postulate

akkurat nå sitter jeg med e n følelse av at jeg har skrevet den beste teksten noensinne.

g'natt.

det er ikke nødvendig å klore på en glassdør for å bli sett;

Ansiktet ditt er fett av gjennomsiktige hudperler.

Du er klam og klør mellom livslinjene i håndflatene som får laget nye, røde blindveier av neglene dine og riftebevegelsene i fingrene endrer rytme, leter etter asjetten på duken mens du nikker og smiler i alle retninger til hodene som henvender seg. Når du hever kaffekoppen og beveger den mot overleppa - som bretter seg rundt kanten som om den vil at du skal bli i slurken for evig, og etterhvert setter den fra deg, har du fått litt grut på leppene som blir værende der. Ingen sier noe om det, men ser det og du vet at det er noe litt rart med deg fordi avstanden fra deg og serviettene virker så innmari lang og uoppnåelig og det smaker umiskjennelig av dritt på leppa når du først tør kjenne etter fordi de i et øyeblikk ser en annen vei og du tenker at du ikke kan bli antatt for å være en idiot om de ikke ser deg

.

Som en katt kan kikke inn i speilet og ikke forstå at det ikke er en annen katt den kikker på.

aj.

Tenk at
jeg er i en fase hvor jeg er faen så drittlei av alt og samtidig håper jeg at det ikke skal gå over med det første.

Det er underlig å være traktorstøvler, joggebukse og lue i denne verden nå om dagen. De fleste mennesker rundt meg er irriterende og herlige. På mange måter føler jeg at jeg knekker litt av i disse innslagene hvor tvingende schizofrene tanker overlapper hverandre og jeg ber meg selv om å gå et sted før jeg plutselig sier noe vanvittig. Kanskje jeg plutselig sa noe annet enn "Nei, stikker jeg" når jeg reiser meg og går fra matbordet. Kanskje jeg plutselig fant på å si "Du er så røvirriterende og jeg ikke orker å se deg sleike den kanten på den kaffekoppen én gang til men jeg elsker måten du skjærer egg på"

Tenk at
jeg overhodet tenker over ting jeg aldri kommer til å si eller gjøre fordi dette bare er et innslag av tiltagende kjedsomhet - og at jeg vet det.

Egentlig må noen redde meg snart. Jeg tror jeg har klart å blande savn med vanetrøtthet. Og nei, jeg vil ikke ha noe nytt eller oppleve noe annerledes, jeg vil ha det gamle - om og om og om og om igjen, fordi de tingene jeg tenker tilbake på akurat nå ga meg så mye og jeg vet at de(t) ikke er ugjenkallelig(e) - likevel.



Jeg liker å fokusere på knagger.

10 minuter (för mig själv)

10, 9, 8, 7, 6 .. den papirtynne huden blotter brede blå årer over skulderfestet, jeg ser skittflekkene på speilet og lurer på om de siste 5 vil få meg til å styrte hodet inn i glasset. Kvinnen bortenfor har en greie for hantlecurl, kjappe repetisjoner, minimalt med pauser og manualer som ser ut som en metallstang med to fulle tekopper i endene. Hun er sidrumpa, ganske dvask for enden faktisk - hadde jeg stukket ut armen og tatt tak hadde jeg nok kunne sammenlignet følelsen som å kna bolledeig. Men overkroppen. Overkroppen er ikke proporsjonal, den ligner en utvekst. En arnoldpotet med barske, bulende furer under et stramt stykke polyester med logoen "Better Bodies". Jeg følger hennes hantlecurl i takt med mine skulderpress, kjenner det brenner i skuldrene idet jeg skal opp for siste gang, gir henne et skråblikk og ser henne rotere underarmen opp, over hodet og strekke den ut som om det var fakkelen til frihetsgudinnen. Hun er blank i trynet, nesten som om hun er helt ubemerket av sine vanvittige prestasjoner. Bare blank. Litt fuktig av overflatestyrke. Selv har jeg treningstrynet på. Kjeven er liksom firkantet rundt de smale, rosa leppene mine og jeg har én strak rynke tvers over panna idet jeg heiser vektstanga i seige sikksakkbevegelser over hodet mens jeg prøver å holde posituren rak, magen stram og ryggen samlet men feiler. Jeg er en larve med et tonn over hodet, armene mine er som strake, råtne pinner og jeg banner på innsida, lar nedsenkningen av stanga foregå med største verdighet; sakte ned mot brystet, et lite macho rykk når den glir med to centimeters avstand ved puppene, lager en svai i ryggen samtidig som jeg bøyer beina og fører stanga stille ned på lineoleumsgulvet.

Klistrelappen med 15,8 kg ruller seg til syne på metallet. Jeg sitter på huk og ser henne i et froskeperspektiv. Hun gir meg et blikk, halsen blir til tre digre hudfolder idet hun legger hodet på skakke og former ordene;

Skulderøvelser er bra tungt så sent på kvelden, ikke sant?

Hun smiler. Et lipglossrosa, tannbleket hvitt smil med de godeste intensjoner, eller iallfall medlidenhet. Hun legger fra seg tekoppene, strekker musklene med største selvfølge og innøvde perfeksjon. Jeg sier noe sånt som Ja, jøss. legger fra meg stanga på stativet og går mot garderoben. Noen rynkete, solbrune gubber ved beinpressen avbryter samtalen sin i et kunstlet øyeblikk når jeg går forbi og flekser brystmusklene sine i håp om at jeg ser det.

Bak meg, i et uheldig spotlighthjørne står muskeltøsa og speiler rumpa si.

Tänk om vi skulle vakna
utan läppar
med hela munnen fylld av jord
bakom tungan inga ord
Tänk om jag skulle vakna,
vara farlig
med hela munnen fylld av blod
Jag bet min tunga när du log

Allt jag ville säga
det glömde jag i kväll
Allt jag ville vara, behöll jag
alltid för mig själv
alltid för mig själv...

Tänk om vi skulle vakna, inte andas
Våra lungor tömda på luft
precis som om vi fått en knuff
Det känns som om någon
kapat våra fötter
och hela sängen fylls av blod
och hela golvet är fullt av skor

Allt jag ville säga
glömde jag i kväll
Allt jag ville vara behöll jag
alltid för mig själv
alltid för mig själv...

Sang og titteltekst; Kent

kindereksperiment & kjedeligdag

Dette gjelder selvsagt kinderEGG og intet annet.

