killing white elephants

ventenatt.

2012-02-09T10:53:00.000+01:00

jeg rydda opp i tidslinja i natt, historiske øyeblikk i mitt femogtjueårige liv ble punktvis presentert i form av ufarlige, likevel skremmende, sammenflytende fortellinger om hva som burde ha vært. jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å være med, som en slags katakleptisk slave under mitt autonome jeg som tok fullstendig overhånd. noe sier meg at jeg føler jeg har ting ugjort - på nattestid, om dagen føles det ikke sånn. om dagen er jeg fornøyd med tilværelsen, så fornøyd at det eneste jeg tør å gi uttrykk for av misnøye (for noe må jeg være misfornøyd med; en litt vond liggestilling på sofaen f.eks) er små grynt, trassalderlyder som er humoristisk ment,- og blir motatt nettop slik, ingenting tungtveiende, ingenting som sliter sinnet istykker eller jager gjennom hodet som flimmerfilm med blod, hevn og akutte hjertelidelser. ingen frontal lobotomi av meg selv. jeg har ingen uutholdelige smerter. ingen nevroser. ingen mennesker som plager meg. jeg har ingenting.

det er et underlig fenomen at hjernen mener det annerledes, at den kobler seg fra fornuften og alle mine selvsannheter så fort jeg lukker øynene, gjør nevrale omveltninger, blir kunstig intelligens, blir satans orakel. hver gang jeg våkner er jeg overbevist om at dette betyr noe. er helt fortvila. fem minutter senere er det glemt. men ventenetter glemmer jeg ikke. ventenetter setter seg i huden som feber.

2012-02-08T12:24:00.000+01:00

- kan ikke tenke deg noe verre enn å gå ut for å få stillhet, for så å høre dine egne stressa pulsslag slå mot tinninga når du har kommet deg over den bedøvende kneika med blodsmak i kjeften hvor du finner ut at det ikke vil bli helt stille fordi du er svimmel, kroppen sliter med å finne et tyngdepunkt og det knitrer i snøen, det skraper i boblebuksestoff når du legger armene i kors over brystet og det kjennes som om du svaier fra side til side. du prøver å hente inn pusten, prøver å unngå at det svartner for deg og at melkesyra hoper seg opp i kroppen- den vil gjøre bare deg tung, tvinge deg ned i hulkestilling ved vannkanten. snart kommer det en skigåer i som vil fortelle deg at du ikke må gå i løypa, du ødelegger sporet. du vil være enig.

de går i andre,men i dag er jeg en annen enn den gang da - (og nå er jeg annerledes enn før)

2011-12-15T08:30:00.000+01:00

Igår. Møtte jeg på to kids mens jeg gikk til jobb. De bar på en gjennomsiktig kasse mellom seg og smilte til meg. Jeg blei litt brydd som jeg vanligvis blir av barn som smiler til meg fordi jeg ikke veit hvordan jeg skal forholde meg til dem. “Vi går i andre klasse vi” sa hun som løftet bak og smilte stort gjennom den helrosa habitten og det blonde, nakkekorte håret sitt. Jeg stoppa opp. “Åh” sa jeg. “Der jeg gikk jeg for lenge siden” sa jeg “- jeg er desverre ferdig med skolen,” Også bare kikka hun på meg og gikk videre. Selv befant jeg meg i en veldig selvbevisst reise inn i andreklassetida, vel, kanskje ikke helt, men barneskoletida. Og like fort ble jeg revet ut igen da alderdommen møtte meg langs veien, for jeg hadde visst bare fortsatt å gå, bare uten å følge trafikkmønsteret og måtte kjøpe meg noen ekstra steg for å gå i en halvsirkel rundt henne. Hun var ikke dårlig til beins. Så ikke ut som det var noe galt med øya hennes heller. Hun bare breia seg frem, rikka seg ikke en centimeter, kikka ikke på meg, sola bare glimta svakt i en grålig hinne på øyet hennes og jeg gikk forbi. Tenkte på livstrøtthet. Men det var nok ikke det.

Klarte å ikke glane for mye.

Måtte skyndte meg, var jo på vei til jobb.

Hvor prøvetiden min blir ikke forlenga. Jeg har sagt opp. Jeg har gitt opp. Det er trist.
Jeg er paranoid. Sliten. Trenger en ferie. Trenger å vite at jeg duger. Jeg veit at uansett hvor mye du gjør for noen er det aldri godt nok. Pillefjern, spillegal dame som helst ville stekt meg i mitt eget kroppsfett enn la meg være i fred klager.. Jeg snakker kaudervelsk. Mannen som har lyst til å rasere hele lokalet fordi han ikke vinner. Det er greit. Bare si pent ifra. “Det er kundene vi lever av” Det er den slags kundene de lever av.

Jeg må bort derfra. Jeg må begynne å skrive. Jeg må finne på en løsning. Jeg har sagt opp. 12.12.11 er jeg ferdig og jeg skal bare jobbe fredag, lørdag og søndag igjen. 27 timer. Det klarer jeg. Jeg kom inn på nettstudier over jul også. 2 måneder med læring fra januar til februar. Det blir bra. Hvor skal jeg få penger fra? Det ordner seg. Er jeg sikker? Ikke helt. Hvorfor ikke? Jeg har ikke vært så veldig heldig hittil så jeg styrer meg for den helt store, entusiasmen selv om jeg nå snart er frigjort fra deprimerende tilstander. Eller – hvertfall en usunn tilstand jeg kan fjerne meg fra.

Det jeg savner med andreklasse er mamma. Som sendte med meg svart doc i en sånn bitteliten tupperwareboks når jeg hadde vondt i halsen. Eller røde repsils. 5 stykker. 5 skoletimer. Satt og knitra og knaka med papiret så alle hørte det og følte meg spesiell fordi jeg var litt småsyk. Sugde på halslinsene til de blei runde, sylspisse minitallerkner på tunga som jeg knuste med tenna.
Dette tenkte jeg på når jeg gikk forbi jentene, den gamle dama og åpna døra til jobben. Jeg savner henne. På sånne helt ubrukelige tidspunkter. Det er så mange her inne som ikke klarer seg selv.

på bord nummer åtte

2011-12-12T23:49:00.000+01:00

Jeg kaller deg krølltoppen. Eller "hu dama jeg ikke husker navnet på" når jeg forteller noen om deg. Når jeg sier at jeg ikke husker navnet ditt juger jeg. Du har aldri fortalt meg hva du heter og jeg har aldri følt noe behov for å spørre. Det er en feil i meg som får meg til å juge sånn. Jeg er ikke klar over at jeg juger, jeg bare tror jeg har fått høre navnet ditt før og så er det jo jævla rart for de som hører meg fortelle om deg å få vite at jeg ikke engang veit hva du heter. Så derfor blir det sånn. Du er hu dama jeg ikke husker navnet på. Men vi møtes ofte.

Søndager kommer du tidligere enn alle andre. Du forteller meg at bussen går til Rustad, men ikke lenger og at du alltid har planer om å gå resten av veien selv, men at bussjåføren tar seg tid til å kjøre deg helt ned. Antagelig fordi du er den enste på bussen. Tidlig en søndags morgen. Med den grønnrutete cordjakka og de brune skinnskoa på deg. Den svarte veska i fanget. Når du kommer inn åpner du døra forsiktig, passer på hvor du setter det første steget i lokalet som om det var glatt, snur deg i en helomvendig for å påse at du lukker døra ordentlig og så tørker du deg av på beina. Tre børst. Venstrefoten får alltid ett børst for lite. Du nikker og sier hei etter at jeg har sagt hei eller hei-hei først. Ikke overentusiastisk. Ikke surt. bare nøytralt. "Ja, her var det ikke mange" sier du. "Nei" sier jeg "spilla begynner ikke før klokka to" Du forteller meg om bussen og Rustad og bussjåføren som kjører deg helt ned. "Så bra da" sier jeg mens du går og henter kaffe etter at du har hengt fra deg jakka på stolryggen. Når du har henta din kopp og tatt en slurk uten å puste ned i koppen først, fyller jeg min egen kopp og gjør det samme.

Det hender vi snakker om været. Som regel er det helt forferdelig eller helt nydelig. Men all snakk om været pleier å stagnere, slik det gjør med alle etterhvert, og så blir vi begge to stille. Jeg kikker på klokka og du kommer bort til desken og kikker i avisa. "Torsdagens" sier jeg. Du sier at du ikke leser Røyken & Hurums avis så det er ikke så farlig. Og så setter du deg ned og leser litt før jeg avbryter deg med et eller annet jeg har kokt ihop eller tenkt fem minutter på. En gang var det prisene på lokale bussbilletter. En annen gang snakket jeg om behandlingen av kreftpasienter på Drammen sykehus. Barnebarna dine er en sikker vinner. Du har femtitre. Jeg har aldri fått det til å gå opp i opp, men jeg antar at du kaller alle barna, barnebarna dine og oldebarna dine for barnebarn. Eller så er du kanskje litt forvirra. Femtitre barnebarn blir litt for mye for meg å tenke på. Tør ikke spørre om navna, spør heller om dere gjør ting sammen som jeg veit at mange bestemødre og barnebarn gjør. Du reiser deg opp mens du forteller detaljert om hva dere pleier å finne på. Bake boller, juleverksted, gåturer, spise middag og spille spill. Penga strekker ikke til, men det er det sosiale som er verdifullt. Jeg får lyst til å adoptere deg, få lov til å respektere og se opp til deg. Det hadde jeg gjort om jeg hadde vært ditt barnebarn. Jeg vil ha en bestemor i Norge. Når vi igjen kommer til punktet hvor man har snakka seg litt ferdig om en ting legger du armene bakom ryggen og vipper litt frem og tilbake som bare gamlinger og små barn kan gjøre uten at man umiddelbart tror det er noe galt fatt. Jeg tror du mimrer og det er greit, jeg drikker kaffe i små slurker.

Jeg veit ganske mange ting om deg. Du er født og oppvokst på samme sted som meg, men jeg var den som flytta. Det er rart hvordan ting har blitt som de har blitt og hvorfor enkelte ting ikke bare kan forbli uberørt, alt er så ugjenkjennelig, det kjente er ødelagt av tid, folk og forskjeller. Du har flytta inn i de nye leiligheten og det slår meg som litt paradoksalt. Stua di er kjempestor forteller du. Minst 40 kvadratmeter. Og det tar så lang tid før det blir varmt at du aldri gidder å ha det på 22 grader. Alt over er nyttesløst. Da blir du bare kokt i toppen. Jeg tror du driver med håndarbeid, men du har aldri fortalt meg hva slags. jeg veit du har en sønn. Han kommer innom av og til. Han har veldig mørkt hår, mørkere enn deg, bruker briller og er tynn som en penn. Han bruker det dobbelte på bonger enn det du gjør, enda det er du som betaler for ham. Du er glad i ham. Det ser jeg. Og han er en god sønn som henter moren sin når hun har fått lufta seg litt.

Det som bekymrer meg er at du alltid er kald på hendene. Når jeg kommer og gir deg det vanlige, "en av hver" hender det at du gnir hendene sammen i et forsøk på å tø dem opp. "Like kald som meg du" sier jeg og du sier at du antageligvis er litt kaldere og legger hånden din oppå min. Jeg lager en grøsselyd og trekker den vekk.

Igår fortalte du meg hva søstra di het. Hun het Marvel.

2011-12-11T00:23:00.001+01:00

jeg har trilla i meg 8000 kalorier, sett på tlc med som viser advarsler før programmene starter. 'advarer mot følelsesladde scener' (javel, emo som jeg er har denne advarselen omvendt effekt, akkurat som når nyhetene advarer mot sterke scener blir jeg dratt mot å se, øynene blir automatisk noen centimeter videre, jeg setter meg liksom litt umerkelig til rette og prøver å forberede meg på hva de vil vise, spent, nysgjerrig som en overtrøtt fireåring, og stort sett skjønner jeg hvorfor de advarer, men nyhetene viser meg stort sett scener som får meg til å føle angst og avsky - kvinner som ikke veit at de er gravide og plopper ut barn på baderomsgulvet gir meg ikke samme følelsen) 'advarer mot grov språkbruk og sexscener' derimot...

point being. jeg våkner og er bevisstløs. hvorfor er det ingen som lyser meg i øya med lommelykt og spør om jeg kan høre dem, følge pekefingeren deres med øya, og som varsomt løfter meg over i en myk seng i et hvitt laken, ber meg om å ta det rolig, puste. det er ikke noe galt med meg. jeg har litt vondt i ryggen, ville jeg sagt. de ville sett på meg som om jeg ikke visste mitt eget beste, lagt hånden sin på skulderen min og bedt meg slappe av, si at jeg skulle få litt tid for meg selv. om det var noe kunne jeg bare ringe med den røde knappen ved siden av meg og de ville komme med en gang. og så ville de gå. jeg ville ligge der med arma rett ned og føttene oppover, parallellt som to snødekte fjellkjeder mot en gul vegg. jeg skulle ha irritert meg over at tv'en var for liten og at fjernkontrollen lå for langt vekk til at jeg i det hele tatt kunne slå den på. irritasjonen ville gått over, et glimt av sol ville forsvinne bak en lumsk gråværssky og love meg tretten dager med regn. det hadde jeg akseptert. tretten dager med regn. tretten dager å lære meg å bli trøtt på. det hadde vært noe. ingen medisiner. stort sett ligge alene, få noen glass med vann. fylle bleia med eksrementer og piss. bli bytta på, tørka, vaska og snudd så jeg ikke skulle fått liggesår. ikke blitt mistrodd eller gjort klar over at jeg kunne gjort alt selv. gått på do. tørka meg. vaska meg. snu meg. kanskje til og med gått en tur på gangen. bare bli tatt hånd om av noen som kan det bedre enn meg. eller som tror de veit det bedre enn meg, for jeg er ikke sikker på om jeg veit det sjøl.

dette er jo egentlig helt forferdelig å skrive. vennligst ikke ta det bokstavelig.

og så en dag. når det hadde regna som heftigst, ikke den trettende, men på slutten av den fjortende dagen hvor kumlokka hadde hatt blanke vulkaner opp av hullene og søppelet fløt avgårde ned veien som ble fargesatt av en og annen paraply, ville jeg ha følt en plutselig angst og ringt panisk med den røde alarmknappen. de ville kommet meg til unnsetning. herregud, skulle jeg ha sagt. la meg bli litt til. jeg er for frisk til å være der ute.

2011-12-05T22:24:00.000+01:00

jeg er redd jeg er redd
for hva jeg skal gjøre
om ingen legger merke til
hvor stor angst jeg har
for å forplikte meg til forpliktelser
av de udefinerbare sortene
hvor varigheten av enigheten om alt
hviskes ut etterhvert som jeg blåser ut lysa
som øker i antallet og antallet øyne
som minker og ikke lenger er der for å se meg
hviske ut noe som helst, og det er dem
jeg hvisker for
det ødelegger å ikke snakke høyt fordi det
er en barnslig måte å si sine hemmeligheter
eller uttrykke et sorg, et savn eller en sinssykdom på
å bare ville tale med uttalte ord men uten noe annet
som - om noe
skulle det vært meg en glede å si
ja, jeg gjør det gjerne om de tingene jeg gjerne gjør og ikke vil gjøre igjen
og ja, jeg veit det blir som det blir når jeg veit at det er sånn det er uten å være helt sånn
for det kan jeg forplikte meg til
- å si det lavt er sjansen jeg må ta
når jeg skal snakke høyt om meg selv
for å tro på og respektere meg selv
om jeg skal blåse ut lysa
mellom mange.

2011-12-02T13:37:00.001+01:00

" jeg våknet ikke en regnfull morgen, jeg visste hva dagen ville bringe, kaffen gjorde jeg klar dagen i forveien og jeg hadde festa antiskliblomstene i bunnen av badekaret fordi jeg tenkte det ville være lurt. det kunne hende jeg fikk mer reklame i posten enn normalt denne dagen, jula hadde en tendens til å treffe brevsprekken rett etter at marsipanen fant sin plass i butikkhyllene. det tomme gullbrødpapiret på sovebordet minna meg på det. men dette skulle altså bli en helt vanlig dag og den skulle være over igjen før jeg for alvor fikk begynt med tavletestene mine. for et fint liv jeg levde. sånn akkurat passe kjedelig"

redd meg.

2011-12-01T12:28:00.006+01:00

mamma fortalte meg at naboen nedi gata het fru hansen, og at fru hansen alltid hadde vært ei sur kjeftesmelle som stinka hundedritt og hadde fett hår. da vi barna leika gjemsel husker jeg at vi måtte passe på så vi ikke kom for nære gjerdet på hundegården. schæferne var gærne og hadde hoppa over innhegninga før. noen av dem hadde også glefsa etter barn når de stod bundet utenfor Rimi. det var like skummelt hver gang jeg strøk forbi den betongveggen med bare armer og hjertet i halsen. skrubbsår.

mamma fortalte at fru hansen og herr hansen hadde gifta seg da de var veldig unge. at de krangla fælt. fru hansen hadde skikkelig mannestemme når hun blei sint. da vi barna leika gjemsel måtte vi lute med hodet så hårtustene ikke syntes over gresset når vi skulle forbi huset deres, og vi måtte være jævla stille så vi ikke ble oppdaga om vi gjemte oss litt innafor tomta deres. de beste gjemmestedene. og jævla stille ble det da fru hansen skreik til herr hansen så vinduene sprakk.

mamma fortalte at fru hansen var slem mot herr hansen, men det tenkte vi ikke noe på. det var bare menn som kunne være slemme og det var som regel herr hansen vi så når bikkjene ulte og hadde stått i sin egen hundedritt ganske lenge. han kom alltid ut på trappa. der stod han en stund og mysa utover nabolaget. med den brune cordfløyelsbuksa på seg, grønn allværsjakke som hang så trist over de smale skuldra og mørke øyebryn dekorerte panna som ei svart, lodden hengebru. han kunne finne på å slå bikkjene over kjeften om de glefsa etter godbitene han hadde i bukselomma. også skulte han på oss når vi gispa fordi vi syntes synd på de rabiate, kåte og klynkende bikkjene når vi spionerte på ham. og en gang skulte så fælt og ba oss om å pelle oss vekk fra eiendommen hans i så sinna tone at vi bestemte oss for å kaste snøballer med stein på huset deres når vinteren kom.

rødsprengte håndflater, hjemmestrikka votter hengende fra termodressen og den lange kulda. jeg husker det. men mamma fortalte ikke at de hadde en gutt som ble drept i ei ulykke lenge før jeg blei født. og det skulle jeg gjerne visst da jeg ødela fru hansens og herr hansens stuevindu. bildene som stod i vinduskarmen stupte inn i mørket og fru hansen som vanligvis ville kjefta sa ingenting. hun gikk frem til vinduet, stod der helt urørlig og bare kikka på oss.

elleve år. noen må alltid stå.

tørre hender.

