da tar ganske lett og freidig på det, sjekker pc'en sin med raske klikk - til og med flørter litt med sin kvinnelige kollega, begynner jeg å si sånne ting som "Jeg er ganske sikker på at jeg har fått telefonpakka uten installasjonsdisk" og "for det er jo helt idiotisk å ikke selge installasjonsdisker med de nødvendige programmene på" Han kikker skjevt bort på meg og begynner å klø seg i skjegget. Merk: Hadde jeg ikke vært ganske sikker hadde jeg ikke sagt det. Plutselig daler graden av cockyness og han kikker seg litt spørrende rundt. "Kanskje kollegaen din som solgte meg produktet igår kan fortelle meg det?" legger jeg til med det høyre øyebrynet høyt hevet. Han leter litt ekstra med blikket og ser så på meg. "Husker du hva han het?" Nå er det jeg som gliser og sier lattermildt. "T-t-t-Morten? Husker ikke helt, jeg!" Deretter hiver han seg på telefonen, nikker og klikker på datamusa og sier mange takktakk før han legger på. Han snur seg mot meg med foldede hender og sier så engleskjønt "Det er bare å gå inn på nettet og laste det ned!"

Egentlig skulle jeg vinklet på dette punktet. Fortalt dem at selv om sikkert 97% av norges befolkning har tilgang på nett kan de ikke forvente at alle har det hjemme eller vet å bruke det, osv, men jeg har en lignende selger-hissig kjøper-opplevelse bak meg for ikke så mange dager siden og tenkte det ville være best å ikke la det gå sport i å være vanskelig. Jeg liker det alt for godt, og dette var jo bare en paranøtt i forhold til sist gang.

Uansett.

Fra det lettsindige til det alvorlige.

Gjengangeren:

Jeg var på Elixia i dag. Det er kanskje ikke et ukjent fenomen at treningssentre er en lokkelampe for folk med trøbbel og ekstrem kroppfiksering? I dag kan jeg iallefall banne på at jeg så et lik på ellipsemaskinen. Det hadde brunfarge (foreløpig) intakte muskler, et ekstremt høyt tempo på ganglaget og en banan og en imsdal vannflaske foran seg. Hun er noe av det tristeste jeg vet om. Jeg får lyst til å legge hendene mine på henne og få kroppen min til å smitte litt kjøtt over på hennes. Jeg er glad for at jeg ikke er i hennes joggesko.

Gamlingen:

Okei, jeg skal innrømme at jeg kanskje var merkelig først, men det at jeg stopper opp mens jeg går og tar bilde av noe ved veien er egentlig ikke merkelig nok til at folk flest gidder å ta seg bryet med å bryte intimgrensene mine. (Jeg har tre, gamle menn med eple i hånda og busthvitt hår til øyenbryn skjønner ikke det) Så der står jeg da, og tar bildet av bilen jeg ønsker meg, og så kommer han bort med eplet sitt og blikket sitt og alt jeg gjør er underlig og verdt å undersøke ifølge minen i ansiktet hans og måten han liksom sniker seg litt inntil meg på. 

"Flott boble" sier jeg urørlig. Noen må jo si noe. 
"Ja" sier han og studerer telefonen min. 
"Jeg tok bare et bilde av den" sier jeg. 
"Ja. Ja." sier han og ser på meg, smiler med hengemunnen og plasserer eplehånda bak ryggen.

Plutselig står vi der med meg som egentlig var i farta og ham selv som spaserende og han forteller at han var visergutt fra Tretten da han var ung, at han hadde kjørt siden han var seksten år ig hadde hatt hele tre bobler i sine år som bileier. Mens vi snakket studerte han kameraet mitt og øynene mine ofte og sannelig slo jeg ikke over i litt munter gammelmannsmodus jeg også. Etterhvert skjønte jeg at han var litt skrullete i tillegg til å være helt fenomenal og søt. Han sa at han hadde sett meg gå langs veien tidligere og jeg sa at det kanskje ikke var så rart hvis han bodde i det brune huset. Og så pekte jeg på huset mens jeg sa det fordi han to minutter tidligere hadde pekt det ut for meg, og så brøt han ut i et overrasket ansikt

"Vet du hvor jeg bor du da!?"