Hva gjør man egentlig ved et hode som automatisk skrur seg av, tvinger øynene til å kun se på linjer istedenfor å lese dem - tidvis senke øyelokkene slik at øynene må løpe over arket for å finne ordene en eller annen skrivekunstelev leser høyt når hodet bestemmer seg for å kvikne til i sløve rykk, for deretter å gjøre rommet tåkete og bli ganske så bastant på å prøve å myrde tinningene hardt etterpå?

Du legger det til å sove. Rett og slett kjører kroppen på autopilot ut en dør og inn en annen, legger kroppen i stabilt sideleie i en seng(helst din egen) og drar øyelokkene ned med fingrene og sier; sov.

Det gjorde jeg og hodet var samarbeidsvillig akkurat der. 2 og 1/2 time blackout ble det - sånn midt på dagen? Jeg kan umulig være frisk.

Hele dagen har jeg egentlig bare ventet på å gjøre én fornuftig ting. Det vil si at jeg har ventet i 10 timer (- 2 og en halv om de egentlig ikke gjelder som venting) på å kunne spise fem kinderegg for kunstens skyld. Egentlig bare et skalkeskjul for å kunne spise godis med grei samvittighet, for de som ikke skjønte det, men det triste er at jeg ikke hadde lyst på sjokolade. Uansett, Vibbemor skulle lage film om hva man kan gjøre med et kinderegg og jeg fikk til og med vist hva sjokolade kan gjøre med en tunge. Med stønnelydene kan dette bli en skikkelig fin semesteroppgave tror jeg. Eller ikke.

Uansett har jeg i dag lært at fem kinderegg på rappen fikk meg til å gå hele veien, altså finne et tilfeldig bilde på nett av et kinderegg, redigere et svart kryss over det i paint som for å illustrere at fem kinderegg ikke anbefales.

=

Og at man rett og slett ser jævlig teit ut med kinderklistremerker i trynet.

Over, ut og.
Inni.

my sweet prince

I dag, når jeg stod ved disken på apoteket og kikket på den litt rødflekkete, lysluggede damen ovenfor meg - som la stort alvor i det å skrive signaturen sin (en krøll, krusedull, en sving og enda en krøll etterfulgt av en prikk) samt trykke "Mesna Apotek" hardt over signaturen med stempelet sitt på resepten, la jeg merke til at det kom lyder fra skjerfet mitt. Kanskje ikke så underlig, skjerfet er gigantisk, og når jeg tar av meg hodetelefonene, i en litt nonchalant bevegelse, liksom bare for å gjøre en kort samtale og så gå igjen - glemmer jeg å skru av spilleren og lyden av Placebo strømmer ut gjennom garnet. Musikken fra skjerfet fløt plutselig så gjennomtrengende der vi stod når jeg ble oppmerksom på alle omstendighetene rundt det å være den eneste som bringer lyd ut i et rom med helseartikler og medisiner. Jeg, litt fremoverlent med den venstre albuen på disken og apotekerdamen med sin bebrillede nese tjue centimeter fra både meg og resepten. Jeg, allerede i et tankebefengt landskap. Damen, konsentrert om å utføre sin arbeidsoppgave og uforstyrret av det jeg plutselig var igang med; en utvidelse av et film-manuset jeg har skrevet. Etter å ha memorisert noen fine stillbilder på innsiden ble det hele ganske merkelig. Tenk så rart at hun aldri skulle få vite hva jeg tenkte der og da, at hun ble en del av min verden, og jeg funderte på at det kanskje ble ansett for å være litt uhøflig - dette med å trenge på denne damen et stykke musikk hun garantert ikke likte, i verste fall fant litt homo, mens hun i sine tankers svette måtte holde pennen hardt for å skrive navnet sitt og derettervente med meg i stirrekonkurranse for få resepten dobbeltsjekket av en annen apotekerdame. Tenk om hun visste hvor mange tanker jeg tenkte om henne og dette øyeblikket - samtidig som jeg merket blikket til en Harley Davidsonmann klistre øynene til leggene mine. Kanskje ville hun hatt forståelse for at jeg flekset litt med muskelen i høyre legg mens jeg hørte ordene;

Never thought you'd make me perspire.
Never thought I'd do you the same.
Never thought I'd fill with desire.
Never thought I'd feel so ashamed.

- og fikk en merkbar trang til å spørre henne om hun også trodde at musikk gjorde livet litt lettere å leve av og til.

update lzm.

De siste dagene har Nansenskolen vært preget av en slags tilbake-til-naturen-greie. Alle elever og lærere har vært ikledd sitt beste vintertøy og vist sin dødsforakt mot puddersnø og skapt kreative saker ut av ideer, vannslanger, spadetak og natur. Ganske gode resultater ble det òg. Mest begeistret var jeg vel for gruppa som hadde "gjenfødelse" som tema; til trommetakter skyggene av fakkel-lys skulle man nemlig ake seg fra toppen av en bakke og gjennom en kvinnekropp og ut av glufsa. Sier seg selv at de fleste fant dette ustyrtelig morsomt. Det har også vært vikinginnslag, billedkunst med sine skulpturer og skrivekunst laget en liten utendørs scene som ble brukt til høytopplesning av skrivekunstelevenes egne tekster - Flugesatan, o' flugesatan! (faktisk ble en mann så begeistret for plassen vi hadde laget til at han i dag fortalte eventyr for de få oppmøtte etter kveldsmaten og det skal sies at det var et ganske ålreit og annerledes innslag i en "normal" hverdagssetting)

Ellers er det vel verdt å nevne at forrige helg var veldig knas. Fredagen var satt av til egenpleie, sjelsmessig altså, med rolig tempo, snakk over tekoppkanten og kurant leggetid. Lørdag inviterte Elisabeth aka vibbemor til ost og vinkveld hvor jeg for alvor fikk fråtset meg mett og dermed gjorde meg klar for en liten rusletur til byen bruneste pub, nemlig Håkons. Der ble jeg antastet av en gammel dame med korsryggsmassasje og kyss i nakken og møtte Kalle - Ove Røsbaks gode venn, som mente jeg burde dukke opp på poesikveld fredag den 29 (ja, i morgen)

Tirsdag kveld var jeg med bort til park-kafeen for en liten chai latte med jentene som naturlig nok pimpet øl og møtte denne Kalle igjen. Ove Røsbak var der òg. Egentlig hadde jeg kledd meg for retur til internatet men ble pent nødt til å sosialisere litt med disse rare, abstrakte diktermenn. Det endte som det måtte; i morgen skal jeg på Krem for poesi og kanskje selv dra et stunt. Først burde jeg kanskje skrive et eller annet.