2011-12-01T12:11:00.000+01:00

jeg skal fylle koppen. hente pakka med rørsukker fra skapet, lese varedeklarasjonen, finne ut hvor hemskt usunt det er, slik jeg gjør med alt annet. jeg skal rive av den taggete, stipla streken så lokket på boksen åpnes og jeg kan titte nedi, se på bitene som ligger der i en brun og merkelig geometrisk klynge, som om noen allerede har dyppa dem godt i kaffeasjetten og lagt dem oppi igjen. jeg skal ikke vaske hendene. jeg skal skyfle fingrene nedi boksen, innunder så mange biter jeg bare klarer og løfte dem ut, klemme dem sammen i håndflata så de blir mørkere i kantene av håndsvette. jeg skal legge dem i koppen etter å ha klemt dem en stund og jeg skal sette koppen på bordet med den grønne duken. jeg skal børste av løse sukkerkorn på lårene mine, skrive noen ord i loggen med seigt grep om pennen. "jeg lurer på hvor mange det er som egentlig spiser sukker. nok sukker til at de kan bli syke av det. jeg lurer på hvor mange som kommer til å spise mine sukkerbiter. minst tretti, forhåpentligvis"

2011-11-04T13:24:00.000+01:00

jeg gjør fremskritt, turene jeg går blir kortere og kortere selv om føret blir sleipere og jævligere, himmelen tristere og regnet hardere, jeg har skrudd på gps'en og funnet ut at runden er 8 km lang. det er den runden jeg går, hver eneste gang. det eneste som forsvarer dette rutinetyranniet er at det er for mye gjørme på de andre stiene - merkinga i skauen er litt for dårlig, sist rota jeg meg bort i flere timer når jeg prøvde å utfordre emg selv. jeg liker runden. den er rund i motsetning til andre "runder" jeg har begitt meg ut på, blitt sint når jeg må gå tilbake igjen fordi det er en blindvei eller umulig å forsere fordi det eneste som møter meg er et landskap av synkemyr og trollepytter. dessuten møter jeg sjeldent folk om jeg går på den rette tiden. og jeg har funnet mine mosegrodde høyder og vennligsinnede trær og kvister som ikke svismekker meg på lårene når jeg raser forbi. jeg har rett og slett blitt kompis med skogen og det er det som redder meg fra å bli rivruskesprø. jeg må ha luft. fotsålene mine må ha noe annet enn fliser, asfalt og linoleum å gå på. jeg må hvile øynene på noe annet enn fjernlys, trafikkbilder og stygge værhaner på nabotakene.

også lurer jeg på hva faen det skal bli av meg. ikke liker jeg folk, ikke liker jeg bybildet (egentlig) ikke liker jeg overraskelser eller nye inputs med mindre jeg står for dem selv, jeg liker ikke ubenyttet tid og jeg liker ikke at den er fylt til randen heller, jeg er ikke flink til å klemme - ikke fordi jeg ikke bryr meg, jeg bare er ikke sånn anlagt at jeg må kroppskontakte hele tida, jeg liker ikke å jobbe, jeg liker ikke å ikke studere, men jeg liker ikke bare å studere, jeg liker skogen, jeg liker ikke at den blir rutine for meg, jeg liker ikke sukker, men jeg elsker godteri, jeg liker ikke at jeg er så glad i å trene, helsa er så lite imøtekommende og mottagelig for det, jeg liker ikke at jeg gir dette noen tanker i det hele tatt, jeg skulle ønske det kunne være noen måte å bare sable vekk alle føringer og la det som skjer skje, for det er jo garantert med største sikkerhet: at å leve fører innebærer å være i kontinuerlige hendelser.

så. men. tilbake til den egentlige grunnen til at jeg har gps'a skogturen min, for det er ikke sånn at jeg konkurrerer mot meg selv egentlig. dette har et formål, eller - det har blitt gitt et formål, disse gjentatte sirkelstegene: the long run. jeg og en haug andre skal skru på gps'en, trå til med enten gåing, jogging eller løping for å komme seg gjennom 49 land, ei greie ment for jenter for å fremme plan fadders arbeid og kvinnes posisjon i fattige land. problemet med det er at det er en flau måte å delta på. inaktit og ikke særlig engasjerende. det er ikke noe ekstraordinært for meg, jeg kan løpe flere mil i uka om jeg vil. eller gå. det hjelper ikke om jeg får en tullemedalje på telefonen for å ha kryssa grensa til kina. for jeg kommer meg ikke av flekken. en liten app på telefonen, en kikk på klokka, en titt på fjasbokji og innblikk i andres deltagelse i sitt livs kontinuerlige hendelser minner meg på det sånn ca daglig.

jeg er som bikkja som finner ut at halen er et leketøy, jeg biter meg sjøl, snurrer rundt og rundt til jeg mister taket, så står jeg der litt ør og forvirret med beina stivt i bakken før jeg ser meg sjøl vinke irriterende i bakgrunnen og glefser til igjen, rundt og rundt, blir ikke lei. blir ikke særlig lykkelig heller.

det må skje noe snart.

2011-11-03T14:25:00.002+01:00

jeg har tenkt. få ut fingeren, dypp den i arkivet og la blekk smitte av istedenfor å rotere den i dritt. og jeg har tenkt. det tror jeg hadde gjort meg friskere, mindre forpesta av meg sjøl. men jeg veit ikke. gjennom hele barndommen trodde jeg at jeg kunne dø av å ha blekk på huden.

liksom skyfritt

2011-10-29T19:42:00.002+02:00

det byr på problemer, ikke at været er noe som forhindrer meg, det er klærne. jeg vet ikke hvordan jeg skal kle meg. som regel kler jeg meg i noe som blir for varmt, noe som ikke puster, jeg har ikke råd til sånt fancy tøy som gjør alt for en, flytter blodet dit det skal så man skal kunne bevege seg friere, er sømløst så ingen tråder skal stikke hull på huden eller irritere der man helst ikke vil irriteres;

jeg har ikke sånt. det jeg har kryper rundt halsen og strammer til så jeg får kvelningsfornemmelser når jeg går i oppoverbakker, det setter seg i sprekken så det gnager og jeg må løfte litt på det ene beinet, som en eller annen jævla mannehund før den tisser, bruke peke-og tommelfinger og dra ut trusa. av og til klistrer det seg til kroppen når jeg blir svett, og jeg blir ofte svett fordi jeg går så fort, spesielt under armene gjør det vondt på innersiden av armen - jeg svinger nemlig armene fort frem og tilbake for å opprettholde tempoet, men det orker jeg ikke da, og da må jeg gå roligere, pensjonere stegene, iallefall korte dem ned og armsvingradiusen noen betydelige grader. det irriterer meg. det irriterer meg enda mer at jeg egentlig elsker regnvær, men at regnvær og tur krever at man har på seg regntøy. (tro meg, jeg har prøvd vanlig tøy i pissregn, hettegenser f.eks, det var grusomt, jeg ble tung som en stein og kald innerst i margen)

det er meg og fireåringenes tålmodighet; regntøy er noe av det verste som finnes og jeg er alltid jævla glad for at jeg ikke trenger å gå med gummistøvler som gir hvite blemmer på helene og klemmer tuppen på høyre stortå ihjel lenger. nå har jeg nemlig goretexjoggesko og de jeg har funker som fett på vann. og regntøyet mitt er av ypperste klasse, ikke sånn hellyhansengummi som er konstruert for å vakuumpakke mennesker. regntøyet mitt fikk jeg i bursdagspresang og er et flott sett med norrøna bukse og jakke i mørkeblått med turkise innslag på brystet. i den blir jeg helt anonym. drar jeg på meg hetta i tillegg (å gå med paraply ikledd fullt regntøyssett ser bare helt dust ut) kunne jeg vært hvem som helst. jeg kunne vært en viktig person med mange tanker som måtte luftes i en regnværstur, jeg kunne vært ei gammal dame med en ulykke ventende rundt neste sving, jeg kunne vært en mann - en mann med selvmordstanker fordi eksen fant seg en annen så fort, eller en litt eklere mann med kvartbennern skjult under buksa, jeg kunne vært jenta som ikke tør å møte noens blikk fordi hun er så sjenert at hun gjerne skulle gått i mørket og regnet med hetta over hodet hele tida som en eller annen mislykket emosjonell, jeg kunne vært et litt forvokst barn som nettopp har lært seg trafikkreglene og scora høyt på gåtesten. herregud, så mye jeg kunne ha vært!

men det hjelper liksom ikke. for hvert steg jeg tar, for hvert gående utfall mot våt asfalt og hvert steg mot skogholtet der ingen hadde tenkt over hvor anonym jeg egentlig ser ut- så bråker dette regntøyet altså så jævlig. svosj, svosj, svosj. jeg tester tempoet; saktesvosj. travsvosj. løpesvosj. irritertsvosj. sursvosj. gladsvosj (fikk ikke helt til denne) sinnasvosj. skyndtesegsvosj, søndagssvosj og slendriansvosj. mange varianter, fortsatt irriterende. det ødelegger alt. ikke dagene. ikke gleden over regnet og ikke turen. men selve opplevelsen av å være et menneske som går. for jeg må gå, det er forutsetningen for at jeg skal kunne komme meg et sted med helse og kropp i nogenlunde forstandig behold. men disse svosjene, forårsaket av dette mikroporøse tekstilet jeg er ikledd, avbryter meg konstant. plutselig glemmer jeg hva jeg nettopp tenkte, det skjer ofte, fordi jeg hele tiden blir gjort oppmerksom på hvor heftig graden av svosj er, det overdøver alt, og jeg glemmer det jeg nettopp tenkte fordi det overrasker meg at jeg ikke selv regulerer denne intensiteten av svosj. jeg kan f.eks legge merke til at jeg i grov grad har begitt meg ut på sinnasvosj og sa skjer det aldri noe fint. dette opplever jeg ofte og da slår det meg at jeg er meg ubevisst så mange ting, men samtidig bevisst på så mye annet? - og når jeg først blir bevisst det jeg var meg ubevisst, så blir det faenmeg helt umulig å vite hvordan jeg skal sette føttene foran hverandre for å bryte dette uutholdelige mønsteret av lyd, tilfeldigheter og tvang, men samtidig holde beina i konstant fart for det er jo hele poenget med å gå og hvorfor la seg stoppe av lyd? samtidig så blir det for mye for meg. jeg klarer ikke krysse tanker med handling, svosj og koordinasjon. jeg vet til slutt ikke vet hvordan jeg skal svinge armene mine engang og da ser jeg meg nødt til å stoppe helt opp.

og så står jeg der da, stille, med armene hengende tungt i skuldra og lener nakken bakover så jeg får trynet opp i himmelen, puster litt, priser meg lykkelig over at ingen har laget noe som er ment til å beskytte ansiktet mitt på dette regntøyet, kanskje en nedtrekksduk i hetta eller et slags rullgardin, en tynn hinne av gjennomsiktig plast som skal hindre regnet i å treffe ansiktet mitt. for det gjør det.

helt uten problemer.

mørkere avtegninger

2011-10-04T13:09:00.000+02:00

avhengig av hvordan du bruker skriverhånden på meg, over pannen, på skulderen med et lett trykk eller ved å stikke fingeren mykt inni ryggen min om natten når jeg trodde du sov for å spørre om det gjør vondt, der det gjør vondt, har du tatt på deg alle klærne, lagt deg i sengen med armene i kors og stilt deg spørsmålene i våken tilstand, tenkt på viftene av tre og gule farger, små kruttdynger av bly i spisseren med den sølvgrå tunnellen som smalner der blyanten får brodd, du har blåst den tom for støv som lander på arket i tilfeldige formasjoner og som jeg engang, uten å mene det, kom borti med underarmen, strøk en liten åskam over det første avsnittet ditt og ble oppgitt over at tingene dine aldri blir til noe, bare ligger og slenger, jeg gned underarmen grå og tenkte på forgiftning, du sa at jeg fikk det til å ligne en krattskog, jeg spurte deg om hvorfor du aldri bruker penn.

otoñada (- dette eskalerer)

2011-10-01T08:48:00.001+02:00

Oscar Wildske notater har virra rundt i skallen til lyden av bingotall og forbokstavsnavn, bikkjer har bjeffa og skip har tuta med tåkeluren, epler har falt med tunge, stumpe lyder mot gresset - og av og til noen klang mot trillebåra som om de var målretta, ildrøde prosjektiler og jeg har vært glad de ikke traff hodet mitt eller katta vi har fått til låns som kvesser klørne på ryggen av skinnstolen når jeg ikke ser henne og foretrekker å myrde rødstruper så strupene blekner mot det grønne teppet og fjæra ligger spredd i brede vifter rundt stolbein og kjøkkenbord, eller som overrasker meg med mer eksotiske, ikke lettfanga fugler, blåmeis, som virkelig kan se døde ut når de svarte øyenstrekene synker inn i de bløte hodene,-

jeg har overgått meg selv i antall liter tårer jeg klarer å gi slipp på til lyden av progrocka sekstitallslåter som jeg tillegger følelsescollager sammen med de overveldende inntrykka jeg tar innover meg langs skogsstier og stillevann, sånne utklippsøyeblikk som alltid kommer til å være der uansett hvor mange lykksaligheter, fine folk og gode ting jeg kan oppleve, øyeblikk som blir enklere å fremkalle med litt lyd og velskrevet tekst som ikke er min egen og får meg til å tenke på at det er synd at det bare er naturen som visner og dør med vakre krampetrekninger, dødsstivhet er bare frosne greiner og rim på bakkeløvet, og det har falt mye løv siden jeg gikk der sist- igår, jeg vasser i brunkrølla blader på gjørs som en eller annen seksåring, lukker øya, slenger med armene for å opprettholde en blind, sann balanse fordi det kan gå i min favør, jeg kan lettere ta meg for om jeg faller og fortsetter derfor over blanke, glatte steiner fordi jeg har trua på at flaksen jeg aldri ser noe til ellers skal hjelpe meg her; jeg snubler sjelden og går mye, jeg tror det har en sammenheng, selv om jeg overrasker meg selv ved å tippe riktig av og til tar jeg ofte feil, de feilene gjør hverdagen urettferdig og vanlig, derfor trasser jeg og drar føttene over spiss stein og tilfeldigheter som kan ville meg vondt når som helst og det slår meg med en jupiters avstand at det er en grunn til at de fleste dyr er utstyrt med reflekser i øynene og lurer på om de trengte dem før det falske lysets tid eller om naturen var forutseende nok til å gi dem det før vi kom og at vi avslører oss selv når vi får røde øyne på bilder.

jeg er glad det ikke er så mye folk i gatene når det er mørkt, jeg synes det sier sitt om overlevelsesevnen, naturen og meg.

2011-09-28T07:12:00.001+02:00

"elsket i livet, elsket i døden, evig for deg skinner morgenrøden"

- jeg vet ikke hvem det er som har forfattet disse linjene, om det er ei kristen salme eller noe en trist morgenentusiast har skrevet, men når jeg kikker ut av vinduet nå, ser sånn ca midt imellom noen blader, svinnende natteskyer og mørk kvist - lyser kalde, blekrosa, oransje og blå lillatoner opp solrenningen, ingen særlige rødfarger. jeg er uansett ganske sikker på at dette er denne morgenrøden det er snakk om - [etter en rask titt ut av kjøkkenvinduet ser jeg at himmelen bak har revnet i ferskenfargede sprekker og jeg tenker at denne lysningstiden tok kortere tid enn jeg forventet] men jeg vet ikke om denne morgenrøden egentlig skinner for noen, selv om det er fint å tenke på at den kanskje gjør det, kanskje morgenrøden er en sånn snill moder theresa mot alle morgenfugler som synes det er rart hvor fort svart natt kan bli til lys morgen uten at morgenfuglene egentlig ville ha morgen fordi de er nattefugler med tendenser og har det best når de kan være i lyset inni mørket og vite at de er synlige for de utenfor, men ikke se en meter utenfor sprossene selv. jeg vet ikke, det er et evigvarende surr, men jeg er glad det finnes morgenrøder. da ser man iallefall at røder ikke kun er rødt, men består av ganske mange andre ting enn døde benevnelser.

jeg så annonsen i:

2011-09-07T23:36:00.000+02:00

hennes øyne, de var mørke, farget av dagens lange, utakknemlige arbeidstimer og vi satt ved bordet og spiste det hun likte å kalle en "late night snack" - vi hadde diskutert hevn, skam og skyldfølelse etter å ha hørt om temaet på P2 - ikke at vi følte oss direkte berørt eller hadde noe behov for å gjøre opp for dårlig samvittighet, vi liker å snakke om alle slags ting, det gjør vi ofte, vi er kjøkkenbordengasjerte og vi var bare såvidt innom temaet, tenkte på breivik - hvor ble det av ham i alt mylderet? hvorfor forsvant interessen for ham knappe seks uker etter at mediene fant andre overskrifter de kunne tabloidinfisere? og så snakket vi om andre ting, sånn midt i mellom interessert tror jeg hun syntes vi var og jeg tror hun var fornøyd med det, hun tygde skivene sine sakte og fremstod som tradisjonstro og ikke rent så lite triviell da hun fortalte meg at brunost og blåbærsyltetøy var noe av det beste hun kunne få, før hun kom på at hun hadde fått en mail med tilbud om morgenbladet her forleden - entusiasmen lyste i ansiktet hennes og i øynene hennes så jeg fremtiden; en avis i fellesskap selv om vi ikke bor sammen på papiret, et håp om en fremtid sammen, det er så fint å begynne med de skrevne ord.

- sendt inn til morgenbladet da de lurte på hvor rudolf fant interessen for morgenbladet hen.

.

navlestrengblå

2011-08-23T19:35:00.000+02:00

hun har kerberosengler inni magen
med hånden kjenner du på små hoder
med små tenner gnage
svakt mot hudgitteret - mellom dere
lurer du på
om de ikke har det vondt,
det må være trangt
å leve førlivet sånn
og med så mange hender
som skal kjenne
på veggene som gir etter
for å nå dem
og som presser seg mot kroppene deres
klemmer dem rare og uformelige,
lager fødselsmerker med fingertuppene
eller søkk i hodene når de trykker
pekefingrene gjennom glorien
for å kjenne føtter som sparker
eller hjerter som slår
får kerberosene til å kave i redsel
i tilfelle hendene treffer det myke
punktet oppå hodene deres,
de hører latteren, at noen snakker om
det fantastiske, at de også
drømmer om å bli en så fin
vandrende kuvøse,
- du tror
ikke de hører de ørsmå klynka
når moderkjøttet butter mot
kerberosene som tråkker
på sine søsken for å ikke ligge først
i køen bak lureskiltet
før enden av tunellen
og du angrer på at du kjente etter,
våkner med ditt ufødte barn i fotenden
av senga, krybbedødt og med fostervann
ut av bastardgliset.