"Du fortalte meg det istad, jeg er ikke synsk. He-he."

"Ååååååja. Det ville vært merkelig om du visste det"
"Ååååååja" sa jeg  "Neida, det var nok fordi du viste meg det istad."

Etter dette fikk jeg det litt travelt - og nei, ikke i panikk og vegring, men fordi kveldsmaten ventet. Og så sa jeg farvel etter litt tullete småprat. Jeg sa faktisk, avslutningsvis og utrolig nok;

"Der kan du se, bobla fører folk sammen og får dem til å prate!"

Han likte visst det utrolig godt så jeg la til en "tommel opp" som prikken over idiotien. Han smilte enda mer. Etterpå var jeg glad for at jeg hadde litt Kent jeg kunne flykte inn i.

Om Du var här
Inuti & utanför
Om Du var här
Idag, igår
Tid?

Allt ska bli som då
Jag nöjer Mig med tystnad
Språk?

Jag behöver inget språk
med tiden på 

Min sida

Jeg er fortsatt ikke helt på plass.

predatoraggresjon

han har store, fine mannehender med blodårer som buler når han blir varm. av og til strekker de seg over skuldrene og hun forestiller seg hvordan de legger seg som blå bekker over ryggen hans som om de var en del av et landskap og at de ble omkranset av skulderbladene som myke fjellsider. men hun ligger i en blomstereng og han har armene rundt henne. små strå fra bakken skjærer henne i tunga og blå bekker samler seg i en ring som forsvinner i mørket når han står over henne. og senere ligger hun der med blåmerket sitt - venter på at han skal rulle over på hennes side av senga, presse pekefingeren mykt inn i låret hennes og spørre "gjør det vondt?"

utkastprosainatten.

ettertenksomheter

Ugrei sveis om morgenen har jeg funnet ut. Aldri mer pannelugg (Det verste er at den ikke vil "legge" seg uansett hvor mye gris jeg putter i for å holde det på plass - dog, ingen ville tatt noen særlig notis av at den står opp i været om jeg hadde spasert ved siden av en F5 orkan. En god ting)

Gikk morgentur i dag også.

... og fant nok engang noe å smile av!

Jeg vet med sikkerhet at ord og setninger tatt ut av sammenheng er rasende festlig når jeg går med rettopp-sveis under capsen, en pulserende gnagsårtå i joggeskoen, er iført en blendende blå ytterjakke og lyden av den siste sendingen til Misjonen med Johan Golden og Atle Antonsen siver gjennom øreklokkene. Men siden det i dette tilfellet kan kalles en del av en rekke morgenfenomener, kunne jeg ikke slå fast med sammenbitt sikkerhet at dette ville være like "sjov" noen timer etterpå. Jeg dokumenterte det likevel og her sitter jeg altså kl 22:31 og lurer på når i helvete ungene her på skolen skal lære seg å lukke vinduet (lærdommen om alkoholstøy og mennesker som vil sove i rommet ved siden av er ikke helt inprentet enda, dessuten har en eller annen tufs med trommer satt seg godt til rette der inne)

Og mens jeg da sitter her og aksepterer, teller til ti, blåser med munnen i en stram o-form med vinden vendt nordover slik at jeg faktisk selv lager denne rettopp-sveisen (hva driver jeg egentlig med når jeg sover?) slår det meg at; ja, det er fortsatt festlig. Jeg har nesten lyst til å skrive en tekst om trosten i taklampa og hvor lite som skal til før mine naboer faktisk FÅR en trost i taklampa si.

:Det har vel forresten noe med mitt assosiative gjenkjenningsmønster å gjøre, dette med å fortsatt finne gleder i ganske, bittesmå ting; jeg hadde det gøy da og har evnen til å lokke det frem i presserende settinger som denne.)

Enda en god ting!

- for ellers hadde jeg vel blitt en gnagsårgal, rettopp-sveisen trostemorder som nærer et sterkt hat til trommetufser.

(Det blir relativt spennende å se hva som skjer meg i morgen.)

Og ja, jeg vet forresten at Trosten i Taklampa er en roman av Alf Prøysen.*