Ja.

Og så kan jeg nevne at det finnes merkelig mange gule biler her i Lillehammer.

med ryggen til;

jeg vil
gli fingrene over tåputer & ru hud
opp elveglatte legger i sikksakkbevegelser
erodere dine rumpeballer
klemme dem sammen, lage dypere kløft
der korsryggen
samles i to punkter
jeg vil
starte ryggradsmarsjen med tungen
svinge den fra side til side til den
plutselig treffer skulderbladet ditt
jeg vil
trekke hendene over tavlen din
landskapsmale deg med berøring
slikke vintergrøss inn i nakken din
og lete meg frem til din innerste, våte sommer
jeg vil
ta deg med ryggen til

et vinterscenario

jeg og mine føtter som kattepoter; går i sakte tempo og kjenner ikke lenger igjen de høstbistre gatehjørnene. klærne hviler rundt kroppen, lodden ull og to lag luer. trenger ikke se, føler meg frem, kjenner igjen skyggen fra gatelyktene og lukker øynene. som passasjer i eget hode. ser alle ting som om det skulle være nå. en stygg strømpebukse og to spinkle ben – du hutrer og kler av deg med ryggen til. en overkropp og kaldt bryst. kråkehår. jeg kler av meg alt i gangen, løper over flisene med kalde tær og henter dynen på soverommet. drar deg ned i sofaen. ligger tungt, tett som snølagene utenfor. taggete legger og hard hud. vi smelter sammen og leker snø mot tunger. på innsiden er vi en sommer.

om å våkne

dagen du våkner i dunkelt morgenlys,
hodet pulserer av gårsdagens
pappvinromanser
du setter deg opp, famler etter siggen
trekker ned noen skjelvende
sug av angst
legger den ledige hånda rundt magen
bøyer deg fremover, nedover og
blir svimmel
stirrer ned på gulvet hvor tærne spriker
med bulende, hudblå
blodårer
dras du ned med kjeften på vidt gap
med vrengte, hissige hikst
og ser
gårsdagen gli over knærne i fritt fall
i røde, bløte tråder som
drukner deg
alene, apatisk og fremoverlent
i ditt eget indre
savner du ikke menneskene?

alle (har) mangler

Jeg tenker på alle de tingene man opplever uten å ha muligheten til å kunne gjengi dem for andre fordi de stiller seg så dypt personlig i forhold til den menneskelige uttrykkelses- og mottagelsesevnen.

Noen ganger tror jeg at jeg er på et helt annet nivå når jeg absorberes av inntrykk som står like sterkt for meg som de gjorde for et år siden.

Jeg kan gjenkalle luften en gråblek morgen en dag sent i mars, hvordan råtten snø knustes under stilletthælen, måten hendene lå rundt kameraet under bilturen, hvor formålsløst det føltes å kjøpe blomster - den eneste som holdt stand lenge etter, og hvordan jeg kom til å tenke over den kronglete turen til tinghuset, måten jeg insisterte på å være den som dirigerte og kjørte henne inn, hvor beklemmende det var å sitte i det lille rommet som var helt uten luft og full av ventende tårer, måten hun strålte så tappert og svakt foran bordet, dommeren, oss, døden - som fulgte henne, meg og pappa på turen til restauranten, og hvordan ingen av oss egentlig hadde noe særlig å si, litt lammet av dagens alvor rundt bordet med en utsikt over fjorden som dro oss alle mot vinduene. Eller at øynene hennes kunne miste seg selv i lange øyeblikk hvor pappa strøk henne over hånden, kinnet, armen eller leppene .. Hvordan talen hjemme fikk dem begge til å rødme i midten av stua, forelsket for siste gang, og at jeg dro, tidlig, gikk kveldstur med en venn under den vintersprakende himmelen med en rar hund i bånd og ordene jeg sa til meg selv der og da, i ettertid og til stadighet -

klarer jeg ikke å skrive.

spadetaktikk.

Jeg vet hvorfor jeg lar meg resignere. Her, for nye frø som valgte dette som utgangspunkt for å ta del i en større sammenheng, finnes det så mange som tygger, klamrer, velter og vrir seg i jorda. Som nekter å gi slipp på sine forventninger, kanskje også skuffelsene over forventningenes svar eller rett og slett har latt seg nedgrave av hvor blottstilt man egentlig er; så fort man er nødt til å bevise seg selv ved å være seg selv, til enhver tid, ikke fordi alle andre gjør det, men fordi de vet at det er det riktige å gjøre om man skal gro seg sterk. Det er ikke voksesmerter, det er sosial masochisme fordi de ikke gir slipp på "hjemme". (Om hjemme da er å være en av de små, lett bøyelige armene på en potet - slike som ikke slukes av noen.) Det forundrer meg at noen av dem faktisk er her, for i sin skikkelse skulle man tro de ikke kunne gripe etter noe som helst, men de har iallfall klamret seg hit; for å ligne små spedbarn på magen av tørrlagt innsjø. De skriker etter noe, samtidig som de ser på meg med en litt innbitt overbevisning om at de har nådd frem.

Ingen av har det, men jeg liker å forestille meg at hvis jeg bidrar med et stikk, kanskje i hoftehøyde så de ikke engang ser det før det er over, så vil de også finne seg selv i hullet. Og jeg kunne ha pirket det åpent gjentatte ganger på de som ikke ønsker å lege seg selv med en gang, helt til de selv valgte å klatre ut, tette det igjen og finne seg selv på utsiden av skallet sitt; fremmed, stolt og tvunget til å være ærlig.