2011-08-22T22:01:00.001+02:00

- er en sånn som går med åpne sko hele året, slitte skinnsandaler med utgåtte såler, tynne ved tærne og nesten skåret på tvers i sidene der føttene lener seg svakt inn mot hverandre når han går, som om de begge er slitne, et gammelt ektepar som burde gå tett, men subber ved siden av hverandre i sammenvokst tempo fordi de har delt sånne ting før og har nok med å holde seg selv oppreist, eller iallefall, stødig, - og han lager slepelyder når han drar beina etter seg over gulvet med lange, flate bevegelser som får meg til å lure på hvor han har gjort av tida, kraven om halsen hans ligner et løsthengende halsbånd og huden på halsen folder seg i sånne myke svaberglinjer som legger seg over strupehodet og bli dypere når han drikker av vannglasset, forgrener seg i tynnere linjer når de passerer haka og vandrer forbi kinna opp mot rundt øya; to bunnløse, myrbrune fjellpytter fylt med stillevann, er de meislet inn med fossiler av gamle smil. han setter seg ned på stolen sin og får utlevert et ark. mens han tegner begynner han å vippe føttene i valstakt mot gulvet, 3/4, sålene samles i tett posisjon og svinger seg med letthet med hverandre og han knuger tommelfingeren og pekefingeren sammen om toppen av ei blyant, baktung fra vekta av ei gullring - han slipper opp pekefingeren og lar ringen deise ned på arket.

han går ingen steder. det regner utenfor og ingen går i regnet med åpne sandaler.

(på magen med ansiktet ned i vannet)

2011-08-22T21:31:00.001+02:00

måler vi
retrograder i vannskorpa
tvinger øya i kne
for å se
løpske satelitter skyve cassiopeia
bak undernattsmørket
følge sikk-sakkbevegelsen med
ivrige tunger fukter vi
midnattsskyene
knuger dem sammen i håndflatene
dypper dem i krusningspunktet
kjenner kulda mot kinnene, men -
bare fra steinene
forstår vi lyden av
bølger mot brygga,
og tangfletta kjetting
som ryker.

2011-08-16T20:23:00.001+02:00

"Be -sides,"

sier du og slenger hengeleppa i et eplekjekt glis,

fullfører ikke, lar fortsettelsen følge en eviglang pauselyd

hvor jeg kanskje skulle forstått hva du mente, venter

forgjeves på at ujevnhetene i medleyen

av anspente forventninger og forvrengninger flatliner så

de løsthengende orda mellom tenna kan pustes ut

plante seg i et forvirra ansiktsuttrykk, laminere dette uttrykket

hvor jeg er purung og vel vitende

om blankpunkter &

feig dissonans

i omverdslyden

- jeg skjønner ikke hva du sier,

kanskje det blir en hit,

jeg har tenkt og jeg har grublet meget i disse siste dage, - grublet så mangfoldig, så det til slutt begynte å løpe surr i mitt hode -

2011-08-06T07:03:00.000+02:00

jeg vet, jeg vet, jeg vet sånne ting som at flodhester legger seg på flodens bunn når de er blitt så gamle at de ikke har noe å bidra med i det naturlige fellesskap, de kikker på armbåndsuret, finner ut at det stoppet midt i familieselskapet og legger seg ned i den våte sanden for å hvile øynene når de likevel ikke har noen tid å forholde seg til. jeg vet, jeg vet, for det har jeg blitt fortalt, at å drukne er den mest behagelige måten å dø på og det forundrer meg av og til at ikke flere gjør det samme som de skjebnetidforløste flodhestene, det er mange som også føler den tiden - "At leve er — krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte, — det er at holde dommedag over sig selv" kan fortelle at selv dramatikere som Ibsen hadde peiling som en smule fatalistisk flodvandrer, for jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er mange mennesker i denne verden som ikke mestrer å holde melkeglasset fast hele veien på ferden mot munnen - glipper det, vipper det, med feil lenevinkel mot leppen og lager rennende sydpoler på gulvet, men at de omfavner muligheten av at de kan dø med største letthet, kanskje noe som ikke engang er tragisk som en eviglang kreftsjukdom som ikke forsvarer endeliktet med sin torturlange pine, bare en svært uheldig, men kosmisk ærlig hendelse, en løs stropp og en løftekran, og går gjennom dagene med dødsbevisstheten klistret til hverdagssmilet, ser opp fra asfalten, møter kanskje enda flere smil enn dem som frykter,

derfor føler jeg at jeg vet, jeg vet, jeg vet hvorfor noen bruker tid på å snakke seg frem i mengden, tar frem det ekstra settet med øyne og bruker dem til å granske deg i de få sekundene du har muligheten til å avsløre deg selv - som annerledes, mottagelig, letende du også og plutselig sjeleglad, sjeleglad fordi de minnet deg på det da du hadde mista håpet om å utveksle ord med en som også har lurt på dette med sjela for eksempel - om den ikke nødvendigvis ses eller føles, bare viser seg gjennom en blottet rad av eroderte tenner, øyne med gult i hviten som dårlige egg, uthulte eller utrunda kinn med høyt feste i tinningene - , eller om sjelen bare skjærer seg inn i intimsonen din med skalpelltynn nøyaktighet fordi det er noe med dette mennesket som bare er, er, er, noe jeg vet, jeg vet, jeg vet du tør å kalle spesielt blant mange spektakulære ting, hendelser, syn og lykke-og heller, eller, helst - sammentreff, for øyeblikket fordufter like fort som det oppstod, det er ikke alt man skal holde fast ved og etterpå holder du kanskje en lapp med en handleliste hvor brødet mangler, men pålegget er på plass, og myser du mot den desiffererer du drømmekoden hvor du fortsetter å leve livet med like sikker balanse som at "I morgen heter vårt i dag - i går, og all vår fremtid heter fortid siden, men det forklarer at hvert nu vi når er selve evigheten midt i tiden" og du kan fortsette å gå i Wildenveyske trapper med ansiktet i retrograd fra sola, elske hvert eneste steg fordi det er ditt og det er noe av det mest voldsomme du kan gjøre på denne planeten, sette føttene dine på bakken og kanskje være en av dem som ikke bare tråkker over noen andres, jeg vet, jeg vet med sikkerhet, at dere finnes fordi dere har evnen til å bare være den som bare er, er, er.

det usmakelige.

2011-08-01T00:38:00.001+02:00

jeg lurer på om kjøttet blir seigt på dårlige dager, pirker i svinet med blinkende gaffel og triller stykket mot sausen ved kanten av tallerkenen. søsteren må ha en defekt i kjeven, hvert tygg etterfølges av en myk knekklyd som dempes av maten og stopper når hun svelger. akkurat som når har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker dem bakover, knekk - klemmer dem sammen ved de nederste fingerleddene først, knekk, så de midterste fingerleddene, knekk - og nakken, alle vinkler jeg bøyer den i når jeg har sittet lenge med en blyant hardt presset mellom fingrene og strekker den, knekk. vi må ha de samme manglene. luft i leddene eller lave verdier av kalsium i skjelettet, tidlige tegn til benskjørhet kanskje. jeg drikker lettmelk. den har stått for lenge på kjøkkenbenken og avlegger et hvitt lag av lim på innsiden av glasset. tjukt, søtlig belegg i munnhulen. jeg tenker på babyhårete jur og at det fortsatt knekker i kjeven til lillesøster når hun tygger. jeg må fokusere på noe annet for å ikke kommentere det i dag. hun liker ikke at jeg gjør det og jeg synes det er underlig at hun kan fortrenge noe som for andre er ganske hørbart, for i hodet hører man jo alle ting som munnen foretar seg, tygge brusk, velte spytt med tunga, svelge, gnisse tenner - av og til synes jeg selv disse naturlige lydene er ekle og kan ikke forestille meg hva slags pine denne knekklyden må være for henne på dårlige dager. at hun utstår det. kanskje hun ikke liker at jeg sier det fordi hun blir bevisst på at det bråker som om hun hadde et jævla maskineri med spaghettiknusere i kjeften. jeg vet ikke. jeg liker derimot mine egne knekkelyder når jeg fremprovoserer dem selv. jeg tester meg selv og finner ut at jeg kan risikere å bli tidlig gammel og at det ikke er det verste som kan skje meg her i livet, for nå er jeg iallefall forberedt på det. svinet spydes av gaffelen og bechamelsausen drypper ned langs skaftet idet jeg fører gaffelen mot munnen. jeg er egentlig mett. mamma sitter ikke rett ovenfor meg i dag og kunne jeg valgt det eller vært i en annen posisjon hadde jeg kanskje latt være å spørre. "er du redd for å dø?" lyden av vranglås fra søsterens kjeve.

2011-07-15T17:42:00.000+02:00

jeg har snegleantenner plassert et sted på kroppen, kanskje de sitter et sted i ansiktet, det er mulig, jeg tror de synes godt for andre mennesker for de blir på en eller annen måte lagt merke til og når de gjør det trekker de seg tilbake som om det var et elektrisk støt jeg fikk. også ved forsiktig berøring, kanskje ikke det engang, bare ved å høre sånne ord som de sier fordi de er uoppmerksomme eller nysgjerrige forbi folkeskikk - jeg har observert snegler lenge, men veit ikke om de også får vondt og om det er derfor de trekker dem tilbake, jeg veit bare at øynene deres sitter der og derfor må det vel sies at jeg har to par, de som er der og de som ikke er der, oppå snegleantennene mine. jeg tror egentlig de har smeltet sammen på en eller annen måte for litt over to år siden. øya mine har mutert og jeg tror de er ekstra uttrykksfulle hver gang jeg blir spurt om det alle lurer på ikke har peiling på hva jeg skal gjøre selv om de ikke har ondskapsfulle hensikter, likevel igangsetter de en reaksjon som foregår ca sånn; jeg legger hodet litt på skakke som om jeg ser meg for fordi jeg er redd for å bli kjørt over av en bil. jeg er liten og beveger meg på seige krypesåler, jeg biter i meg angsten fordi det ikke er noen bil, men de som spør virker like skremmende og stemmen min blir rar, jeg er mellom dekket og asfalten og sier ord som en snegle aldri ville ha sagt. desverre er det blitt sånn. det har egentlig alltid vært sånn, men jeg gjenkjenner tendenser når jeg ser en. jeg får et forsiktig støt av ofte velmente, mellommenneskelige gester. og jeg avgir salt. det passer dårlig med sånne ømfintlige snegleattributter.

2011-07-14T00:00:00.002+02:00

"tia' flyr" sier de
og rister smilende på hodet;

de smiler fordi de ikke veit hva annet de skal gjøre,
tapt er tapt,
det veit selv jeg

det er ikke alle tider som flyr som skulle ha fløyet,

ikke letta
ikke vært noen tid

(- muligheten av at nye fødes er der
det er den de ser frem til å få)

jeg veit bedre

tia' som flyr er ikke en trekkfugl

jeg har frysbilda deg mange ganger,

du sitter i en stol
skulle ønske du hadde bein du kunne gå med

for da kunne vi ha sagt noe sånt som

"så fort tida har gått -
enda vi har langt igjen"

og rista smilende på hodet.

2011-07-12T22:37:00.001+02:00

om kryssbefruktning:

vi kunne sitte på bussen og begge være skyld i
vindusdogget
det manglende smilefjeset
til de som kom etter

usnakka, utenkt, usannsynlighetsprøvd
- la jeg meg over på siden
for å føle en slags nærhet
greide det såvidt
i det uprøvde

meitemarkfingra leiter gjennom håret,
rørtynne strå slår løse knuter om hverandre og
glattes ut av regnet

(alle sånne hulteribulterting.
det er ikke meninga det skal være noe system,
bare fordi du synes det er lettere.)

si det med munnen.

2011-06-30T11:07:00.000+02:00

Det er sannsynlig at jeg er påvirket av lengre tids tilbaketrekkelse og mangel på sosial omgang med mennesker som utfordrer tankene og talegavene. Hittil i sommer har jeg stort sett begrenset meg til variererte måter å si "hei" til noen på (god dag, heisann, hei du, hei-hei) gjengse spørsmål som dreier seg om varehandel som får tiden til å gå og jeg har lært meg å kvitre farvel - og velkommen tilbake. - Også jeg som trodde at å "kvitre" noe var noe dårlige romanforfattere brukte i mangel på synonymer for å snakke i overkant høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall. Men det stemmer. Man kan gjøre det. Kvitre. Man kan kvitre i et høyt, overhyggelig eller gledelig tonefall for å bli kvitt noen på en behagelig passiv-aggressiv måte.

Jeg er dessuten blitt rå på å både begynne og avslutte halvstandardiserte samtaler om været, besvare hva jeg "driver med om dagen"-spørsmål fra de som en gang så meg vokse opp og ellers trekke noen ydmyke, lette smil opp i kjakene når noen passerer meg mens jeg enten går, sykler eller jogger forbi.

Turkultur. Bekjentskapskultur. Jobbkultur. Rutinekultur.

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang - det til tross for at jeg for øyeblikket bor sammen med to familiemedlemmer og et stykke hemningsløst selsskapssyk katt. Det har seg slik at begge (menneskene) har en ganske, og jeg tror ikke jeg overdriver grei tilværelse hvor alle ukedagenes ujevnheter og ubalanser rettes opp av vissheten om at de har et hjem der de kan møtes for å fortsette å legge av seg dagens ballast før de trekker hvert til sitt, enten værelser eller partnere hvor de kan utøse sine begredeligheter for vegger eller ører som hører slik at det kan utlignes - eventuelt er det ingen begredeligheter, antageligvis har dagens stadige forsøk på å trekke depresjonshetta nedover hodene deres tapt kampen så fort de ser sine kjæres snille ansikt som ønsker dem velkommen hjem. Hei. Hvordan har dagen din vært? Eventuelt er de flinkere enn meg til å gi faen fordi de er vant til å ha det slik som man kan ha det når friheten begrenses til flott utsikt med skogsnitt og kveldssol fra terrassen på en 130 kvm stor leilighet hvor støvet sjeldent virvler fordi det er for mange hjørner å gjemme seg i. Jeg tror de er drevne i å leve i tosomhetssymbiosen og at jeg er for glad i å være alene. Jeg har tatt noen tankeløse valg i forhold til min jobb og bosituasjon nok en gang og har bare meg selv å takke. Jeg visste det i fjor og jeg visste det før jeg flyttet hit igjen - det er vanskelig å komme inn i noe du ikke har prøvd tidligere når du gjør det halvhjerta. Jeg er ikke flink til å overbevise meg selv om at det bare er for en begrenset tid og at jeg snart skal videre. Uansett hvor mange ganger jeg sier det.

Hadde jeg dødd i løpet av natten ville ingen oppdaget at jeg var død før utover kvelden en gang -

jeg hadde ikke blitt lagt merke til fordi jeg har fri på mandager.

Jeg vet at dette er noe "ævl" (tomsnakk) eller kanskje bævl, men det går nesten for det samme. Denne situasjonen er ikke noe som er unikt, det er flere som har det slik. Jeg er bare så utålmodig, så sulten på å kjenne frigjørende hormoner suse gjennom kroppen fordi jeg veit hva jeg skal. Jeg veit hva jeg vil, men det er ikke sikkert jeg får det til. Det er ikke opp til meg, det virker som om det mer eller mindre aldri har vært det - jeg har så klart arbeidet for å nå noen mål og tråkka over streken, men det er kanskje der det ligger for meg. Jeg har tråkka over streken ganske mange ganger og i feil mål. Det har vært så innmari retningsløst, meningen med det har kommet så lang tid i etterkant at jeg har funnet meg selv mye eldre enn det jeg burde være og omvendt når det kommer til progresjon på hva man kan kalle "det forventede plan". Det gjelder mine egne forventninger til meg selv.

Nok en gang, nok en sommer, hvor jeg ikke skriver noe særlig, bruker dagene på fjas og jobbvås, skraper sammen litt penger til sparing for fremtiden eller ting som plutselig har blitt nødvendig: lappen, bil, forsikringer, BSU. Og det eneste jeg vil nå er å starte på nytt. Selvransakelsene jeg jobber meg gjennom fordi jeg stadig får dem klaska i panna - er hyppigere enn noen gang på sommerhalvåret, det virker som jeg holder pusten gjennom resten av året og holder meg fast i et helt rytmeløst tempo for så å lande i forvirringspølen når turen er over.

Neste år blir bedre. Da skal jeg stå og skrike litt mot sjøen.

i'm doing this.

2011-05-23T18:08:00.000+02:00

vi peker på de hvite toppene, ser fantasidyr i skyene og lukker øynene for det underliggende grå.

og nok en søt tann får emaljen ødelagt av kunstig sukker.

om maurene hadde hatt en måne ville den lignet en kjærlighet gått ut på dato.

vi kledde oss ut som bondbabene med ninjastjerner og kastekniver i veska før vi gikk ut i bynatta som catgirls på stiletter i dobbelt forstand.

historien om barnet som omtalte oljeflekkene i vannet som en død regnbue minner oss på hvorfor noen ser skyggene og ikke alle fargene som er samlet i dem.

okei, innimellom, jugde vi på oss historier som fikk dorullflya til å bli amerikanske romraketter og de trodde på oss, barna som hadde alt.

jeg tenker ikke lenger på et vi når du er deg og jeg er din og fingrene ikke strekker til mellom oss.

vi husker det ikke i svart/hvitt, bare grått, at hun røyka filterløse sigaretter, holdt dem på samme måte som hun holdt pennen når hun skreiv skjelvende løkkeskriftsbokstaver vi måtte ta med på skolen dagen etter.

i 1950 var camel joe den kuleste kamelen i verden som røyka og sto på slalåmski, vi syntes ikke det var rart at han røyka, hvordan han hadde kommet seg fra ørkenen og til norge derimot.

kile litt klitoris før eggene blir porøse i skallet og kanskje sprekker om vi begynner å le.

..handsome is walking down the hit-street and Sabbiblush is the new colour of spring

2011-04-15T21:08:00.000+02:00

Det fant meg: frigjøringen. Veit ikke hvordan det skjedde, men det var noe som slapp taket, ikke var det spesielt kaldt i dag, ikke særlig varmt heller, likevel var det så enkelt å gå uten jakke. Jeg klarte nesten ikke ordlegge meg i møte med andre mennesker, ordforrådet tok ferie og jeg gadd ikke ta meg bryet med å oppføre meg ordentlig uten at verden ramla sammen av den grunn. Jeg fikk det jeg var ute etter. På apoteket, butikken og på jobb. De femten snakkesalige spanjolene i rommet ødela ikke for analysen av The Wasteland, jeg ga opp helt av meg selv uten å føle at jeg trengte å få dårlig samvittighet. Jeg har ikke hatt lyst på sukker en eneste gang i dag, selv om fredag er kosedag, jeg har spist sjokolade og stiller meg likegyldig til det.

Lesebrilleglassene mine var på vei ut av innfatninga sist jeg tok dem opp fra sekken. Jeg har ikke vært flink til å bruke dem selv om jeg synes det var så viktig at jeg måtte ha dem. Jeg har tenkt at det sikkert er en tilvenningssak, men jeg venner meg jo aldri til annet enn å være alene om alt. (ifølge dameblader er det derfor jeg liker å jogge - man føler man har så mye å prate med seg selv om, når man løper)

3600,-. Unnskyld mamma, har jeg tenkt mange ganger, jeg bruker pengene etter deg på tull. Jeg skulle jo til Machu Picchu. Se Machu Picchu. Ingen dårlig samvittighet. Jeg tok lesebrillene med til optikeren som sa at alt var galt fatt. Huttetu. Snudde innfatningen opp og ned i en bolle med varm sand og formet den så den nesten klemte hull inn i hodet bak ørene. Det endte med at jeg fikk nye glass. Og vi snakka om Dag Solstad. Han viste meg bilder av de to sammen. Også jeg som synes Dag Solstad virka som en bløff. Nye glass til det dobbelte av prisen. Dag Solstad er fortsatt en bløff, men optikeren er en ganske snill mann.

Også innimellom dette.

I. på vei opp til skolen
II. på vei ut fra Gullbring
III. over smågodtet på Rimi

Jeg eide ikke selvkontroll, kroppsbeherskelse eller evnen til å fremstå som noe annet enn en joggeklærkledd jente med Berganssekk på ryggen og stropp foran på brystet, sånn som alle turnerder gjør for å redde ryggen ved tung bagasje - sånn gikk jeg, med fortsatt svett pannelugg og en ganske hipp låt jeg ellers aldri hører på annet enn når jeg trener eller gir blaffen i kvalitet, øste ut fra hodetelefonene da jeg sneia rett forbi. Tror jeg så på'n. Veit ikke. Joda. Jeg gjorde det. Han så på meg. Kjemperar følelse. Tror ikke jeg ville fått den med mindre jeg opplevde frigjøringa tidligere på dagen.

A to the R to the R to the O to the G to the A to the N to the S to the E to the N.

Eller bare at jeg begynte å puste fritt (på tross av bryststropp) Jeg klarer ikke helt å forklare hva det er som holder meg så distansert til folk rundt meg; av og til føles det som om jeg analyserer væremåten deres, suger til meg lyter, forskrekkelige/sjarmerende kjennetegn og bruker det i andre sammenhenger

ikke at jeg er uærlig, jeg bare:

tester ut nye teknikker for å omgås folk fordi det fascinerer meg, ikke minst forbløffer jeg meg selv til stadighet, så ond du kan bli, så veltalen du er om du gidder, det lille smilet var du heldig med - hun så det akkurat, og jeg tror jeg nærmer meg en eller annen diagnose istedenfor ny innsikt i andre menneskers væren i dette livet (mitt) selv om jeg ikke tror helt på det heller, men jeg veit at jeg har problemer med å forholde meg til andre i situasjoner der noe slipper taket i meg, det skjer ca hvert halvår og jeg er like forvirra hver gang.

Så deilig. Jeg er litt elephant gun.

(selv)motsigelser.

2011-04-11T17:38:00.001+02:00

Ingen lyd av Norge.

Men av stein som deles i to.

Gårsdagens te hadde laga årringer i koppen min.

Det synes jeg var litt trist, så jeg øste i litt nytt liv.

Og jeg klarte å samkjøre hakkelydene til steinknuser'n med lesetempoet (hvertfall når jeg la fra meg lyrikkens liv og leste ginsberg istedenfor, kaddish, du kaddish, hjerte&lever&telemarkskjærleik) Jeg tror jeg har gjort det beste ut av det. Jeg veit hvem Celan er nå også, sånn helt konkret. Jeg har lært noen vittige franske setninger som overhodet ikke har noen nytteverdi. Søren Kierkegaard dukka opp med en kjent setning igjen og jeg tror det er til alles beste at jeg ikke har essay. For å forklare meg sjøl: jeg trenger fokus, ikke flere argumenter for å falle ut.

forelska i stig, nei.

2011-04-09T19:56:00.000+02:00

Det finnes tre mennesker som har hjulpet meg med å finne en retning med skrivingen i min tid her i Bø.

Rune Christiansen, Kyrre Andreassen og Stig Sæterbakken.

Først og fremst, omjegfårlov, må jeg si takk (om dere skulle finne på å google dere selv antar jeg at den gode delen av egoet deres vokser litt) for at dere er de som har tvunget meg gjennom mine nølende skilpaddedøgn hvor skrivingen har virka retningsløs og uhåndgripelig. Takk for at dere gjennom et ark med cambriafont, tekststørrelse 11 har klart å finne en essens, ikke bare pirkefeil og setningsgrøt. Takk for at dere - ganske umiddelbart har fått meg til å innse at jeg ikke gjør feil ved å gå tilbake i tekst, kanskje allerede før jeg begynte å skrive og at jeg ikke får pest av å ta frem en tekst og jobbe med den til jeg innser at fem linjer kan ta flere dager; skrive tekst ut i lengre drag, oppleve schizofren kjærlighet til den for så å finne den meningsløs, forkaste alt bortsett fra et ord eller en setning som til slutt utgjør en helt annen historie enn den jeg begynte på og som jeg kan lure meg selv til å tro snakker fra annen bevissthet enn min egen. Eller utfordre meg selv, dempe trøkket - bruke energien der den kommer til sin rett, drepe hjertebarna, finne tekst i teksten jeg ikke ante var der. Takk, dere hjalp meg med å forstå at det er her du har venna dine: dette rare tekstuniverset jeg omgir meg med til daglig og vissheten at det alltid være et ensomt lende. Det som tidligere har vært en litt forsinket barnesykdom har blitt noe jeg innser at jeg ikke kan kurere, jeg må godta koldbrannen i fingra som gjør at jeg skriver: og jeg vil aldri bruke ord som "bra" eller "dårlig" om det jeg skriver, bare forhastet og kompost (for der gror det nye ting).

Jeg skulle gjerne kastet meg rundt halsen på dere og sagt: ikke forlat meg.

(selv om det ville blitt å dra patos til en litt vel fysisk ytterlighet)

Jeg er veldig glad for at jeg snart er ferdig med forfatterstudiet. Jeg har aldri vært så tom og svak som jeg har vært disse to semestrene og jeg vil aldri ha dem tilbake. Jeg har brukt kreftene på andre ting som ikke styrker min hensikt med å være her og nettopp derfor er det viktig at jeg minner meg selv på å ta med meg den vesentlige delen av bagasjen jeg har samlet opp gjennom snart ti måneder mellom lave fjell og rånerbiler, ikke alt jeg ikke fikk gjort. Det er ikke mange ukene jeg har brukt på å være i skrivesonen når jeg burde ha fortsatt og jeg frykter for hva som vil skje når jeg flytter hjem, da har jeg ingen "temauker" hvor jeg vet at jeg får jobbkicket å se frem til lenger. Antageligvis vil jeg bruke lang tid på å disiplinere skrivingen. Kanskje vil jeg bruke ti år på å få til noe som helst. Men jeg skal (pr)øve, (pr)øve og (pr)øve så langt det lar seg gjøre, legge fra meg helsemessige traumer og oppgi de elementene som forstyrrer meg.

Herifra og ut: det finnes flere "jeg" og en kamp om språket.

blåbærblå.

2011-04-07T21:09:00.000+02:00

Om jeg kniper øynene hardt sammen (sånn at jeg er sikker på at den slags knipeøvelser garanterer tidlig fremvekst av rynker om jeg gjør det for ofte) og åpner dem igjen etter å ha stått sånn i noen tanketomme sekunder kan jeg ikke se noen merkbare forandringer rundt meg.

Så derfor gjør jeg ikke det mer.

proper søvn.

2011-04-05T06:29:00.000+02:00

Nå må jeg nesten begynne å skrive dem ned, de siste fem dagers drømmeturer har vært langt, langt ute (og med ca samme utgang):

Frokoster jeg aldri blir ferdig med å lage, kjæleleoparder som kosetygger på fingrene mine og gjør et stort nummer ut av å alltid være i nærheten, stå høyt (helst på bladene til digre potteplanter) så de kan blottstille anus sånn ca i luftlinje med ansiktet mitt, venner jeg nesten skremmer bort fordi jeg er så sint, så sint, men det er bare rett før vi finner såpebobler som lever og svever mot oss fra skogholtet og som kan fortelle hvordan dagen blir hvis vi spør dem - da glinser de ekstra sterkt i en olja regnbuefarger før de blir grå og må hvile seg litt i skogen igjen før vi kan leike mer med dem og vennene mine er ikke redd meg lenger fordi de glinsa i grønt, boblene, altså, uten at jeg veit hva det betyr.

Og så drømmer jeg at jeg sover dårlig at jeg har lyst til å fortelle pappa om det i tilfelle han synes jeg oppfører meg som en dust så derfor sender jeg ham en melding hvor jeg skriver at det er litt krise og skjønner ingenting når jeg sitter med hans telefon og ser at han får en melding fra avsender "Daddy-o", jeg skjønner i drømmen at jeg ikke skjønner at det er meg selv som skrev meldinga med feil telefon fordi jeg er så trøtt og begynner å kjefte ham huden full når han plutselig står opp (tror egentlig jeg vekka ham fordi jeg trodde det var noe alvorlig galt med psyken hans - som om han skrev meldinger til seg selv, da er man jo passe sprø da). Jeg veit at klokka er kvart på fem om morgenen og jeg kjefter ham huden full fordi jeg plutselig synes det er forjævlig at han åpenbart er grunnen til at jeg våkner: Jeg veit nemlig at om jeg prøver å legge meg igjen vil jeg ikke kunne sove så lenge fordi han bråker når han lager kaffe.

Jeg tror det er derfor jeg ble sint i utgangspunktet. Fordi jeg i drømmen sov så dårlig at jeg tenkte at jeg like gjerne kunne stå opp - i drømmen, men som man veit og kanskje har erfart i virkeligheten fungerer man ikke helt tipp når man skulle hatt hvertfall tre timer til på øyet og selv de mest innkjørte rutiner får noen plutselige avbrudd i utførelse - enten du er på vei til å gjøre dem eller du skjønner at du gjør dem helt feil; kaffe i vannbeholderen, ikke filteret, bukse på før trusa og sånne andre ting som egentlig kan være ganske morsomt om noen andre ser deg gjøre det, mye fordi man står der med ca uttryksløs ansiktsmimikk der tomme øyne har forvirra spørsmålstegn svømmende rundt i iris som etterhvert svimler seg opp og rundt trøtthodet, tenner den lille pæra over med et tankegnist. Åfaen. Hva er det jeg gjør.

Det er ganske slitsomt å vite at man ikke er istand til å sove lenger i en drøm skal dere vite.

Hvertfall når det man våkner til at det er helt sant.

2011-03-26T12:18:00.000+01:00

"Om vinteren gir snø gjør det veien glatt, tenker du og lårbeinet oppfører seg plutselig rart mot den fremre kanten av hofteskåla. Du er usikker på om det egentlig er noen god idé å gå ute og at om du skulle falle, så skjer det ved et lite rykk forover før tyngdekrafta drar deg mot bakken og isvullene gir deg sebrastriper, strøsingelen glir inn i det ytterste laget av hud i håndflatene, den ekle brusinga i kroppen da du leika har'n og tryna i grøfta og røde flammer av skam bretta seg ut i kinna dine, flau og redd for at noen så deg da du falt på en urkomisk måte; ivrig og uten kontroll, minnene om krana som løfta deg opp på fortauet med bleike ansikter i fotgjengerfeltet, du merker det i skambeinet, den punktbestemte smerten."

keyboard milk.

2011-03-24T20:17:00.000+01:00

1. jeg skal, skal, skal bli flinkere til å ta bilder, fotodoukumetere uviktige ting eller mennesker eller sånne motiver jeg tror blir så jævla bra der og da så jeg kan lagre dem på en harddisk uten nærmere ettertanke, ta den frem flere måneder senere, bla meg gjennom mapper med intetsigende navn så jeg må åpne alle sammen, se hva som gjemmer seg bak datoene, bli overraska over hvor mye jeg egentlig er istand til å glemme på så kort tid, finne ut hvorfor jeg mente at det var så ubetydelig og meningsmette dem med ettertida jeg sitter i, helst i sollys.

2. av og til burde jeg virkelig ikke gå ut døra da det viser seg at jeg ikke har humørkontroll. av- og på bryter ønskes om det er mulig å oppdrive. på en måte er jeg glad jeg tillater meg å være meg selv hundre prosent, men jeg tror ikke alle andre gjør det - og med fare for å forsure miljøet for mennesker rundt meg må jeg be om en dose ærlighet om det er fortjent. jeg trenger det med teskje, ikke taushet.

3. en gang kjente jeg en mann som aldri ofra fremtida en eneste tanke, jeg lurer på hva han gjør nå.

4. skal aldri gi opp drømmen om å bli musikalsk en dag. jeg lager jo musikk med grus når jeg sklir på asfalten.

5. berner sennen er liksom ikke hunden jeg skal ha lenger, jeg trenger en som ikke har anlegg for hoftedysplasi eller kreft.

6. det er noe fint med de som velger å tenke på, snakke om, eller faktisk planlegge sin egen begravelse, det vitner om en fornuftig tilnærming til livet - og det viser seg at det er de som ler høyest eller råest eller med hele hjertet sitt over ting de fleste ville funnet helt forkastelig å le av (men bare fordi andre mener det ville vært upassende) og som kan gråte for de rareste ting som ikke lager mening sånn ved første øyenkast.

7. i dag fikk jeg kakemiks fra california. amerikanske målenheter og innholdsfortegnelser er vanskeliger å lese enn å lage boller som er så sunne at de kan spises til frokost.

2011-03-22T01:25:00.002+01:00

"Den dag kjem aldri at eg deg gløymer,
for om eg søver, eg um deg drøymer.
Om natt og dag er du like nær,
og best eg ser deg når myrkt det er.

Du leikar kringom meg der eg vankar.

Eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.

Du støtt meg fylgjer på ferdi mi,

som skuggen gjeng etter soli si."

Mamma 27.05.1958-22.03.2009

2011-03-20T11:04:00.003+01:00

Jeg gleder meg til dagen vi glemmer kaffen og betrakter hverandres ansiktsarr, vi skal gravlegge fortid med ubrodert latter, ikke tvil.

inger, jeg vet ikke hva som skjedde

2011-03-18T20:41:00.000+01:00

- det tok litt av i forrige innlegg, men det hadde seg slik at jo lenger jeg gikk den dagen jo lenger inn i uklarheten kom jeg, det samme skjedde med nedskrivningene, men motsatt, og de tingene som dukket opp i mellomrommene av hver tekst er de jeg må spare til en annen anledning - ikke fordi jeg hadde en grusom barndom og alle tankene fæle, men fordi jeg fant en tendens som vokste på meg som monsterattributter og det orket jeg ikke. Ikke igår.

Og i dag kom jeg over en blogg hvor jeg kunne lese meg til at hun hadde gjort det slutt med kjæresten sin. Det er jo ikke uvanlig. Ikke i det hele tatt. Men blant kommentarene på innlegget dukket det opp et dikt jeg forlengst hadde glemt. Jeg innser at det har vært lite kjærlighet og varme, entusiasme /for/med noe/noen både i tekst, hverdag og tanke, du veit; kanskje et annet menneske og det er ikke fordi jeg tror jeg er kynisk, jeg befinner meg bare veldig langt fra de riktige konstellasjonene som må til for at jeg skal bli glad i noen andre og derfor følesdet kanskje litt underlig når tankene rundt det finner veien til ettertanken.

Så i dag har jeg landet litt, Inger, og jeg vurderer å skrive dikt igjen fordi du gjorde dem så bra - ikke at jeg kan måle meg med pennen din, jeg fører en annen. Skulle bare ønske jeg kunne gjøre det så gammelnytt som deg.

Den første

Du synes jeg ser slik på deg.

Å, si ikke jeg er frekk,

men la meg få lete etter

min første elskedes trekk

i ansiktet ditt før mørket

skyller likheten vekk.

Bak alle de menn som siden

satte mitt sinn i brann

skimter jeg undertiden

noe som kanskje er han -

en hemmelig, bitter viden

om utslettet skrift i sand.

Det er ikke munnen jeg savner

og øynenes djerve blå,

Men bare en spinkel tone

av ting som ikke er nå,

stjernene, huset, grinden,

veien vi vandret på.

Å, bli ikke skinnsyk, kjære!

Han tar ikke noe av ditt.

Du er det sterke og nære

livet som nå er mitt.

Men kan jeg en stund få være

det som jeg ikke er blitt?

Inger Hagerup (1905-1985)

memory lane - noen tanketing som dukka opp da jeg gikk i bardomstraktene.

2011-03-17T17:42:00.002+01:00

Hu lubne jenta jeg gikk til skolen med hver dag etter at fattern satte meg av på motorveien. Jeg var alltid litt redd for å gå over på andre sida hvor hu stod og venta med svære fregner i ansiktet, olajakke, tette, blå øyne og renkesmedsmilet gredd utover kinna - bilene ligna metalldyr med slakt bak rattet og maimåneden ligna begynnelsen på en fargerik thriller, vi tuppa til grus og fine blomster i grøftekantene, men det blei aldri skumlere enn at jeg lurte på om vi ikke var venner mer og det hendte jeg sykla ned til jobben til fattern - suste gjennom de bratte svingene og gikk det siste stykket for å kunne trille sykkelen inn på lageret i sakte tempo så han trodde jeg var syk for da dro han bort på butikken og kjøpte kroneis til meg og halspastiller med lakrissmak og jeg fikk spille så mye spill på internett som jeg bare ville og kose med den svære schæferen til kollegaen hans som elska peppernøtter før vi dro hjem til muttern og bestemte oss for å holde skulkinga hemmelig, fattern og jeg.

Skittbekker og porøse isvuller langs veien, grønne poser med heksehyl knabba fra Rimi, nevene som grafsa i Glenfiddischboksen til fattern som funka som sparebøsse. Den hadde en hjort på forsida som jeg prøvde å tegne flere ganger og jeg satte boksen med hjorten ut mot kjøkkenet så den skulle stå slik den alltid stod og ingen skulle oppdage mine småtjuverier som sørget for potetgullgnafsing grøsserne fra perm til perm på sengekanten, isen jeg kjøpte til hu jenta som het Tine og var så pen at jeg tenkte at hun måtte bli vennen min for da kunne jeg kanskje få noen fler - og papprøra med smarties med figurer på toppen, Baloo med bastskjørt, Mowgli i shiva-positur. Jeg gjemte bevismaterialet ved å stampe det ned i søppelkassa, papprøra brukte jeg som trommestikker på keyboardet og lurte på hvorfor ingen sa at jeg burde slutte med det, jeg var ulyd.