Så for å strø salt i de sosialt aksepterte veivalg; hvorfor skal man absolutt gå den tyngste veien når man har en jetpack på ryggen?

gjendiktning Allen Ginsberg

Grafiske smerterykk

På ungdomsskolen når du knekker fortanna når du bøyer deg ned for fort
over porselenet i drikkefontena
eller hever tunfisksmørbrødet til den åpne munnen og en kakkerlakk kiler
knoken din
eller går av kjøkkenskaptrappen med helen først og hører det gjennomtrengende
mjauet fra en myk kattunge
eller sitter på en skranglende undergrunnsbane ved siden av kvinnen som klør sårene på beina sine
tykt puss på fingrene hennes
eller legger tunga di på en vinterfrossen verandadør, et lag av skremmende
hvitt kjøtt kleber seg til treramma ---
eller klyper ditt lille guttebarns feite nakke i den siste tanna til glidelåsen
i kjeledressen hans
eller når du krysser Route 85 og den gule dobbeltlinja er malt over en død
pungrotte
eller tipper din bedervede Budweiser på vindusposten mot dine lepper, smaker
Malborostumper flytende på toppen av boksen---
eller kranglingen i det andre hoppet fra taket på leiligheten dytt
lillesøsteren din ned marmortrappa hun biter tunga si i to, de
må sy den sammen på sykehuset---
eller ved kjøleskapet og griper tak i en halvspist Nestlé Crunch en liten flik av folie
gnistrer i din bakerste jeksels sølvfylling
eller leke våghals på ungdomsskolen du faller beina deler seg på hver sin side av et
høyt jernspikergjerde
eller sparket i Karate Dojoen hør lyden som en knekkende gren og føl et
sakte kjedelig rykk i din venstre underarm
eller et snublende fall på fortauet & riv forrige ukes skorpe av ditt venstre kne
Det kan hende du skjærer grimaser, et skarpt pust fra solar plexus, kuldegrøss spres fra
skulderbladene og ned armene,
eller du kan rykke i smerte, kribling mellom lukkemuskelen og skrotum en subtil elektrisk
frikjennelse

Etter den Store Paraden

Millioner av mennesker applauderer og veiver flagg for glede i Manhattan
Gårsdagen er tilbake på deres arbeidsplass og slitasjelidelse nå Tirsdag---
Hva fikk dem til å ønske så mye lidenskap til slutt, slik gjensidig vellyst---
Vil de noensinne gjenvinne disse timene med konfettikledd ekstase igjen?
Har de glemt Dødskorridorene som gav seier?
Vil hundretusen flere ørkesløse dødsfall verden over
skape grunnlag for den neste glede?

Store fortærelser

Big Deal røverkjøp TV kjøtt beholdning marked nyheter papir overskrifter kjærlighet liv
Metropolis
Flyt gjennom lufta som om tanken former flyt gjennom hodeskallen, sjekk overskriftene
fang gutteræva som går
Før du faller i seng blod sukker høyt blod trykk senker, senker,
leppene dine blir kalde.
Før eller senere gi slipp på det du elsket hatet eller trakk på skuldrene av, du går i
parken
Du ser opp mot himmelen, sitt på en pute, tell stjernene i hodet, reis deg
og spis.

[når jeg skal sove kryper det over netthinnen som små selvlysende insekter;]

hvor lenge skal jeg gå og hvor langt vil du ha meg?

jeg forlenger kroppen min i kjøttstykker, gir meg selv flere hjerter for at blodet skal kunne passere, jeg opererer inn en ekstra hjernehalvdel som starter av seg selv om den venstre plutselig skulle streike; i tilfeller der vi er nakne og jeg er mest redd for å dø av emosjonelle fortetninger i blodårene og jeg ikke vet hvordan jeg skal varme meg selv etterpå. som regel ender vi opp med å sitte som lammet fra livet og ned til uutalte forventninger. vi snakker heller om hvor dyrt det har blitt å kjøpe kopier av øynene istedenfor å lukke dem sammen.

mamma

lite visste jeg
at etter å ha reist meg fra
fanget ditt, måtte du se meg
vokse fra deg
uten at du fikk se meg
vokse til.

take a broken lovesong

they are the lonliest.

Pete Doherty (figuren med rødlys til hode)

Ufattelig dårlig bilde, men det gjør ingenting. Jeg var der. Full. Etterpå løp jeg som en hjulbeint galning ned Karl Johan for å spise en dårlig pølse på 7eleven og deretter pådra meg nakkevondt som følger av å sovne på Timesekspressen og nesten misse på busstoppen i Drammen. Det har vært to merkelige dager med mye reising, tid for tilbaketrekning, ekstrem utadvendthet og ikke minst; opplevelser av ymse sort, både i de åpne så vel som lukkede landskap.

Forresten har jeg fått ufortjent mange gode signaler og vibber fra hold som gjør seg gjeldende om dagen. Sannelig godt jeg er i ferd med å våkne igjen.

skrivelekse til 12.01.2010

som mitt skinninbundne leksika
slikker jeg fingrene
før jeg tar på deg
leter meg langsomt frem til hva
"innerste punkt" måtte være
gud,
beskriver du
og jeg skulle ønske du var
slangordboka fra 2007
(før jeg legger deg fra meg).


(her skulle det altså tas utgangspunkt i en faktasetning og skrives en tekstut ifra det. behøver jeg nevne fantasiløsheten? her brukte jeg altså alle krefter på å i et kvarter lete meg frem til et eller annet fenomen, en fantastisk hendelse, noe spektakulært. jeg søkte til og med opp ordet psykopat og tenkte at jeg kunne skrive litt om hvordan man kanskje kunne virke litt psykopat om man virkelig måtte lete opp ordet, for deretter søke opp ordet psykopati for den økte forståelse. Uansett. det endte tydeligvis med at jeg anser ordbøker og hodet mitt for å være drittkjedelig og ganske så frigid kreativt sett. men bare i kveld. man skal ikke kimse ad ordbøker som faktisk ikke definerer mellommenneskelig som annet enn forhold. og forhold;

forhold n1 (etter ty.) 1 omstendighet, ytre vilkår arbeide under vanskelige f- / flere f- spiller inn / en etter f-ene god innsats / føref-, samfunnsf-, værf- / tilstand etter norske f- / ordnede f- / kjensgjerning, sak f-et er:... / atferd, oppførsel, vandel soldatens tjenstlige f- / et straffbart f- 2 innbyrdes stilling, forbindelse ha et godt, dårlig f- til arbeidskameratene sine / et spent f- / de har hatt et f- en seksuell forbindelse / avhengighetsf- 3 proporsjon, samsvar f-et mellom tilbud og etterspørsel / f-et mellom liv og lære / resultatene står ikke i f- til innsatsen / saft og vann blandes i f-et 1 : 5 / kvotient f-et 2 : 1 er lik f-et 4 : 2

fikk jeg meg overhodet ikke til å forstå.


GoodnightZ.

tekst. eldet.

å skrive

er skumrommet der tærne hopper unna
tomme plastkarper på en gulnet grunn
en badefinger som spiser bokstaver
med duggmage, dugghjerte og rynkemunn

å skrive
er luften i tannmellomrommet mitt
en rask håndbevegelse rosa labello
syke pasteller i sammenmalt duett
med sangen, en largo og ensom cello

å skrive
er springkniven i høstens svarteaorta
blåste blader mot annen hudløshet
en av de herreløse finflosshatter
med sømmer, fløyel og tidløshet

å skrive er å være frakken i gatene.

an envoy to the open fields.