Å sitte i dørterskelen med den hvite kassettspilleren inne på rommet og kjeften ut mot gangen, gaule etter Knutsen & Ludvigsen og nekte å spise maten som blei servert gjennom dørsprekken og plassert på det røde og svartstripa gulvteppet, fattern som kom ned og var sur; jeg nekta å rydde bort legoklossene som lå strødd rundt en hvit og gul ridderborg fordi de skulle være de skarpe steinene rundt vollgraven og viskelærdyra hadde en mening med sine plasseringer, til og med klistremerkebøkene og de tomme remsene med klisterpapir hadde en mening med å ligge på gulvet som de gjorde, de funka som bakgrunnsbilder nye rom å være i - Knutsen & Ludvigsen, spaghetti bolognese og et ønske om å sovne på de kjølige flisene i gangen.

Noe jeg ikke husker, men har blitt fortalt - sinnataggen som stod og sparka og grein og snørra over røde bollekinn og hakesmekk nedi gangen, jeg ser henne stå sånn, sikkert helt ute av seg av reint raseri over å ikke kunne uttrykke seg med annet enn urlyder, fresing, spytt og fråde i alle retninger fordi noe urettferdig skjedde, eller verre - noe hun ikke hadde kontroll over, men vi vet ikke helt hva det var, plutselig ble det stille, femti minutter med barnslig smerte over livet som bestemte seg for å søvndysse henne til stillhet.

Thomas Toget, den stygge collegegenseren med tøffe-tøff skrift i togeksosen og Ken, gutten fra Florø og søstra hans Sonja som var råflink til å spille Fur Elise på pianoet sitt og drømte om å bli kjent. Vi hadde føflekk på kinnet begge to og jeg var stolt fordi de var litt eldre enn meg og ville leike har'n og selv om det alltid var jeg som hadde'n først var det alltid jeg som vant fordi jeg løp til jeg fikk blodsmak i kjeften og tryna og var tøff fordi jeg reiste meg igjen og de sa jeg var flink selv om de løp litt saktere, det merka jeg og alt var fint selv om det skya over og jeg måtte pirke ut grå prikker av småstein fra håndflatene om kvelden, jeg ønska meg nye joggesko, noe burde jeg ha fått for jeg ga dem smykkeskrina med kongen og dronningen på lokket og rød fløyel inni som jeg sa var laga av sølv og at jeg hadde arva dem av bestemor som døde før jeg ble født selv om jeg ikke var sikker på at alt var sant - følte jeg meg snill, ønska meg nye sko og knær med flere arr.

Posen med pissemaur ved siden av og seilerskoa jeg måtte lære meg å knyte, læret som føltes ekkelt i fingra, som halvstive meitemark som ikke ville bli til annet enn lange, slappe kaninører som alltid løsna og jeg brukte borrelåsskoa istedenfor, skulle sleppe maurene fri et sted og sola var sein og fattern jobba overtid mens muttern tok seg en røyk på kjøkkenet - jeg dro ut, løp ned bakken med ekstra fart i dumpa så jeg fikk følelsen av å lette litt når jeg hoppa opp på veien igjen, møtte skrekken i ansiktet på Kjetil som sperra opp øya bak bilruta - den kvisete nabogutten som ikke så meg og posen som landa i blomsterbedet til svenskene. Jeg måtte hjem og sette meg litt i trappa i gangen for å få igjen pusten, ropte opp trappa, ba mamma om et glass cola og venta, løp ut igjen for å hente posen og glemte alt om glasset. Hun brukte sikkert ti minutter på å komme seg ned for å finne ut at jeg ikke var der likevel, jeg lurte sånn på om pissemaur fikk pusteproblemer og om jeg burde ha dårlig samvittighet.

entropi: kaos utvider universet.

2011-03-03T21:41:00.000+01:00

fordi uorden er mer sannynlig enn orden -

Jeg har overrasket meg selv de siste dagene ved å finne et fnugg av teorirettet interesse etter et par års stillstand, oppriktig talt; jeg har vært en sigøyner innenfor akademia, tolk det som du vil, og selv om de andre studentene friker ut over det, var det med et skjelmskt smil at jeg tok i bruk barneskolepedagogiske ideer ved å bruke fargeblyanter, neonkolorerte post-its, lubne pennespisser og ei helt nyinnkjøpt skrivebok fra kopisenteret for å få en god start på eksamensforberedelser. Det gikk bra i noen dager, jeg sa selv at jeg var åtti prosent ferdig (sideantallet må være nøyaktig) men begynte desverre å lese verdenslitteraturhistorie før jeg var ferdig med planleggingen - og de siste, uavklarte tjue prosentene med eksamensstoff har bikket meg helt ut av bane. Det som før virket lett å hente frem fra hukommelsen da vi nettopp har hatt om det i faget, virker nå nedstøvet, uinteressant og uoriginalt. Jeg vil ikke legge det opp til eksamen. Med andre ord: jeg vil legge opp en drøss andre skjønnlitterære tekster enn det vi har vært igjennom og - fryder jeg meg over at jeg vil gjøre det vanskeligere for meg selv?

Eksamensforberedelsene har poengtert en svakhet og en styrke hos meg og jeg tviler på at jeg blir klokere av å lese mer i kveld. Faktisk burde jeg gjøre noe som er praktisk rettet, planlegging for noe som er nært forestående og som jeg faktisk kan bruke for å ikke tenke på denne beslutningsangsten; pakke kofferten for avreise til Drammen i morgen ettermiddag. Ti dagers ferie. Kommer jeg til å lese. Ja. Kommer jeg til å bli klokere. Forhåpentligvis. Kommer jeg til å være rolig helt frem til eksamensstart. Jada. Om jeg får pensumlista godkjent. (Og hvis jeg har lest meg gjennom annen skjønnlitteratur forgjeves i ferien min har jeg vel lært noe uansett…som jeg bare kan bruke på fylla når jeg skal fremstå som smart eller skremme bort menn som ikke liker nerder)

Jeg er forresten ikke helt superstudent over lengre tid - det tar et par timer og jeg begynner å kjede meg.

Om du forstår perspektivet på dette bildet skjønner du hva jeg mener.

Det finnes alltid distraksjoner.

Og mens jeg satt med det ene og det andre i kjeften vippa jeg stolen mot vinduet og kjente varmlufta fra ovnen kile meg i korsryggen og kaldlufta fra glippa i vinduet trenge seg på meg noen sanselige dufter utenfra skrev jeg dette på mobilen.

tanker til lukta av bål og kremerte pølser: sitteunderlag med hull, våte votter og gnagsår på beina, gammel snø som gir etter og den samme fuglelyden som alltid gjør seg gjeldende når sola truer vinteren - tanken på å blåse egg ut i sinkvasken og male ansikter på skallet, henge dem opp til spott og spe så vårsangerne kan se - menneskets gleder.

Jeg liker det litt.

cover me again?

2011-03-01T03:36:00.000+01:00

i'm not an artist.

2011-02-27T23:09:00.001+01:00

men jeg har mye på lager. tydeligvis.

og bruker samme vannglasset flere dager på rad.

og kanskje er ikke alt jeg har skrevet like bra, men morsomt å finne igjen.

om jeg ikke grer håret snart får jeg vel dreads.

sliten og glad selv om det jeg driver med virker helt formålsløst.

kerberosengel

2011-02-26T21:48:00.000+01:00

du har samvittighet du har faenskap du har tvil,

jeg liker ikke hun jeg har blitt kjent med, hun synes hun ser bra ut uten sminke når hun står på badet og ser seg selv i gult lys mot åttitallsblå vegger (med gråsvarte støvklatter i sluket på dusjen og hårstrå som blir mørke mot porselenet i vasken blir vel alt annet fint) - mener det får frem de blå øya, jeg mener at det bare retusjerer de blålige randene under øya, rynkene som ikke har rukket å trekke seg tilbake siden hun stod opp (for ett minutt siden, give or take, det tar noen steg, litt øyegnikking, noen hva-var-det-jeg-skulle-nå bevegelser, enda et steg, svitsjing på lysbryteren og stelle seg foran speilet) men hun bryr seg ikke, sjeldent på lørdager, da gjør hun alt i pensjonist-tempo, drikker kaffen i slurpeslurker, klør seg på rumpa med slapp joggebukseræv mens håret stritter til alle kanter og hun lukter sov, lurer på om andre ville tenke på henne som frastøtende - hun har blant annet sjokoladeflekker på collegegenseren (det er uvisst hvor lenge de har sittet der) og kan virke litt careless, likegyldig, og hun er det - før hun går ut trer lua på hodet og skyller ansiktet i vann, gnir det inn med kuldekrem og henter poser med panteflasker som avslører at hun er aspartamjunkie, carless - og hun kikker på vinduene i gågata selv om vindusrefleksjoner alltid synes å ha noen lag, speilinga blir liksom ikke helt korrekt, blurry, det gir henne enten mange fortrinn eller tilbakesteg, hun har iallefall ganske fin holdning når hun går og det er ikke noe av dette som plager meg.

det som plager meg er at pensjonist-tempoet ikke vedvarer, den kloke tyngden og stilltiende aksepten om at livet er som det er holder ikke til hun kommer hjem igjen. når hun kommer hjem blir hun rastløs, finner ikke plassen sin noen steder selv om rommet ærlig talt er ganske begrensa, det hender jeg må be henne sette seg ned og roe ned, jeg orker ikke se henne svinse mellom de tingene som løsriver henne fra det hun burde konsentrere seg om - å gjøre eller ikke gjøre, noe for det langvarige og det indre, det hun egentlig starter alt med, hun er usikker og aksepterer ikke tida, den går enten for sakte eller for fort og jeg skjønner at det som treffer henne når hun kommer hjem er den følelsen man kan få når man har gått langt og kommet til en ny innsikt; det er som om hun skal dø hvert øyeblikk og ser seg selv, sine handlinger - i dag: hvor lett hun har for å misforstå vennlighet og hvor lite hun egentlig gjør for å kunne se noe annet eller få seg ordentlige venner. det

2011-02-20T11:35:00.002+01:00

Jeg kan spise den samme frokostgrøten gjennom hele året. Om morgenen trykker jeg inn på-knappen på kaffetrakteren, heller de ferdig oppveide havregrynene i den svarte kjela, dekker grynene med vann på øyemål, skrur plata på 3, tar meg en rask dusjen mens kaffen traktes og grøten grunnvarmes uten å bli brent. Med håndkleturban rundt hodet står jeg naken på kjøkkenet med bodylotion som får trekke sakte inn i huden. Jeg får litt problemer med å bruke tida til noe, rører noen omganger med den blå sleiva før jeg skrur plata opp på 4, justerer lyden høyere på radioen så jeg skal få med meg lyden av norge samtidig som jeg kler på meg; Jeg rekker som regel å få hodet gjennom halsen på genseren før lyden spilles og jeg stopper opp, som om det å stå i frosset posisjon og ikke trekke pusten vil gi meg svaret, gjerne med den ene armen fortsatt innenfor genseren mens jeg drømmer om å vinne femti tusen på å gjette riktig og kanskje kan invitere det første mennesket jeg ser den dagen på tur, men jeg klarer aldri å finne ut hva den forpulte lyden er og skulle ønske hver dag var joggebuksedag før jeg tar på meg jeans, går ut på kjøkkenet og rører om grøten noen ganger. Jeg heller den over i den ene av to dype tallerkener jeg har, den ene brukes mest (den som alltid ender øverst fordi jeg vasker den rett etterpå) for den har fått karamellfargede skjolder på kanten og jeg dekorerer grøten med et eple av den sure sorten, strør usunne mengder med kanel over eplene (kan visst skade nyrene om kanelen ikke er ceylon) og avslutter med et dryss sunnere sukker.

Jeg vet at det finnes flottere eksemplarer av sånne som meg med 206 bein i kroppen, men jeg liker at jeg kan starte mykt om morgenen. Jeg spiser grøten med grønn plastikkskje og hakesmekk før jeg vokser til med leppa på kanten av kaffekoppen.

kjipesabrina

2011-02-20T10:43:00.001+01:00

Jeg har ikke så mye å meddele om dagen - mest fordi jeg fikk noen gode tips som har løfta skrivingen min, og enda så redd jeg er for å si at jeg er igang med "noe" (i fare for å ødlegge prosessen) så kan jeg vel legge skylda på økt skrivelyst som er av den mer private sorten. Denne bloggen brukes for det meste til å publisere utkast, innfall og sporadiske tankeinnlegg, oppsummeringer eller tull, ikke fullstendige prosaverk jeg mener passer inn i ei samling. Men av og til bruker jeg setninger, avsnitt eller ord jeg allerede har lagt ut i tekstene mine og jeg tenker jeg at jeg er en idiot som legger ut noe som kanskje kan brukes i en annen sammenheng; jeg føler at jeg mister retten til min egen tekst selv om dette er min blogg og bloggen er underlagt copyright. Det vil ikke si at det er umulig å "stjele" skriveriene mine. Selv om du kanskje tenker at det er ganske arrogant og selvhøytidelig av meg å anta at noen synes det jeg skriver er så bra at de selv vil sette navnet sitt på det er det ikke urealistisk, det har skjedd to ganger (som jeg vet om) og etter hvert som jeg føler at skrivingen min har hoppet et par hakk på kvalitetsskalaen blir jeg litt i tvil om hva jeg skal gjøre med saken.

Jeg aner ikke hvor mange som leser meg, men jeg vet at det er noen og at de antageligvis ikke vil komme til å fortsette å lese bloggen min om jeg blir en hverdagsblogger. Det ville uansett vært min død, det kommer ikke til å skje altså. Jeg tror bare det vil bli færre "gode" tekster å finne her inne fordi jeg heller må rette fokuset mot ei fersk side i word fremfor å sende ting ut i eteren - hvertfall frem til jeg er ferdig på studiet. Det er ca tre måneder igjen og jeg må gjøre det beste ut av det før sommeren kommer med jobbing og uutholdelig lang ventetid på søknadssvar.

- de fleste forfatterne vi har hatt på besøk mener at internett stjeler tid og nyttig materiale fra et forfatterhode. Det er jeg enig i. Denne dagen er døden for min twitter - den får meg til å føle meg utdatert da jeg ikke skjønner noe av den og jeg trenger ikke flere adspredelser enn det jeg allerede har. Facebook is going down (i skriveperioder, jeg kan ikke slette profilen min, legger skylda på farmor som bor i Danmark og liker å følge med på hva jeg skriver/legger ut)

Bloggen vil fortsatt oppdateres, men jeg kan ikke love hardcore kortprosadiktning eller brilliante formuleringer om det var det dere fant her inne i utgangspunktet. Men tusen takk til alle som titter innom og bruker litt tid på "å drepe hvite elefanter", jeg får dagsrapporter fra Karl Skartveit som forteller meg hvor mange sidevisninger jeg har, så om den plutselig går i null skal man ikke se bort ifra at jeg går inn i ei krise og bare øser ut alt jeg har…

Sånn.

Deilig med ansvarsfraskrivelse på en søndag.

oh, the irony.

2011-02-14T18:19:00.000+01:00

Postet av meg på facebook:

"synes det er ganske morsomt at den grafiske fremstillingen av hjertet er basert på formen av en rumpe. happy whatever valentine! ♥"

Jeg åpner pakka med dopapir jeg kjøpte på Rimi:

döden

2011-02-13T21:31:00.001+01:00

Med sånne nerdete, bleike knær gnir du deg inntil meg og jeg tenker på den første animasjonsfilmen til disney hvor skjeletter og hodeskaller og klaprende tenner og ugler og svarte katter danser på kirkegården i gravgårdsvals og jeg blir nesten litt kvalm av fregnene dine. Jeg kan se antydning til blålilla blodårer under de misdanna kneskålene dine, du lar dem berøre innsida av låra mine og jeg prøver å få skyene til å ligne på noe annet enn hvite kostestrøk mens du fører skrittet nærmere meg. Jeg trekker beina opp mot midjen som en eller annen hore og hører mamma rope at det er middag fra trappa. Jeg trekker ned skjørtet mens jeg begynner ler av Walt Disneys underlige påfunn; ugla puster seg opp til den blir nesten like stor som månen, trærne får skumle armer som griper etter levende ting og skjelettene spiller xylofon på brystbeina til hverandre, bruker hverandre som hoppestokk, de leiker og plager hverandre der døde folk ligger og råtner med få meters mellomrom. Mamma roper igjen, høyere denne gangen. Hun er så rar, hun mener at du er lei deg fordi pappaen din døde og at jeg burde trøste deg.

kärlek

2011-02-12T22:04:00.004+01:00

Jeg brenner meg på fingra, liker at svien er kortvarig og googler det somatiske nervesystemet. De bløte putene på fingertuppene kan jeg kalle for smertereseptorer. At jeg trekker hendene til meg når jeg brenner meg er afferente signaler som sprer seg fra cellene i fingrene til ryggmargen der signalene fester seg til hjernestammen. Jeg er stolt av at jeg fungerer helt greit, forholdene tatt i betraktning burde alle sansene mine vært sløvet, nesten forlatt da jeg reiste meg fra kjøkkenbordet da eggeklokka ringte for jeg tror jeg stakk fingeren i vannet med vilje og i dette tilfellet sendte kroppen min alle signaler riktig og jeg viljestyrte grovmotorikken til å lede meg bort fra ovnen, finmotorikken til å strekke ut albuen og når jeg skrudde på krana, lente magen mot benken og hang over sinkvasken, skylte hendene i kaldt vann og lurte på hva jeg hadde gjort om det var din skyld at jeg brant meg begynte det å prikke i pekefingeren som om huden skulle til å sprekke, jeg snudde undersiden opp og så den bløte puta smile i rødt, du er min parestesi.

2011-02-11T17:18:00.001+01:00

morsdag valentinsdag gavedag sjokoladedag; jeg har en rosa button på brystet som blinker i spotlightlyset når jeg lener meg over disken og henger meg opp i at noen har tatt seg tid til å skrape hull på plastikkunderlaget med filmnyheter på. spør meg gjerne står det. jeg hjelper deg med gaven. i midten er det et hjerte. lenge siden sist jeg har vært her og aner ikke hva jeg skulle ha anbefalt noen og jeg får panikk. tenk om noen kommer og spør meg. jeg som drømmer om å bo i ei hule resten av livet. ei hule av dun, flanell. med et lager melkesjokolade og epler og kanelboller som aldri tar slutt: hei, jeg vil anbefale deg å finne veien ut herfra, ta til venstre og ned utenfor allfarvei til høyre vil du finne skiltet som peker i retning ønske og tenkning og mest sannsynlig vil du komme til kort begge veiene for man møter alltid velta trær da det blåser mye i tankeskogene og selv om det ikke er store sjanser for at du går deg vill er det lureste å ta en avstikkersti, du må ikke la deg lure av de trærne som er merka i blått, de fører deg dit døde ting er, jeg kommer nok til å være der og jeg vil egentlig anbefale deg å kjøpe en sånn rosa kjærlighet jeg, ja - en sånn som står utstilt i hjørnet der hvor kortene er klokt plassert. jeg kan ikke hjelpe deg med å skrive en kjærlighetserklæring. det må du klare sjøl.

kanskje ikke ord, men;

2011-02-07T07:36:00.000+01:00

2011-02-01T01:49:00.000+01:00

jeg blir så lei meg når jeg tenker på hvor lite jeg har igjen for alt jeg har gjort.

er vel ikke så unormalt.

fyfaen. i morgen blir det hardcore prosa.

myday:

2011-01-31T09:52:00.000+01:00

blir sånn i dag.

jeg har få eufemismer for tilstanden jeg er i nå (- og ler svakt over ironien; der jakken er åpen til brystet og skjerfet er knyttet sammen ligger det virkelige problemet)

2011-01-29T12:17:00.000+01:00

og det er helt sant, det gikk opp for meg i forgårs, jeg har leita etter noen som kan holde meg i hånda. ikke en sånn venn som sier alle de riktige tinga når jeg sier noe som kanskje kan virke litt for håpløst for jeg faller litt ut av det av og til, det er ikke så lett å holde styr på avbrytelsene som dukker opp selv omsolaskinner og alt er happy er jeg flink til å bli negativ utavdetblå fordi jeg møter digresjonene hele tida - gjerne en sånn fyr som ikke har så mye å si slik at de duvende pausene som følger etter at jeg har sagtno' følger tempoet vi går i når vi bare gårviderelangsveien som ikke nødvendigvis er en fin vei, bratt eller noe, bare bortover, for da kan jeg justere meg litt (nettopp fordi vi holder hender) og jeg kan bli bevisst på en annen enn meg selv, ha en unnskyldning og en grunn til å lettere bare skyvedetvekk, hente meg inn - for det betyr som regel så lite det jeg tenker på når jeg tenker meg ned i grusen og jeg veit jeg har evnen til, ja - faktisk innmari lett for å komme meg utavdet på egenhånd, men jeg trenger en keeper som er like redd for å skade ansiktet som meg selv så derfor har jeg leita etter noen som kan holde meg i hånda og ikke sier de riktige tinga som får meg til å føle meg generell, for av og til er det fint å bare gå utenom følelsene man ikke blir kvitt, det er ikke noen sin feil at man er ensom og selvopptatt noen ganger og det vil ikke si at man ikke kan være den gjesten som ikke går etter en kaffekopp, men soverover, ligger i senga og forteller meg hvor møkkete soveromsvinduet mitt egentlig er.

ganske trist.

2011-01-15T14:50:00.000+01:00

Når jeg legger meg om natta putter jeg en ørepropp i det høyre øret; myker den opp mellom fingrene, former den i en lang, myk pølse som jeg lirker inn i øregangen før jeg legger meg på siden, den venstre, og klok av skade legger jeg armen riktig til så jeg ikke våkner om natta av prikking i armen fordi blodtilførselen stopper opp - i nittigraders vinkel, gjerne med venstrehånda gjemt under pynteputa så den skal holde seg varm. Og så bruker jeg høyrearmen til å dekke høyreskulderen med dyne, danderer den slik at den ikke ligger for nærme halsen eller øret, for når man har en ørepropp i øret blir alle lyder av hud mot tøy ganske gjennomtrengende, og halsen må være bar for at jeg skal kunne få følelsen av å puste fritt. Når jeg har dandert dyna riktig over skulderen legger jeg høyrehånda inn under dyna, tettpakker den rundt magen min og finner den riktige pusterytmen. Før var det en real prøvelse å ignorere lyden av min egen puls, hjerterytme og hvordan det høres ut når man svelger: som et ørlite, forlenget bølgeskvulp mellom to steiner. Også ligger jeg sånn. Kjenner øreproppen ekspandere i øret mitt, tette igjen øregangen med en sitrende lyd av myk plastikk, knitringen før den stopper opp, lar meg ligge i et rart mørke av fortetta lyd; uutgrunnelig stillhet. Jeg hører fortsatt lyder. Som om jeg plantet en liten lydmur inni meg, måkebilen blir til en motor som dras langs veien og skaper vibrasjoner som hakker opp pulsen min, spanjolene som går utenfor blir til lavmælt mumling selv om de ler og er fulle og bråker ganske mye. Jeg liker det sånn. Uutgrunnelig stillhet.

a sigh for lonliness to end

2011-01-05T00:23:00.001+01:00

For første gang var hun ikke forvirret og hjemløs, for første gang var hun ikke kommet tilbake til at vi hadde fortsatt livene våres og etterlatt henne som en utstøtt, et lite barn jeg måtte forklare grunnen til at hun ikke kunne være hos oss, hvorfor hun ikke var seg selv, hvorfor hun følte seg så svak - og hvorfor hun plutselig befant seg i barndomshjemmet og pakket sammen tingene sine fordi hun skulle flytte et sted før hun kom til oss. For første gang var vi var tilbake i hverdagen igjen. Hun satt i garderoben den marineblå jakka si på og var klar for en tur i vårværet. Hun skulle på konsert på operataket og gledet seg veldig. Jeg fikk strøket vekk en hårlokk fra panna hennes og kysset henne på kinnet før jeg så henne langt ifra når jeg sa ha det; og kunne se at hun gjengjeldte blikket mitt.

Mammakjærlighet. Jeg hadde en så fin drøm natt til første dagen i dette året.

fra hosteskaftet til mine venner

2010-12-31T21:28:00.003+01:00

Selskapsmiddag, stearinbelysninga som gjør alle penere - akevitten som gjør alle enda smukkere, musikken, samtalene, vennefjesa, sigarføringa, det etterlengta nyttårskysset, eller; iallefall de mange, hutreharde klemmene som skulle møtt meg med få sekunders mellomrom etter 00:00 skjer ikke i år.

I don't mind.

Det kunne vært verre. Jeg kunne vært alene uten å ha noen der ute som ikke tenkte på meg. Pappa. Jeg er glad i deg.

Så da har jeg vel renska bort enhver mistanke om at en sjukdomsprega nyttårsaften tilbragt i all sin stillhet og alene på et studenthjem på toppen av Bø er urimelig kjipt for en som er halvveis til førtiåtte. Det er ikke det. Jeg har nemlig kommet i kontakt med meg selv på flere måter.

Jeg har et talent for å få meg nye venner, enten de er mennesker eller har skall:

(etter litt inspirasjon fra C. Fælla, selvsagt - dette er tross alt en videreføring av leflinga med Guris klementiner)

Jeg har fått bekreftet at jeg kan ta vare på meg sjøl:

Jeg kan også drikke en helvettes masse vin selv om jeg er sjuk!

(neida, det er bare granateplejuice)

Jeg har innsett at neste gang vil bli en bedre gang og at jeg fortsatt rocker med mine trelags ullogbomullssokker under pleddet, mellom teslurkene og paracetgnaflinga.

Så rock on, godt nytt år når den tid kommer og så ses vi sikkert. Kanskje. En gang. Om jeg ikke lager meg noen nye venner da.

Fra hun som ser ca sånn ut på en god dag.

Eller sånn når Jan Thomas har vært på besøk:

Jeg kan forresten garantere en mer litterær kvalitet på bloggen over nyåret. Jeg må bare bli fresk først.

happy go lucky

2010-12-30T11:18:00.003+01:00

Slanketiltak, røykekutt, treningsboom og andre ytterligheter hugges i stein i disse dager - jeg har alltid ment at nyttårsforsett er ganske latterlig.

Det finnes ikke mye logikk i å pirke på alle sine feil etter en stressende, kostholdssprengende og psykisk utfordrende måned i livsstilsregimet. De aller fleste vet jo at en måned med normal livsstil vil få en tilbake i det normale sporet og hvorfor kommer man til konklusjonen av at det ikke var godt nok når man kunne leve det i nesten et år før man står der igjen - med vannete kropp, hangovertryne og medisterpølsa hengende nedenfor navlen er det jo klart man finner de dypeste kurvene på samvittighetsskalaen.

Jeg prøvde å google tradisjonen for nyttårsforsett, riktigere skrevet; opphavet. Det fant jeg ikke. Men wikipedia konkluderer med følgende

"Nyttårsforsetter er kjent for ikke å vare så lenge man egentlig har hatt til intensjon."

Hamra med meisel. Det er så herlig sant. Det er så inderlig urovekkende at man orker å stå å juge for seg sjøl når kompisen din spør deg det obligatoriske spørsmålet om du har noen nyttårsforsetter, du drar litt på det og slenger fra deg en halvgjennomtenkt/tygd tanke og trekker litt på skuldra av hele opplegget, deg sjøl og selvdisiplinen din.

Jeg har konkludert med at vi rett og slett er sadomasochister alle sammen og må gå vekk fra de typiske nyttårsforsettene, det er en grunn til at de er en klisjé, det er en grunn til at det finnes så mange der ute som ikke klarer å gjennomføre dem. De er rett og slett ikke tilrettelagt for en hvermansen.

slutte å røyke
begynne å trene
spise sunnere

Okei. Så du røyker, du har sofaræv og elsker frityrolje. Hvordan i helgoland skal du klare å gjøre alt på én gang? Når du slutter å røyke får du abstinenser, helt uten unntak; du blir gretten, stressa, får flimmerhårshoste, kunne kvalt hvert eneste menneske som røyker rundt deg, du får lyst til å erstatte pinnen med noe annet å putte i kjeften.

Mat. Du nekter deg selv ditt livs lys, det som holder deg gående i hverdagen, drivstoffet ditt, kosestunden din, de elskede kaloriene du unner deg selv fordi du har vært flink og ingen andre gidder å klappe deg på skulderen for det så du lar en maryland cookie gjøre det istedenfor. Plutselig sitter du og patter på en uskrella gulrot (ernæringsekspertene sier at vitaminene sitter i skallet!) og håper den snart vil begynne å dampe rosa candyfloss mens depresjonen sniker seg på.

Trening. En smilende instruktør tar deg imot med åpne armer mens du ser hva som egentlig skjuler seg bak øya hans/hennes. Tanken om pengene dine. Alle de tusen kronene de tjener de første månedene av det nye året, det er alltid slik, krisesituasjonsprega mennesker kaster frivillig fra seg tusenlappene uten tanke for hva de begir seg ut på: standardoppsett på tre treningsøkter i uka, alle øvelser er på apparater som ikke er tilpasset individet men gjennomsnittet og som før eller siden vil gi en treningsskade eller to - hvertfall ikke øke fremgang og garantert bli utilstrekkelig etter en stund. Instruktørene vil presse på deg rådyre P.T timer og du sier er ja, ja, ja, mens du tenker på alle de billige januarsalgklærne du skal kjøpe på G-Sport for å se fresh ut på trening. De fleste kjøper plagg som er en størrelse for liten for å kunne passe inn i dem før sommeren kommer. Målet ligger nemlig der; i den synlige forandringen.

Skit samma om du er ulykkelig, forvirra, redd og usikker på om du klarer å gjennomføre noe av det. Det er jo et nyttårsforsett.

Hva med å tone ned forventningssirkuset noen hakk, kanskje røske tak i alt det lugubre som hviler på innsida som garantert er en av de største årsakene til at du ikke er fornøyd med deg selv og livssituasjonen din. Jeg er overbevist om at de ytre ting er forankret i følelsesmessige, psykiske underliggenheter, du kan ikke bygge lego om du ikke har klossene.

Pappaen min føyer seg litt under klisjeen men samtidig ikke.

"Jeg skal begynne å trene igjen og drikke masse vin!"

Selvinnsikt kalles det.

Jeg skal ikke skryte på meg å ha så forferdelig mye selvinnsikt, men jeg har noen forsett jeg også.

En. Trene riktig. (jeg er ferdig med utmattelsesprosjekter, jeg skal bli stor og sterk, ikke skral og stusselig) Målet? Bare å ha et mål i seg selv og det fant jeg på da jeg satt i bilen på vei hjem til jul. Målet er å gjennomføre halvmaraton til sommeren/høsten. Jeg skal være Hulken i løpetights.

To. Ha som forsett å ikke slutte å snuse eller spise vanvittige mengder sjokolade. Det er urealistisk. Jeg liker det.

Tre. Konfrontere meg med det faktum at jeg ikke lenger kan drikke øl og whisky og slutte å gnåle om det. (jeg skal fortsette å klage, men bare inni meg)

Fire. Bytte ut stress og jag med noen økter på shaktimatta mi. Jeg har prøvd allerede, det funker. Antistress delight.

Fem. Være mer i harmoni og balanse med meg sjøl.

Det siste punktet burde være det første, det gjelder iallefall for alle punktene. Jeg vet jeg trenger å gjøre noe fyisk for å få den naturlige lykkerusen, men jeg skal ikke være junkie, kanskje la andre folk slippe til så de kan bidra med sitt. Snusinga og sjokolade er ting som gjør meg harmonisk, nikotin og sukker makes me whole. Øldrikkinga gjorde meg harmonisk før men jeg er like harmonisk uten, kanskje mer. Stresset og jaget er selvpåført i aller høyeste grad, det er ingenting å lure på; smekk på fingra, Sab, slutt å lure deg selv til å tro at det er noe som haster - du har jo tross alt ett semester igjen med hippiestudiet ditt.

Dæven, jeg er så glad det ikke er jeg som skal sitte i mørket med treningstightsen rundt halsen mens jeg krampetrekker på en forbudt sigg og fiser brokkoli.

urimelig oppsummering (advarsel: kjedsomhetsskriving, dette er et reint dagbokinnlegg)

2010-12-30T00:24:00.001+01:00

Påbegynt halv åtte, ferdigstilt halv ett. Small steps, babysteps.

Jeg er svimmel, utmattet etter en sjutimers dag på Mix med ørskefornemmelser, rekordmange stornys, løsnese og skallebank. Jeg har sett Dragetreneren (den første blant førti filmer jeg har sett den siste tida som faktisk var helt fenomenal og forvisser meg om at jeg er mer barnslig, skrullete og fantasilandsøkende enn satt og ferdig med overentusiastisk begeistring for animasjonsfilm) og har ingenting å gjøre. Jeg sjekka til og med tv-programmet på nettet? Det blir en sekundtikkende kveld. Bænkers. Så, som vanlig, for å fylle dette vakuumet i livet mitt satte jeg meg ned med blank innleggside på bloggen min og tenkte jeg skulle ramse opp ei liste med nyttårsforsetter, men det får jeg ta etterpå, nå er jeg mest opptatt av å halvsetningsforme en juleferiesak.

Togturen på julaften formiddag var en turistborsjyre verdig - glittersnødekka skog, nedsunkne hytter, skogdyrspor langs banen (vekket dårlige vibber hos meg) blå, rosa, grønne og pastellgrå skyer på lysblå himmel. Man kunne ta på kulda, den skar en i ansiktet når en gikk av toget, jeg observerte nemlig hvordan mange julereisende grøsset litt idet de trådte ut i været. Men de bare smilte av det, det var som om de sa, det er jul, ingenting kan tynge meg nå- hvorpå jeg ble skeptisk, lurte på om mange av dem hadde med seg angstdempende medikamenter eller om de bar på store forventninger om familien deres endelig har innsett at det ikke går an å bare invitere noen; den sære, bokormtørre onkelen må også få være med, og den røykrynka tanta med snowjoggers må også få sitte ved middagsbordet selv om alt hun kan snakke om er hvor mye kulere bingo er enn livet generelt. Og ingen sov på toget, folk spiste klementiner fra nisteposene sine - de sparte det søte til slutt, klemte gaveposene ekstra godt sammen mellom knærne, var særdeles flinke med hverandre og smilte med tåpelige smil ut til ingentinget ved vindustrutene.

Gravstedsbesøket som har blitt obligatorisk, med andre år på samvittigheten, var en liten nedtur. Det kriblet av mennesker på kirkegården. Sånne julaftenssørgere, de er her bare én gang i året, hvor er de sånn ellers liksom, sier jeg. Pappa kremter. Jeg griner selvsagt etter å ha sett pappa børste bort en haug med kaldsnø og høstløvet under ved gravstøtta. Jeg blir nedstirra av en liten gutt minuttet etterpå. Frekke, uerfarne og heldige lille mann. Vi går oppover mot bilen igjen. Det er ikke dagen for "de fem minuttene" som trengs, det er helt feil å befinne seg der på julaften; folk går med bobledresskledde mynder, julegaveposer, nyttårsfakler til gravlys og digre pelskåper med glorete festantrekk under. Pappa og jeg er ikke der. Vi gremmes av folks utilslørte frekkhet da et umake par kjører bilen sin inn på kirkegården, tenner seg en røyk mens de fortsatt sitter i den, mannen bestemmer seg for å tenne på en fakkel, åpner døra, skritter ut - nesten kaster fakkelen på gravsteinen som ligner et mosegrodd svaberg og så kjører de igjen mens motoren lager drittspor i snøen og folk kikker. Pappa og jeg surmuler i lukta av eksos, julekranser og lightergass.

Julaftenskvelden ble formet med flittige farmorhender. Den absolutt grelle juleduken med dompapfugler på ligger som vanlig på bordet og viser plutselig, etter disneytimen på dansk; and, karamelliserte kartofler (tyttebærsyltetøyet jeg perverterer ribbestykket mitt med) maizanajevnet, fettrik andesaus og lyden av rødvinsklunking etterfølges av høytidelige nikk om god jul - og så så var det overstået, nu går vi til den! fra bestefar. Jeg tror iallefall han sa det. Han sier alltid sånt. Og det er ikke maten han mener. Alle har kledd seg fint - jeg også, for en gangs skyld. Ingen dessert i år har pappa bestemt, altså mere plass til nougatmarcipansandwich og flere drikkbare kalorier til fahr. Vi begir oss ut på en langsom vandring gjennom bitene og veien til rutinen ved juletrerota med urovekkende mange hardmyke pakker er egentlig ganske kort når alt kommer til alt.