Egentlig er jeg der allerede, gresstråene har stivnet som frostbitte edderkopptråder, knekker under føttene mine, limer seg til blodstrømmen og bærer ekkoet av ødeleggelse opp og frem til brystet. Og i ansiktet har jeg en sol som ikke treffer veien jeg går på. Den skjærer ansiktet mitt lagvis fra hverandre, som om den kutter seg gjennom kuldelagene jeg har fått gjennom trekket fra dørene jeg har åpnet. Vanskelig å si om jeg egentlig har gått veien selv, eller latt meg lede, likevel er jeg her. Jeg tror ikke jeg smelter og blir til dråper med det første. For feig til å velge det.

Egentlig er jeg der allerede, fastbundet til et spindelvev, med den åpne sletta bak som et tåkete og fjernt sinnsbilde jeg ønsker for sterkt.

soulkeeper.

Jeg mangler en beskytter (Jeg vet hvem du er og hvem du ikke er.)

(opprinnelsen)

words worth rememberin'

varm panikk eksisterer
vi smører fingrene med lim,
trykker dem mot kjøleskapet
og sier, så trist at det ikke er av glass
da hadde vi sett fingeravtrykkene
ikke substansen.

men en gang holdt jeg på å miste deg
da jeg snudde meg for brått
og så deg kikke forbi
av alt det fine vi hadde
så jeg vasket vinduet dagen etter
tre ganger.

Mislykket som en døende, uoppdaget art gjør du det jeg ville gjort; baske mot et herreløst forstørrelsesglass med et håp om å bli sett. I verste fall som jord.



Tidenes mest deprimerende innlegg er herved avsluttet.

totusen & et annet tall

Jeg hadde egentlig tenkt å snekre sammen en 2009-kavalkade her på bloggen, men det orker jeg ikke da det går snegletregt å laste opp bilder.

2010.

Håper det inneholder mindre kreft og død og dobbelt opp av alle de gode øyeblikkene jeg opplevde siste halvåret.

(Men jeg tror ikke på overgang, årstallet justeres bare ett hakk, det sletter ikke automatisk utgangspunktet man sitter med)

diazepam nights

unlimited, without direction.
my road has no ceiling, I'm high
stare with closed eyes
far-fetched, seemingly dignified
I thrive in imperfection

should have remembered this

Jeg føler meg slitt, en gammel en som helst burde sovet helt til alle knuter hadde sluppet taket. Kanskje våknet, tilstedeværende, klar, med pilspissen fremovervendt istedenfor motsatt vei. Det er så mange som oppsummerer sitt totusenogni med klisjeslitte ord, bilder og mimretanker, og jeg innser at det er selve livet. Jeg vil gjøre akkurat det samme og blir trist over at det fortsatt er løse tråder i arkivet mitt. Husker bruddstykker av året, fine ting - allerhelst. Tempoet har vært en grådig ganger, tider har løpt fra meg, og selv om jeg sitter med en anelse om at jeg har gjort det beste ut av det, jeg tror det, og det er med vemod at jeg snart skal til å ta tak i et nytt år. Ikke fordi tallet forandrer seg og at alt kanskje blir grusomt, men fordi jeg vet det vil bli like opplevelsesrikt som dette. Jeg driver meg selv frem. Dette året har faktisk kun bidratt med én ting. Et aspekt av meg har vanskelig for å slippe taket; på det som betyr noe for meg. Jeg vet hva jeg skal, hva jeg må, og jeg lar det som hindrer meg siles ut mellom fingrene som tørr sommersand. Det forgjengelige og alt som er her og nå, er ikke det det var for et halvt sekund siden.

solsnu og 9 måneder

Jeg tror jeg skal kalle det høytid, for ordet "jul" har allerede makset ut kvota i år; likevel har den fått meg til å leve på høygir de siste dagene, mentalt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg gruer meg til dagen jeg kanskje befinner meg i høytidskrigen med familie på hodet. Gosh. Uansett, det som skulle vært gjort blir ikke gjort og det som skulle ha skjedd skjer ikke, for nå er kroppen i symbiose med stueteppet, flimmer fra skjermen og slurker med vann fra flasketut. Med andre ord, min eksistens er redusert til lavnivået og det føles bra.

(Bortsett fra at jeg plutselig innså at det er "Dance your ass off" som spreller på skjermen, det vekket noen rykninger i oppgitthetsmuskelen. Svitsj)

Ellers burde det nevnes at kaldere vinter er det lenge siden jeg har følt på, selvom, det finnes mange fine settinger man gjerne kan fryse litt i. Som i avskjeder hvor en klem skjermer for et vindgufs, perronglufta banker numne følelser ut av panna idet du stiger ut av toget, når det knirker som isopor under føttene, snø blir glitter og lett å sparke opp, eller rett og slett vinter som er nødvendig for å rive en tilbake til virkeligheten etter å ha forsvunnet i et vakuum av tristhet.

I dag er det 9 måneder siden, akkurat. Skjerfet ditt er hvitt og henger rundt halsen min, dekker frostnese og munn. Det går opp for meg hvorfor det finnes så mange triste mennesker med ett par sko i gangen og tomme tallerkener på julaften, og hvor lite som skal til for å gi en høytidsansikter en blek teint. Men også at det er desto større grunn til å ikke gjøre annet enn å pirke i avgrunnsmørker og dra med seg noen grå striper hjem. Vanskelig å gjøre annet, sola har vært langt unna i dag og overlevelsesinstinket legger seg i bakteppet. Vi fikk iallfall tent lys, og fra bakkeperspektiv kom jeg veldig nær deg, når jeg reiste meg opp lå kransen, gravlysene og gjenskinnet i kobberplaten for meg som et vakkert syn. Fikla litt på mobilen etterpå. Et bilde av deg med suss på kinnet fra pappa. Godeminner.

barndomsblues

som; om du kanskje også går etter fotspor i snøen - dekker over de som var der med dine egne, vil smake på lyset av lyktestolpestillhet og føler deg liten ved siden av erindringer som har blitt byttet ut med andre mennesker. som tar plass. grensesprenger vinduskarmer, krystalliserer, sprer, bittesmå tegneserieruter i desemberkalde blomsterpotter. som; om du kanskje trykker en finger mot halsen for å kjenne etter - (om) du er blitt kald, plukker på morsomme ansikter og sitcoms med tuppen av fingervantene, til de smuldrer og du sparker himmelstrøsselet opp fra bakken, tilbake dit det kom fra, leter etter en dansende lillebjørn på svartlakenet. som; om du glemmer at ting ikke beveger seg, uten at du selv ønsker det.

alltid i bevegelse.
uforanderlig, foranderlig.

hva skal du med minner om nye før de er?

snø på inneskjermen

Kalkun, syltede gresskarbiter, traktkantarellmarmelade, smørstekte poteter, brokkoli, salat og saus à la estragon (eller østrogen som tante var oppsatt på å kalle det) sitronsaft, rosmarin, basilikum og eplesyltetøy i rømme = helfantastisk herremåltid som overkjørte tre måneder med smakløse skolekjøkkenmiddager. Takk til tante!

Fikk til og med bursdagsgaver og bursdagsmarsipankake. Hurra for penger, vin og smykkesaker.

Alt i alt en ganske ålreit søndag, og jeg tror det blir vanskelig å innfinne seg med at det kommer en mandag. En mandag som innebærer å snike seg inn på Elixia, finne de siste gavene, en lang kaffepause i Asker, gavelevering fra dør til dør, Avatar på kino og videre besøk på kvelden. Burde jeg legge meg nå? Definitivt. Øyelokkene er slitne etter å ha spist like mye som kjeften. Men jeg klarer ikke helt å komme meg ut av tankene om distansen Oslo - Trondheim og hvilke måter man kan tilbakelegge den på. En tidligere nabo har visstnok unnagjort turen på en islandshest. Det fikk meg til å tenke at jeg har lyst til å prøve en lama med tralle og at lillesøster burde ri på en krokodille med rulleskøyter oppover.

Faen så mye rart folk egentlig finner på.

desembertro

Kan hende jeg våkner hver gang jeg er her.
Kan hende jeg skulle ønske det ikke var sånn.
Kan hende at fristedet venter en annen plass.
Kan hende det kanskje hjelper å åpne øynene
for å se;
muligens, sannsynligvis, trolig, antagelig,
fordi det kan hende jeg vet hva jeg vil finne,
og kan velge å drømme om annet enn
drømmeløshet.

Would I, could I, should I?

pus

ekatt.

Litt ok å være hjemme igjen. Togturen hjem var magisk, skulle ønske jeg hadde sjumilsstøvler og kamera - men bundet til et sete var det tilfredsstillende nok å lime nesa mot ruta med flytelåter på ørene og svømmeblikk mot Mjøsa. Jeg priser meg lykkelig over evnen til å kunne falle helt ut av sammenheng og inn i en ny. Bra feriestart. Tilbake til mine sene kveldstimer med rom for tilfeldige musikkinnslag, sangtekstlesning på nettet, en snorkende pusekatt ved venstre lår og et tulleteppe rundt kroppen.

Alene. Elsker det. Hjertet rasler som en løs knapp i en tørketrommel.

i'm not joking, i'm not joking

tid
som måles
og betraktes i
porsjoner
mister
betydningen
av det
som uanselig
fyller
mest



årene.

bursda'

Overveldet av fryktelig mange gratulasjoner (hurra for facebook, selv den som føler seg ganske ensom får egoet og humøret foret gjennom bursdagspåminneren) i dag. Merker jeg setter umåtelig stor pris på sånt, det gjør det nesten stas å fylle år, selv om jeg alltid har følt sånt litt pinlig. Uansett, en oppsummering kan vel fremskrives:

Igår ble det fajitastårn på Bryggerikjelleren med Elisabeth. Ja, riktig. Tårn; Et fantastisk påfunn der man kan dandere alt på fajitasen selv så det ser pent, pyntelig og spisbart ut. Det var det forøvrig også, såpass at det kun ble kaffe til dessert. Deretter gikk turen til Krem - knappe ti meter nedenfor for å få på noen glass med alkohol. Vi tok to, hevet hatten og vraltet mot Felix for å observere tilstandene. Etter et raskt overblikk og utallige knuff og puff i siden bestemte vi oss for å dra tilbake til Krem. Til akkurat samme bordet. Der satt vi resten av kvelden, senere akkompagnert av Shamsa og noen rare mennesker ved siden av som ville involvere seg. Det var to andre i lokalet som også fylte år. Dessuten ble det stor ståhei da Shamsa innrømmet at hun ikke visste hvor gammel hun er. Vi brukte kanskje 30 minutter på å overbevise henne om at hun er 22, fortsatt - og dét, etter at hun plaget en dørvakt som ble helt satt ut, antageligvis i tvil om hun var seriøs eller ei, da hun spurte om han kunne fortelle henne hvor gammel hun var. Vi fant også ut at det sannelig ikke skal så mye til for å sette ut folk på sidebordet (hvilket vi da selvfølgelig gjorde til gangs) at svarte lokaler kan være romantiske selv uten romantikk, at vibber kan sendes uten at man er tilstede i lokalet. Og så snakket vi om alt annet enn kjærlighet.

Men jeg har vært murmel til de klare minusgrader i dag.

Dagen har bestått i å kreke seg inn i dusjen, spise en bit kylling, hyggelig samvær med Elisabeth og vakre Johanna Marie (74!) på park-kafeen der jeg ble servert gulrotkake med et fiffig oransje bær på, guttekjærlighet, kaffe og cola. Dramagruppa på skolen hadde også fremføring i dag, til de overtrøttes store begeistring. Nynorsk høres kun bra ut når man kan det. Da Amina kom tilbake fikk jeg en råsa ballong og to grassalt svære stykker brownies. Med hånda på hjertet, jeg elsker det, men orker ikke. Dietten i dag har bestått av, ja;

Yogurt, en pepperkakeboks, karameller, en pakke extra delight, kylling, is, gulrotkake, guttekjærlighet, cola, kakao og .. fire biter betongtung brownie. What a birthday! Det er nesten så jeg har vært tilbake på en av de fine barnebursdager i dag.

Og til alle som har gratulert, ringt, tenkt på meg, gitt en klem eller gjort det lille ekstra, tusen hjertelig takk!

Og fnys til farsan som ikke sendte kort engang.

helg!