Farmor åpnet to ganske rektangulære, harde og flate gaver sånn ca likt og gråt (som vanlig) når hun åpnet dem og fikk se at det var et bilde av oss hver, søstern og jeg. Pus ville være med på feiringa og lekte med gavebånd mens jeg pakket opp gaven som hun hadde "kjøpt" til meg. En en elefantrefleks. Faktisk en ballerinaelefantrefleks. Rosa. Veldig omtenksomt, jeg ble veldig glad, følte meg som en niåring igjen. Shaktimatten var også på plass: Nå kan jeg ligge på gulvet med pigger i ryggen, ansiktet, på rumpa eller magen. Vice versa. Julaften varte ca tre timer. Resten av tida var vi bare oss. Uten magemål, begrensninger i samtaleemner og evner forbi det fornuftige når det kom til sofaakrobatikk:

Første juledag var som vanlig preget av en litt nummen, gammeldags stillhet. Jeg fikk følelsen av at jeg var litt kristen og rastløsheten, den uutalte ordren om å ta det med helligdagskvelende og knusende ro ble ikke etterfulgt; alle vil, men ikke alle får det til, spesielt ikke jeg. Det endte med en spenstig gåtur i skogen "min" som plutselig var fylt med skiduster som foraktet meg intenst (selv om jeg gjorde mitt beste for å gå så langt inn til siden som mulig - bortsett fra dette bildet da, her slutter faktisk skisporene litt nedi hugget, det går bratt nedover og enda brattere oppover)

.. og det var vel på denne turen at basillene bestemte seg for å myldre kroppen min. Jeg husker nemlig at jeg lukka øynene før jeg tok dette bildet og tenkte fantastisk, det kan vel ikke bli bedre?

Andre juledag var bare manisk, i rette forstand. Intervallspising, internettlefling, rare, stykkvise samtaler fordi man var for mett og sløv til å holde fokus, tv-støy og sitronfromasj formet dagen og kvelden, den siste kvelden før besteforeldrene mine måtte pakke sakene sine og dra sin vei morgenen etter... Lang historie kort: alltid litt rart at de drar, selv om de alltid drar og jeg sitter igjen med følelsen av at jeg kunne vært mer tilstede.

Så dro folk på jobb og jeg satt i stua med en av-og på psykotisk katt. I påfølgende én og en halv dag tok kroppen min seg god tid til å bli rimelig seig og sur, så da jeg satte meg på toget til Bø var jeg allerede utmattet; jeg hadde jo tross alt måttet løfte en eierløs, steintung koffert som stod på setet mitt. Til informasjon: alle sov på toget. Juleglansbildet har allerede mista glitteret sitt og folk er tilbake i gi-faen-land. Ikke engang billettøren gadd å løfte et øyebryn da hun stemplet billetten min (de ber da alltid om studentbevis!?)

Og da kom jeg til å tenke på at jeg aldri kommer aldri til å glemme togførerens tale over speakeren på vei til Drammen

"Øøøøh... Ja, da har vi fått fikset problemet som dere kanskje ser - vi beveger oss, oog ... det er strålende vær ute i dag, perfekt julevær... som dere kanskje ser (her kjører vi inn i en tunnel, han tier litt som om han kan redde inn øyeblikket der vi skal se ut av vinduet og tenker "javisst, javisst", dette skjer dog ikke, tunnelen er lengre enn som så) Øøøøøh...håper dere får en trivelig reise og en god jul. Takk"

Håper det er han som skal lede meg mot lyset en dag (for ja, formen er ille, så ille at nyttårsforsettene kommer i morgen)

takknemlighetstanker.

2010-12-23T13:14:00.001+01:00

Det var visst ikke meninga at jeg skulle få være trist i dag likevel.

Mammasavn. Jula 2008. 23 desember. Jeg husker jeg vi hadde familieselskap og mamma ble veldig rar, måtte trekke seg tilbake og samle seg mens vi satt ved bordet og spiste. Jeg husker jeg syntes det var merkelig, reiste meg fra bordet, gikk bort til henne og strøk henne over håret, kjente på pannen hennes. Hun var veldig varm. Du har sikkert kommet i overgangsalderen, sa jeg, hun smilte trist og så vi lo av det. Ingen av oss visste at det var kreften som hadde begynt å vise seg så smått.

Og dette kom jeg til å tenke på i dag; at jula ifjor var hektisk, rotete, et lite pliktløp bare for å redde pappa, lillesøster og meg selv fra å kjenne på savnet, den nye tilværelsen uten henne. Vi satte oss i bilen, kjørte ned til Danmark og jeg husker at jeg ikke duppa av et eneste øyeblikk fordi jeg var redd fordi pappa var sliten og kanskje mistet fokus. Satte på musikk. Seilte gjennom landskapet og landet i farmors lune leilighet. Jula var raskt overstått, godt gjennomtrukket av varme og gode intensjoner, vi kunne ikke fått en bedre første jul.

Lillesøster. Jeg vet at jeg er tidvis er en kynisk idiot. Hver gang du har sagt at du gruer seg til jul har jeg sagt at det ikke er det jeg savner mest, eller det jeg forbinder mamma mest med og at jeg tror det vil gå helt greit. Det er en halvsannhet.

Jeg har aldri vært så opphengt i jula og staffasjen rundt det, men det har begynt å sige inn at familiesymbiosen er avhengig av at alt er greit om ikke jula plutselig skal bli rammet inn av brente kanter. Vi gjør vårt beste. Et lite øyeblikk kunne det se ut som om det bare ble oss tre i år - for første gang litt bekymra for hvordan det kom til å bli i år. Den lille familien våres har ikke råd til å bli enda mindre enn det den er i utganspunktet. Og jeg er så heldig at jeg har to besteforeldre som er såpass friske og fulle av pågangsmot at de begynte reisa hit én dag før tida så de kom seg hit i tide og ikke ble stanset av den påståtte vinterstormen i Sverige. De er hjemme hos oss nå. Jeg er her. I morgen er jeg også hjemme.

Likevel blir jeg lei meg når jeg tenker på det (Og jeg tenker ikke på alle triste skjebner hele tida, for dem er det nok av, det er ikke snakk om å drukne seg selv i tristsaker og ting man aldri får gjort noe med, spesielt ikke når høytidsdagene melder seg, da blir alt så mye tyngre)

Jeg blir lei meg når jeg tenker på det og jeg kjenner til et tilfelle som er i samme siuasjonen nå som jeg var i for nøyaktig to år siden. Alle mine opplevelser og minner våkner til live, selv om jeg ikke vil det fordi det føles så egoistisk, så unødvendig. Men de kan ikke kontrolleres; før jeg legger meg hører jeg hjerterytmen røre sammen alt i kroppen min, sannsynligvis fordi jeg kjenner ekstra godt etter. Jeg tenker på mamma, på henne, på oss, på alt jeg ikke får gjort noe med - ting som er grunnleggende deprimerende og trist, prøver å gjøre opp for det ved å ordne sammen noen velmente ord for å få det til å lage mening, selv om det ikke gjør det og gjør det - på samme tid.

Og denne følelsen hang godt i etter at jeg hadde gått gjennom dem en gang til. Prøvde å skrive noen tankelinjer til hun som ikke har det så greit akkurat nå og ble litt revet med. En utmattende følelse av sjelelig uttømming. Jeg måtte gå ut en tur. Kaste søppel eller noe, bare trekke litt frisk luft så jeg ikke trengte å ta med et arsenal paracet for å reparere gråtefjes og hodepine på jobb. Jeg klarer alltid å bevege meg fra et sted til et annet psykisk om jeg gjør noe fysisk - bare jeg vil det nok.

Heldigvis sjekka jeg posten også.

Av og til treffer sånne små tilfeldigheter deg når du egentlig har overgitt deg til det faktum at du bare må la ting passere i sitt tempo, at ubehaget må få lov til å bli så lenge det gidder og så står du der plutselig med noe som gjør om på alt. De små, store tinga.

I det ene øyeblikket er jeg altså full av mammasavn og antijulete emofølelser og i det andre øyeblikket holder jeg en distingvert bærplukker i hendene og skrattler. Det går opp for meg at jeg er skjenket en håndfull spesielle mennesker som - selv om vi ikke alltid møtes eller alle tanker og oppmerksomhet dreier seg i deres retning konstant, så er de der, de som klarer å løfte ansiktet fra hvileposisjon i halsgropa til å reise seg over og forbi; opp.

Fra en som trodde han måtte ha dårlig samvittighet for noe jeg aldri selv har skjønt meg på - jeg har aldri følt at noe har manglet. Du reddet denne dagen, tusen hjertelig takk.

Det er så godt å tenke på.

frasemakeri?

2010-12-21T19:25:00.001+01:00

Noen kan trikset; kaste det ut fra munnhulen som et sjeldent safirbelagt smykke, la det slynges mykt ut i lufta og kveile seg rundt halsen din, betydningsfullt, opphøyd og rikt, sirlig sammensatte setningsledd og ordsmedkunst i sin rette forstand har nettopp nådd deg; du står der fremfor et menneske som nettopp har løftet deg opp fra det flislagte gulvet med sine eksossnøvåte flekker, reist ansiktet ditt fra det ullne skjerfetsom ikke tålte maskinvasken du ga det etter at det ble døpt i øl, tatt vekk litt av vekta fra de loddtunge vinterstøvlene som gjør hellinger til seriøs intervalltrening etter en lang dag - og bretter tankekartet ditt sammen i et vennlig smil, ber deg om å la det ligge et lite øyeblikk, for det er deg de snakker til, ja - deg, de gjør deg til sentrum for oppmerksomhet, ikke med komplimenter, nødvendigvis, de klarer det ved at de gjør den ekstra innsatsen for å få deg til å være komfortabel, tre litt ut av den tyngende vinterkåpa di, det gråmelerte skallet ditt som glir gjennom timene med hverdagslivets selveliminerende forsiktiget, får deg til å fremstå som lett - og du har lyst til å ta til ordet, ikke fordi det kreves av deg, men fordi du oppmuntres til å ta imot safirene og slipe dem enda litt til, finpusse emaljen rundt steinene som for å vise at du virkelig setter pris på det.

"Ja, det er godt å høre at jeg ikke er alene om å se sånn på det"

og selv om det ikke er noe som vil bli husket gjennom tidene, disse ordene dine og selv om det mest sannsynlig er gjenkjennelsesfaktoren, arven du nettopp åpnet armene for og hang rundt din egen hals, valgte å la glitre, gjenskinne, vurderer du ikke muligheten over at det ikke var personen ovenfor deg som kunne trikset, men deg selv fordi du ønsket det så sterkt, før du avsluttet samtalen der det var minst naturlig, bare for å høyne verdien til neste gang.

to do list.

2010-12-20T14:39:00.001+01:00

1. Legge kortprosadiktsjela mi i neste innlegg.

circadine now.

2010-12-20T10:08:00.002+01:00

forts. følger fra forrige: Det var en adrenalinpenn. Jeg våkna til live igjen da den ble satt i brystet på meg og jeg skjønte at jeg hadde vært en stuntkvinne på et filmsett.

Men.

Ny drøm i natt som var mye mer spennende.

Jeg ble overfalt.

Eller, BergenEirik, HaugesundEirik og PorsgrunnAndré og jeg havna i en slags absurd banal krangel om et eller annet og mens vi stod og fekta med sverd og øvde på å "nestentreffe" hverandre. Med andre ord, vi leikefekta og lo og det var ikke meninga at noen skulle dø. Plutselig snek det seg inn en spøkelseskladd inn i fekterkretsen fra sida. Jeg så ham komme inn døra, en skygge, utstyrt med sverd og fekteferdigheter langt utover våre egne. BergenEirik ble stukket med kårde i brystet (aner ikke hvor den kom fra, men det var stilig å se på - som i saktefilm) og klamret seg til trappa mens han så ganske overraska ut. HaugesundEirik ble stukket litt i foten og hinket hjem til seg selv. PorsgrunnAndré ble også stukket. Jeg så ikke hvor, men han lå og kava på gulvet i en blodpøl og smilte så fint da han titta opp på meg som får å signalisere at alt var okei, det var ikke så farlig - før jeg i neste øyeblikk ser skrekken bre seg i øya hans, kjenner kulda til spøkelseskladden i ryggen og plutselig får sverdeggen sniddet over hodet. Det gjør ikke vondt, men det etterlater et bredt hakk i skallen - på tvers, nesten som hodet mitt var et egg og noen prøvde å fjerne plomma uten å ødelegge den (du skjærer egget på langs med kniven, sant) med sakte bevegelse. Faktisk nesten som å skrelle et sjokoladepapiret av en troika, for jeg kunne se at det røde kjøttet mitt kom til syne. Gelé.

Uansett, kuttet var altså i ferd med å skjære seg rundt hele trynet mitt fordi spøkelseskladden fortsatte med sniddet, men jeg snudde meg mot ham for å sette inn et motstøt - noe som ikke fungerte så veldig bra, det resulterte i at jeg ble skåret nedover halsen og helt ut på tuppen av den ene skulderen. En fin rød linje. Bare noen lettere skrapsår, nesten ikke blod, men jeg merka at såret i skallen var ganske djupt etterhvert som jeg hadde beveget og anstrenget meg. Det pumpa og banka heftig der oppe - men ikke i blod, en seig, gjennomsiktig væske tøt ut fra den digre sprekken i hodet mitt og jeg løftet hånda opp til hodet for å kjenne på konsistensen: Antibac. Spritlukt. Ikke rart jeg plutselig fikk seriøs hodepine.

Det endte med at jeg prøvde å ringe 113 mange ganger, synet mitt ble litt tåkete og tastene på min Nokia E52 var som vanlig vanskelige å få "tast" på. Men jeg greide det til slutt. Da damen på sentralen tok telefonen begynte jeg å få problemer med å formulere meg, orda glapp, jeg seilte frem og tilbake i rommet mens jeg gnei antibacguffe fra skallen mellom fingrene og prøvde å forklare hva som var skjedd, gled frem og tilbake på blodsølet på gulvet og klarte ikke å holde tilbake frykten for at huden og kjøttet på hodet mitt plutselig skulle dele seg og at jeg kom til å se ut som kraniet på et sjørøverflagg. Hun fatta ikke et ord. Jeg snakka som en dritafull femåring - men heldigvis, takkgudskjelov, klarte de å spore adressen til samtalen og kom kjørende med blålysa på.

Istedenfor å ta meg med (eller noen av de andre for den saks skyld) til sykehuset satte vi oss ned og så på tv. Tror det var Skippy vi så på, jeg var ikke helt med, for jeg var opptatt av å tylle innpå paracet for hodepinen min mens jeg satt på fanget til en av ambulansesjåførene som strøk meg på ryggen for å trøste meg.

Spøkelseskladden satt i stolen ved siden av.

2010-12-19T13:29:00.000+01:00

Note to self: Ikke kast innpå fire brødskiver med brunost og syltetøy rett før du skal legge deg.

Det ender med at jeg drømmer om fugler som flakser etter bakhodet mitt i en usynlig snor og hakker meg i hodet hver gang jeg slutter å gå, derfor må jeg bevege meg konstant, aldri slappe av

- fuglene byttes etter hvert ut med litt større pattedyr da jeg klarer å eliminere den siste ugleungen med det spisse nebbet som skrek så skjørt når jeg tvistet halsen rundt på den. Plutselig sitter jeg i en bil og blir forklart hvor alvorlig situasjonen er av to dresskledde menn, jeg skal nemlig fotfølges av en fjell-løve og en afrikaleopard. Jeg kastes ut i fart fra den svarte Mercedesen i Konnerudgata, løvene følger meg hakk i hel så fort jeg reiser meg - akkurat som jeg har tråkka inn i et sensornett hvor alarmene uler og disse ville dyra fungerer som vaktbikkjer og løper etter meg. Jeg har god kondis, løper som en gud, men den er plutselig ikke god nok, jeg svimer av og ramler ned et kratt i Mjøndalsskogen og løven og leoparden står og ser på meg fra oven da jeg forstår at jeg har ramla ned i et hull som ikke er et hull men en inngang til en operasjonssal. Jeg blir lagt på bordet og en lege setter en penn i brystet på meg så det knekker i noe på innsida.

forts. følger.

Jeg må stikke på jobb. Heldigvis. It's all coming back to me now.

diddeldaddel.

2010-12-18T21:45:00.000+01:00

Igår opplevde jeg ikke stort. Men jeg opplevde iallefall dette:

I. Gikk hjem fra Gullbring etter trening og så en gjeng brotne karer kommer gående mot meg (dette etter å ha forsert en dame og et helvetes taukluss da hun luftet hele to bittesmå ekkelhunder som ikke eide retningsbestemmelse) Og jeg kjenner det på meg. Det kommer til å skje noe. Jeg går taktfast, men seigt fordi jeg er sliten - og antageligvis syntes det på meg òg, et lett offer, den slitne, stolte bruden uten følge. Den ene bestemmer seg iallefall for å gjøre et utfall mot meg. Du vet, sånn som man gjør om man er litt kjekkas og skal yppe til bråk med noen som er mindre enn deg; stikke trynet sitt lengst mulig opp i offerets mens man hopper fremover og slenger arma ut til hver sin side. Jeg stopper opp. Fester øya mine i hans og hever det ene øyet femten hakk som for å gi trynet mitt det absolutte preget av oppgitthet og forargelse. Jeg holder blikket til han gir slipp på det før jeg går videre. De ler og snakker på et språk jeg ikke forstår.

Dette gir meg umiddelbart en trang til å bli veldig ukorrekt. Noe sånt som dette surrer rundt i hodet mitt Det er ikke det at jeg henger meg så innmari opp i det - men sånne ting som dette skjer jo av og til, oftere enn at jeg blir behandla som drit av unge, norske menn, hvorfor faen skal jeg gidde å være korrekt når det er min personlige opplevelse og erfaring? Ryk og reis jævla idioter, har dere ikke bedre å finne på her i Norge kan dere bare dra tilbake dit dere kom fra Og så tenkte jeg Åh, når jeg kommer hjem skal jeg kose meg med bollene jeg lagde som ble så bra og så tenkte jeg Burde jeg ha dårlig samvittighet for det jeg tenkte istad?

Nei.

Jeg tasser inn på Rema1000, for å handle - selvfølgelig, går ut igjen, tusler opp mot Breisås og har nettopp svart på ei melding når jeg finner ut at jeg har mista den ene votten min et sted. Det er her opplevelse nummer to inntreffer.

II. I dårlig humør fra den forrige opplevelsen like før, blir jeg litt i overkant sur, vurderer å la votten være tapt selv om jeg kjøpte den tre timer tidligere, men ombestemmer meg og ser til alt hell at votten ligger der - femten meter borti veien. Det er også da jeg legger merke til at damen jeg gikk forbi i snegletempo tidligere (hvilket vil si at hun kvalifiserte til ei snegle i sirupsregn) fortsatt går bak meg og faktisk går forbi meg når jeg får øye på votten - ser meg i øya som om hun skal til å si "Haha, jeg så den jeg, jeg gadd bare ikke si noe" Og det er her jeg blir skikkelig forbanna. Jeg traver de femten meterne tilbake, plukker opp votten og bestemmer meg for å gå forbi henne i et rasende tempo. "Se her a' feita, jeg er i knallgod form og driter i om du har lår som gnisser mot hverandre og gjør vondt når du går for jeg har funnet votten min!" Tenker jeg. Tenker jeg. Jeg har lyst til å si det. Eller kanskje prikke henne på skulderen idet jeg går forbi henne og si at det var hyggelig at hun sa ifra. Kvinnesarkasme. Feigt og lite slagkraftig ovenfor noen som tilsynelatende bryr seg lite om. Noe. Ingenting. Jeg var rask med å dra mine konklusjoner. Jeg gadd altså ikke. Men jeg gikk forbi henne og briljerte med å fyke opp Breisåsbakken på tross av at jeg var dausliten og tenkte at hun sikkert syntes det var litt klysete.