Jeg kan fylle den med hva jeg vil. Jeg har et intenst ønske om snø på lørdag så jeg kan ta på meg lillalua, zikkzakke meg gjennom Lillehammer og slikke fnugg på åpenlys gate. Muligens droppe innom parkcafeen for å se om mannen med muffins fortsatt mener de er gratis for meg (blåbær og serinakaker i ett stykke bakverk, må nesten elske det) - kanskje skal jeg invitere med meg noen også. Deretter skal jeg vindushoppe julegaver, skrelle en klementin og se skallet bli tørt, kanskje skrive noen poetiske linjer som kan brukes neste uke og låne Kafkas "Prosessen" på biblioteket. Men kjenner jeg meg selv rett blir det etter at jeg har stått opp tidligere enn planlagt, spist kantinefrokosten i ro og mak, projisert kroppen frem og tilbake fra Elixia i løpet av noen timer og sikkert sovet litt i ren lørdagsånd. Da har det nok rukket å bli mørkt også. Men det gjør ikke noe, jeg har Nansencognac X.O på hylla og farlige planer for bursdagsfeiringen som skal gjennomføres med frøken Vibb og Shams, det er nok en stor fare for at det kan bli hyggelig.

Over og ut
(full av
undertrykt begeistring)
med hilsen
Luciasabrina

sabrina slutter å være flink. del 2: latskap med modifikasjoner

Med grobunn i det trauste, obligatoriske foredraget om "Gåten Jesus" var jeg rimelig sikker på hva de første timene dagen i dag ville bringe; å ikke møte opp til det åpne foredraget om buddhisme. Like greit, for jeg ble vekket 01:00, rett etter jeg hadde sovnet, til en gjeng snublende gjøglerelefanter i trappeoppgangen (helvete ta 70-talls isolerte vegger) samt sklisko og frynselatter på etasjen. Det resulterte i at jeg, trøtt og ufyselig som en skamflådd heks skrek "Hold kjeft a'!" før jeg furtet meg tilbake på rommet mitt. Selvfølgelig fikk jeg ikke sove før 03:00 ellerno'sånt, og stod desverre opp klokken 10 litt senere på morgenen.

Da jeg stod opp var jeg veldig sulten, trakk derfor på meg noen filler og vraltet til byen. Før jeg kom meg til Kiwi snuste jeg på et frisørsalongvindu som resulterte i at jeg plutselig var innenfor og med tid femten minutter senere. Etter en "Skyr to go" i jordbær&granateplevariant satt jeg i stolen og sa. Pannelugg. Jeg vil ha lugg. Og det fikk jeg.

Deretter hentet jeg en pakke fra NordicNutrition på posten som nå ligger og lurer med sine sunne fristelser under senga. Men så, og nå begynner dette med uflinkheten; rakk jeg ikke første time i skrivekunst. Derfor låste jeg meg inne på rommet hvor jeg ryddet da før støvallergien fikk overtaket og tenkte - nå da? Rakk ikke den neste timen heller. Jeg benket meg ned foran en skolepc og blogget litt og plutselig kom alle ned fordi de skulle se talen til Obama på tv. Jeg fulgte etter og stakk midt i. Uflinkt.

Ved middagstider spiste jeg bare én pannekake og pepret istykker ertesuppa. Nokså uflinkt. Og det bar avgårde til litteratur&idehistorietime hvor jeg nesten sovnet - skulle ønske jeg var litt flinkere akkurat her. Men jeg har nok vært litt flink i dag likevel så uflinkheten i dag har vært forgjeves, jeg har nemlig trosset hodepine og den lave terskelen for dagen ved å ta over etasjevasken for en annen og jeg struntet ned til veiledningstime på Elixia klokken åtte.

Alt i alt resulterte denne dagen med fråtsing i fruktcoctail, spising av smertestillende, kruttsterk grønn te, pepperkaker på bordet, rent sengetøy og fanta ut av vinduet.

Er det rart jeg egentlig finner tilværelsen bittelitt fiffig likevel?

sabrina slutter å være flink. del 1: intoleranse

Jeg protesterer mot

- dikt som lurer i hodet som ikke vil ut
(de er nok sure over å ha blitt nedprioritert fremfor prosa)
- kunstig sukker
- hodepine
- fingervanter som er så stramme at de fungerer motsatt i kulda
- treningstøy på salg når lommeboka er møllbebodd
- alkoholdiskusjoner i skolefellesskapet der alle går rundt korken
- mennesker med synlige spøkelser i skapet
(de åpner gjerne skapet men ikke faen om de håndterer det eller bedre; ber om hjelp!)
- slafsesnø
- slitenhet
- gåter om jesus, religion &sånt - hvilket leder til neste punkt
- kjedelige foredrag (religion er jo nødvendigvis ikke ensbetydende med kjedelig?)
- uteliv
- mennesker som ikke kan vaske doer i en alder av .. over 18. (alvorlig talt, det er ikke molekylærfysikk det er snakk om)
- mangel på film jeg kan sovne til
- menn som håner med blikket når man løfter vekter
- nøttifrutti som tilfeldigvis ligger så lagelig til på hylla og frister med sitt forbudte innhold (et tygg og jeg er hekta, neste dag ligner jeg en tilstoppet degus)

For å motarbeide min flinkhet i dag - nekter jeg å utvise toleranse i gruppe, ovenfor det trivielle og det jeg selv skulle finne ille og motsette meg enhver mulighet til å kunne endre dette. Selv om jeg kan. Fordi jeg kan. Ikke går det utover noen heller.



Knurr.

philomel.

"Nå som jeg ikke har skam, vil jeg kreve den tilbake

om jeg får sjansen - gå dit menneskene er
fortelle det til alle; hvis du stenger meg inne
vil jeg bevege store skoger og steiner til trøst
luften av himmelen vil lytte, og gud
om det finnes noen gud i himmelen, vil høre meg."

- Gjendiktning av Ovids metamorphoses, myten om Philomela. Myten handler om Philomela, en gudinne som ble voldtatt av kong Tereus, hennes søsters mann, på deres reise fra Athen til Thrace hvor hun skulle besøke sin søster, Procne. Han skar av henne tungen etter hennes tale (gjengitt ovenfor) og dermed tvunget til stillhet - trodde han, og forlot henne i en hytte. Philomela laget et billedteppe som fortalte hennes historie og sendte det til sin søster Procne som etter å ha mottatt dette, dreper sin sønn og serverer ham til Tereus. Da Tereus får vite hva han har gjort prøver han å drepe søstrene, og selv om de flykter, fortsetter han å jage dem. Til slutt forvandles søstrene til fugler av de Olympiske Guder. Philomela ble en nattergal og Procne en svale - eller omvendt, myten fortelles på forskjellige måter.

Philomela og Procne referert til i litteratur som svale og nattergal. Poetisk forkortes Philomela til Philomel.




Hvorfor et innlegg om gresk mytologi? Jo, det har seg slik at jeg skal skrive en tekst ut ifra en myte til torsdag, med utgangspunkt i en barndomserindring; og dette var den første som falt meg inn. Jeg husker den fra da jeg var fjorten, og på et eller annet vis betydd en hel del for meg - ikke i sin bokstavelige forstand, men fordi den kan tolkes på flere plan. Ufrivillig taushet og skam. Jeg har hatt en fin oppvekst, ikke misforstå, men denne kan like gjerne dreie seg om hvordan man vokser opp, omgitt av mennesker med flere spøkelser i skapet enn gleder i bagasjen.

Myter anbefales om man befinner seg i oppgjør med seg selv og trenger en rettesnor (ikke at man skal voldta og skjære tunger) men kanskje man kan gjenkjenne seg i enkelte situasjoner som dukker opp. Mennesker har alltid vært mennesker, og selv om alle er individer har vi som regel opplevd noe på samme plan eller vært i de samme moralske stridene.

Go figure.

desemberskinner

Da jeg kikket ut togvinduet så jeg meg selv i et veldig uheldig lys; det var så jeg fikk krampe i ønskemuskelen og tenkte lamme tanker hvor slike ting som bleieskift, beising av hus og kontroll på interiør fikk et amorøst preg.

Dette er ikke tiden å bli myk på. Jeg tror jeg skal trøstespise en kattunge.

kentkärlek - beskyddaren

Jag försökte vara speciell
jagad smal & glansigt blek
men med fläckar är Jag född
Jag hade nästan glömt
Jag ville vara spirituell
En gnistrande personlighet
men det kräver att man har
gener & anlag
och det har inte Jag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Jag ville bara fly från mig själv
skära bort min otillräcklighet
men med fläckarna jag glömt
är redan dömd
Jag ville vara intellektuell
Berest, belevad äckligt ung
men arvet väger tungt
Gener & anlag
Allt var ett misstag

& det tar 100-tals år
att dölja felen
Jag är ljusår ifrån
vanställd & skelögd
& det svider som klor
som nya munsår
Ett tredje klass får
när alla lyssnar på dig
Kan du beskydda mig?

Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Kan du beskydda mig?
Snälla beskydda mig?

om å ta det man er gitt, for gitt.

Regine Stokke døde i dag, og til å ha fulgt bloggen hennes helt siden februar da mamma fikk sin dom, føles det som om jeg igjen har mistet "noe". Jeg beundret henne for å dele det med en bloggverden som hovedsaklig består av egoshow, og selv om hun ikke gjorde nummer ut av å belære sine lesere - var det heldigvis mange som fikk noen oppvekkere. Blogg.no har få gode blogger men mange gode medbloggere som har skrevet sine innlegg med hilsninger til familien og lovord om Regine.

Til min forundring har ikke én av toppbloggerne, som vet å bruke sin "stemme" og posisjon på lista til å gi denne jenta en hjertefølt dedikasjon. Det knuser små gnist av håp - for det koster da ikke så inderlig mye å bruke fingrene på et tastatur? Iallfall mye mindre enn det det kostet henne å skrive at hun ikke lenger var like redd for å dø som hun var tidligere. Én dag før hun sovnet inn, bedøvet av smertestillende med innsiden ødelagt og oppspist av kreft.

Jeg synes det er forbanna trist.

Men slik er verden og verden går videre med klisjeene i fronten.

more tics.

Mulig jeg har blitt en anelse paranoid de siste timene, men jeg kikket nettopp ut av vinduet og fikk til min forskrekkelse se en meget stor ring rundt månen. Det rare er at ringen slettes ikke ligger tett og tåkete i "minimal" avstand fra månen, nei, den er faktisk så stor at det er umulig å la være å tenke at måneringen er et slags forsøk fra månens side på å nå ned til jorda.



Nå er'e bra månemann, jeg ser deg!

lunar(tics)

Det hender det slår meg med slik en enestående kraft; at jeg ikke helt klarer å se bort ifra mitt selvutnevnte faktum fordi det virker så logisk der og da, og jeg stoler på disse forklaringene fordi det ikke finnes andre der til å betvile mine tanker.

Da var på vei ned til kirsebærkjøpesenteret i dag kikket jeg tilfeldigvis opp mot åskammen rett ved hoppbakken, og ikke før jeg hadde lagt øynene over horisonten gliste månen meg hallo med en betydelig større omkrets enn vanlig. (den har jo egentlig ikke blitt større i den forstand, den har kommet nærmere jorda - eller kanskje jorda har kommet nærmere den, men den slags tankerier går jeg ikke nærmere inn på her) og jeg følte for å strekke frem fingrene og dytte den hardt bakover - enda så glad jeg er i månen, den var enkelt og greit litt ekkel der den hang på fjellryggen - som om den bare besøkte jorda i dag uten annet fore enn å være dødvekt. Jeg gikk videre, hadde nemlig ikke lange nok armer og det var fortsatt lyst på himmelen. Kanskje hadde den vett til å krympe.

Det var ikke før jeg hadde dasset rundt på senteret i en time at energilageret sank så kraftig at jeg måtte kapitulere og vende snuta hjem igjen. Faen, tenkte jeg da jeg gikk over parkeringsplassen. Lyset på veien var månefarget. Jeg kikket opp. Denne gangen så den ut som en pupill, som om den hadde funnet det like greit å invertere og bli hvit på himmelens iris istedenfor å gå i ett med omgivelsene sine. At den skal hevde seg så jævlig, arrogante måne! Det var like før jeg stod der på parkeringsplassen som en eller annen idiot hyttet med neven, men det gjorde jeg altså ikke. Men jeg følte meg plaget. Forfulgt.

Idet jeg peset meg opp en av de mange måkeglatte oppoverbakkene hjem traff det meg i hodet som en fillemeteoritt. Hvorfor så sur på månen? ER jeg blitt gal? Gal. og så ble jeg litt surrete i hverdagsrealismen jeg lever i og begynte å tenke og lete etter boktitler til jeg endte opp med "Lasso rundt fru Luna"

Hm.
Luna = måne.
Lunatic = månesyk.

Og plutselig svaret på hvorfor formen har vært grevling de siste fire dagene så nå driver jeg med selvmedisinering i aller høyeste grad og da går det utover musikken.

From me to you:

http://www.youtube.com/watch?v=DgIa1aoT68s