Uansett. Det slår meg at nordmenn er like ubehøvla som utlendinger, meg selv inkludert.

Om jeg har noen eksempler på bedre væren i verden? Tonnesvis. Om det lar seg gjøre? Absolutt ikke. Hvorfor? Folk har nok med seg sjøl (og gjør alt i beste måte for seg selv, enten det er å more seg på andres bekostning eller i minst mulig grad involvere seg med fremmede mennesker, selv ikke som simpel høflighetsgest) og liker kanskje seg selv akkurat slik de er. Det er greit det. Men jeg trenger ikke like dem.

Men så! I dag. Kom opplevelse nummer

III. Jeg går forbi et par solbriller som ligger i snøen. Sånne rare, billige, som alle hipsterkidsa går med. Jeg ser ingen kids i nærheten. Ingen mennesker i det hele tatt. Jeg vurder muligheten over at jeg kan ta dem med til Rema og henge dem på oppslagstavla, men jeg slår den fra meg. Plutselig er det noen som kauker hallo. Hallo. Enda en gang. Til meg tydeligvis. Noen tror jeg er hipster. Jeg snur meg. En fyr vifter med brillene og spør om de er mine. Oh, lord. Hvorfor var ikke du her igår, tenker jeg. Hvorfor er jeg på akkurat samme stedet som da jeg plukket opp vottene mine igår og hvorfor skal du iscenesette det som burde ha skjedd meg igår? Jeg knipser fortuna på halebeinet og myser mot ham. Nei, sier jeg. De er ikke det. Men takk for at du gjorde meg oppmerksom på det! sier jeg og skjønner at det kanskje kunne høres ironisk ut, men håper han er en av disse som ikke tar folk i verste mening. Slik som meg selv.

I don't mean to sound bitter, cold, or cruel, but I am, so that's how it comes out. Bill Hicks & Myself.

(og ja, jeg har begynt å smake på dadler, jeg vet ikke om jeg liker dem, men blodsukkeret mitt gjør)

doctor, doctor, what is wrong with me?

2010-12-15T13:31:00.001+01:00

Jeg har en lege. Ane. Hun er ikke min lege, egentlig, for "min" lege bor i Drammen, sitter bak skrivebordet sitt og oppfører seg som en ordentlig lege:

Han sitter alltid foroverlent ved pc'en og smugleser journalen min før jeg kommer inn på kontoret, og når jeg gjør det, før jeg har fått lukket døren ordentlig, bøyer han seg tilbake i den ergonomiske kontorstolen sin så legefrakken deler seg over kneet og blotter et par svarte bukser og en beigefarget skjorte (en gang overrasket han meg ordentlig og hadde på seg en rød en, det må ha skjedd noe spesielt den dagen) mens han folder de rurale hendene sine i en avslappet knyttneve i fanget samtidig som han legger hodet på skakke så brillene strever med å holde taket i den hvite kransen han har rundt hodet før han sier "Jammen, hei duu." Overordentlig pedagogisk og hyggelig. "Ja.. Hvordan har så duu det i dag?" Og jeg føler meg straks som en hypokonder når jeg setter igang med å snakke, for jeg veit at kapasiteten er sprengt (de roper opp folk gjennom høyttaler, samlebåndsfaktoren er høy) og jeg veit jeg kan ligne en liksomsjuk fordi jeg har den rosa frikortlappen i hånda mens jeg sitter der og forteller hva som føles feil. Fra jeg har sagt det første ordet til jeg pauser - kikker litt i taket, eller på blodtrykksmåleren eller anatomiplakaten bak den blanke issen med fire hårstrå på toppen, har han ikke endret posisjonen på hodet, skakk, men han har derimot lent seg fremover - bare noen millimeter, for hvert enkelt ord, og når jeg er ferdig puster han dypt inn og sier noe sånt som "Ja... Neii.. Ja, du vet for sånn ER det jo ofte når man har cøliaki da." Ansiktet hans har krøllet seg i et slags anropstegn i cøliakiens navn for å presisere at sånn er det, samtidig som skepisen hans, den indre uroen for om det er noe mer jeg bekymrer meg for som han ikke kan henge på en ganske diffus knagg sånn med en gang, begynner å manfistere seg i noen rare, loddrette rynker rundt munnen.

Han har en tendens til å snakke mye. Etter at han har nevnt cøliakien i første rekke, setter han seg tilbake i den ergonomiske stolen sin igjen, som etterhvert, de siste gangene jeg har vært der, har tillagt seg en liten, svak, men veldig markant pipelyd - nei, skvikelyd. Og det er her jeg tålmodigheten min slutter, når stolen hans har blitt en klisjé og jeg føler jeg har kommet til det punktet hvor han skriver ut de samme blodprøvearkene og reseptene på reseptfrie legemidler som ikke hjelper meg uansett. Jeg har analysert meg selv etter at han har dratt frem den første påstanden første gang. Jeg gjør ca dette: Sier "Ja, men..." samler knærne i en anspent 90 graders vinkel, bøyer meg langt frem over bordet med albuene på knærne som støttepillarer og puster hardt så det dogger på stetoskopet hans. Sånn sitter jeg, litt som en halvsint okse som vil ut av båsen sin, og setter snakketøyet i maskingeværmodus og drar frem de forrige blodprøveresultatene, halvpatetiske forklaringer på en uforklarlig ekkel følelse jeg sliter med, noe fysisk, noe han bare må finne ut av ellers vil det tørne for meg. Mens jeg sitter sånn reiser han hodet fra posisjon skakk til ovenfra og ned; han strekker ut den hudfoldete halsen sin og viser meg nakke, skjeggfri hake og undersiden av brilleinnfatningene før han sier "Ja... Neii... Ja, for du vet, sånn KAN man ofte bli av cøliaki."

Men Ane. På Bø legesenter. Jeg tror kanskje hun og jeg kunne vært bestevenner. Jeg vet at det ligner en fireårings logiske tankegang å kunne tenke noe slikt, opphøye henne til noe engleaktig og snilt bare fordi hun har kort, lyst hår, en vever kropp, alltid litt små, trøtte øyne - alt for små for den store munnen hennes med de glinsende hvite tennene som nærmest spiser deg av barmhjertighet. Det slår meg at øynene hennes alltid er litt sammenknepne, trøtte, kanskje triste, fordi hun bekymrer meg. Hun gir meg alltid følelsen av at hun bryr seg om pasientene sine, kanskje mer enn hun bør, så mye at hun faktisk ringer dem opp, lenge etter stengetid bare for å spørre dem hvordan de har det, tillater seg å gi dem ros for å ha et ganske selvreflekterende syn på saken og seg selv, og ja, såvisst, at det er en grunn til å ta flere tester bare for å være på den sikre siden. Jeg har til og med prøvd meg på humor; min ildtest for å se om folk takler ironiske måter å belyse ting på. Hun har ledd. Hun har løfta det slitne trynet mitt opp fra 90 graders posisjon og i fremoveråpen sittestilling hvor jeg ikke trenger huske alt jeg gjorde sist jeg var der, tørre å foreslå å gå litt utenfor cøliakiboksen og kanskje finne på noe annet enn å finne svaret i tjukke, legevitenskapshåndbøker med gulnede sider. Hun har vært litt mamma. Jeg liker Ane.

Også jeg som alltid har trodd at damer med legeutdanning var småbrysta, frigide damer med senete fingre at og gifteringen - enkel, i gull, snurret rundt ringfingrene mens de skrev på tastaturet, førte ting inn i journalen uten at de verdiget deg et blikk mens du var der annet enn når de liksom målte deg i antall seriøsitetspoeng før du fikk respeten på en reseptbelagt medisin.

Ane skriver mest etterpå hun. Og hun har hatt på seg rød genser to ganger, og i dag - eskimosko som fikk henne til å se ut som en alt for ung barnehagetante.

tor ulven. i love you.

2010-12-15T05:58:00.001+01:00

Du tenker litt på om det er sånn det er; at vinteren gir artrose, at snøen gjør veien glatt, tvinger lårbeinet til å oppføre seg rart mot den fremre kanten av hofteskålen, for det gnisser - knaker nesten når du går nedover bakken - selv om du bevisst lener ryggen litt tilbake for å ikke legge belastningen for mye på overkroppen og bli lutrygget og kanskje påføre hoftene dine ytterligere slitasje. Faktisk er du usikker på om det egentlig har noen hensikt i det hele tatt å gå sånn. Du er ikke doktor. Det eneste som er sikkert er at du lettere har oversikt over veien og at om du faller vil det være best å falle baklengs, kanskje. Du har iallefall ikke hendene i lomma og ville kunne tatt deg for om du falt enten forlengs eller baklengs. Og du har ikke falt. Likevel sitrer det i kroppen, som om du nettopp hadde deist ned i bakken og kjent den iltre sitringen av skam i tilfelle noen så deg før du ble redd for om du skadet deg; du kjenner det egentlig i skambeinet, men om du kjenner ordentlig etter klarer du å punktbestemme smerten.

Det er som om hofteskålen er fylt med brusevann som lekker ut i bekkenets mens du går - steg for steg. Og det blir der i bekkenet ditt. Flyter fra ytterkant til ytterkant. Du frykter at du har ei diger boble - sånne som finnes i vater, på innsida, glidende rundt i bekkenet ditt og du frykter at leddhulene fylles, hofteskålene dine - for det har du lest; at de er fulle av slim og væske for å kunne smøre leddene så de blir bevegelige og kan fungere, og du klarer ikke å se for deg annet enn at de er fylt av blå spylervæske fordi det er så kaldt denne desembermorgenen. Det er helt logisk at alt i deg er blått for øyeblikket og du frykter at om den digre bobla du har på innsiden av bekkenet ditt skulle finne det for godt å sprekke ville den helt sikkert sprekke opp i mindre bobler som ville fordele seg i spylervæsken i leddhulene dine og dermed øke volumet slik at væsken ikke lenger fikk plass i deg og heller finne seg nye veier; etse seg inn i kjøttet (et helt unaturlig sted for leddbåndsvæske å befinne seg, for det har du lest) og ta livet av deg nå du har nådd bunnen av bakken og sklir over fotgjengerfeltet fordi det enda ikke har blitt strødd der - hvor kroppen din er et eneste langt smertestrekk over fire hvite linjer i veien, hvor bekkenet ditt skvulper over, ei bølge av blått vann raser gjennom deg i lange redselsstråler som gjennom ei sil og treffer hjertet, munnen og øynene, etterlater dem med samme farge som du har på deg nå. (fordi hjerter ikke skal pumpe spylervæske men ro.)

"det er så vanskelig å ligge her og ikke vite hva jeg ikke skal gjøre"

2010-12-12T21:40:00.001+01:00

Jeg har egentlig aldri påstått at jeg er veldig viljesterk, men når pappa sender bobleplastkonvolutt med en ting som buler inni (og ikke bare konvolutter som jeg også fant oppi der) fraskriver jeg meg alt ansvar, hvertfall når det viser seg at tingesten som buler ikke er pakka inn heller, den bare ligger der, vulgært naken og veldig lett å ta på. Og jeg så hva det var, med én gang. Sjokolade. Juletrekuler fra Freia som overhodet ikke smaker juletrekuler, men gjemmer melkesjokolade bak sølvfoliepapiret de er pakka inn i - og bak melkesjokoladen ligger det ei tynn hinne med lys, bløt hvit sjokolade. Absolutt himmelsk. Absolutt forbuden frukt da det fortsatt er den 12 og ikke den 13; datoen pakka var ment for å åpnes. Én dag. Så jævla vanskelig.

I febrilske forsøk på å ikke spise opp hele dritten og være lur nok til å spare en juletrekule eller fem til bursdagsfrokosten i morgen (for i morgen skal jeg virkelig overgå meg selv, egg & bacon & kakao & en eller annen form for dessert) har jeg krisespist både klementiner, grønnsure epler og noen biter med smågodt som jeg fant nederst i hylla mi. Beklager pappa, et eller annet sted på DNA-trappa må sammensmeltinga ha bomma på et steg eller to, for jeg klarer ikke å kontrollere det fingrene mine gjør mot munnen min.

Uansett er jeg fornøyd med egen innsats. Jeg har ikke åpna de tre konvoluttene og jeg håper inderlig konvolutten jeg har fått fra søster'n inneholder en film fra gamleda'r eller en film om hvordan jeg kan trene bort melkerutene som kommer til å komme (gudskjelov er det ikke Jon Fosse - digresjon) Men alt annet er forsåvidt helt greit det også.

I dag har jeg lært noe nytt om meg selv og det er ikke mangelen på selvdisiplin, det gjelder heller evnen til å lære seg til å bare synke ned i synderiet man kan drive med på en søndag mens man ligger i ei seng på en kurant måte. You filthy animal - jeg snakker om selvabsorberende, nei, kanskje heller selvutslettende aktiviteter. Stunder der du rett og slett tilbakestiller sinnet ved å fôre det med underholdning ved å f.eks se en film med en skuespiller du egentlig liker innmari godt, men som provoserer deg så inst inn i helvettes kokende kroker med fistelstemmen sin fordi karakteren krever det - men du fortsetter å glane, fortsetter å se den fordi du ikke gidder, orker, å mobilisere en eneste muskel for å trykke veldig lenge på xbox-håndkontrollen for å skru av hjernekrymperen, reise deg opp fra senga, trekke fra gardinene og la sola komme inn - male deg frisk, sunn og opplagt i trynet en søndagsmorgen, åpne for små filosofier over at man har alle muligheter for å kjede seg eller gjøre det beste ut av det og at nettopp det valget tas når du står der med fingrene rundt vinduskarmen og kjenner desemberlufta minne deg på at joa', du lever faktisk - du puster og beveger og tenker og er så fantastisk fri for plikter at dét i seg selv er nok til å ta en søndagsjubeldæns.

Men nei. Meryl Streep - jeg kunne drept deg med ei piasavakost opp i stussen.

Til søsteren min skrev jeg at jeg skulle ha den absolutte slappe-av-dagen i dag og at det var litt vanskelig å ikke helt vite hva man ikke skal gjøre. For det veit jeg sannelig ikke. Hun mente at vi ikke var så gode på sånt og det har hun helt rett i. Jeg blir forvirra av å drive ut av rutine, sleppe meg løs og gli inn i en tilstand av ubrukeligness. Et lite øyeblikk begynte Bø å gå meg på nervene. Måtte gi opp det å bare ligge rett ut en hel dag. Ganske naivt å tro at det hadde funka - for noen egentlig. Så. Beina drev meg i retning sentrum, et møte med Mydis ble det til, en liten gåtur og så retrett hjem til mer film (en bedre en forsåvidt) boklesning (takk for seg Coetzee) middagsmekking og en intens hodepine som følger av

a) for lite luft?
b) overanstrengelse som følger av sterke "ikke vite" faktorer
c) støle nakke/skulder/ryggmuskler

- og som forøvrig fortsatt ikke har sluppet taket og truer med å henge med meg i morgen også. Men da veit jeg hva jeg skal, så det blir spennende å se om det eleminerer punkt b. Jeg tror kanskje det. Noen må seriøst komme og klaske meg i hodet med et balltre neste gang jeg planlegger en slappeavdag.

Det er det jeg ønsker meg til bursdag.

karmacoma

2010-12-11T19:27:00.001+01:00

Massive Attack, drømmebølger gjennom kroppen, elektrorytmikk ned til fotbladene og tærne som formelig svømmer rundt på ullsålene i bootsa, eller kanskje er det lårene som svømte mest, skjelver, svaier fra side til side uten å få noe direkte grep om å stramme seg på de rette stedene mens jeg går. Ett steg, to steg, stoppe opp, stoppe skjelvingene. Ødelandfaktor over landskapet. Mitt vakre vintervidunderland ble ødelagt av kaskader med isbitregn igår kveld. Brunsvarte trær mot grå himmel. Suge tak i lufta for å nå været. Fabrikkpipas røyk blir giftig istedenfor å gi kul effekt til fotoplanene jeg hadde. Skulle jeg tippe i dag? Nei. Ør. Piperenser, tenker jeg. Piperenserfrynsete lår. Bare stå litt. Ikke tippe. Marsipanhvaler på Narvesen. Smeltesteg over gressletta, gress med våt snø, så jævlig vår. Absolutt ikke forberedt. Det eneste jeg vil er å hylle vinteren med de påståtte depresjonene, ligge under dyna med de skumle japaninspirerte figurene på med høyrehånda i en diger pose med e-stoffer og tenke at dette livet er over før jeg veit ordet av det, og jaggu klarte jeg ikke å pakke meg sjøl inn i ugjennomtrengelig folie hvor påvirkninger utenfra ikke kunne berøre meg og jeg bare lå der og lot advarsler og ramaskrik være hverdag. Ikke ble jeg feit av det heller.

Folie. Som gjør at alle kan se, kanskje ta på - sånn at fingeren kjenner igjen den rare følelsen av å ta på bløt plast, møte ei hinne, og bak der, smiler jeg faktisk. Det kunne jeg si. Det skal jeg si om noen lurer. Men folk lurer ikke på sånt. De hviler med hodet mot ruta i bilene som lekker eksos, noen går med handleposene klaskende mot låra, andre leser Allers mens de venter på noen ved inngangen til senteret, de gamle damene fra menigheten pakker sammen lotteribordet sitt og Meny oversvømmes av storhandlende lørdagsmennesker som ikke lurer, de veit hva de skal. Hva skal jeg. Marsipanhvaler. Tilbud på Hvalpletter. Feil sort. Rød pose med miksa hvalsjokolader i ei hylla foran nesa. Happy Joy Joy (piperenserfrynsete lår blir til piperenserfrynsete hjerteklaffklapping) Innholdsfortegnelse i Hvalmikspose: bla, bla, bla, stivelse (hvetestivelse) NEI. Marsipanhvalene mine. Ikke tippe. Ikke marsipanhvaler (kåret til den beste marsipanen ifølge et eller annet blad eller hva det nå var - evnen til å hisse seg opp over tapte gleder ebber ut, gjennom lårene, jeg blir syk, svak, svimmel, neida, bare svimmel)

Smeltesteg mot butikkfliser mot frysedisken. Føles fortsatt rart å ikke kunne ta et ferskt et fra det bugnende utvalget i brødseksjonen hvor alle berlinerfristelsene, pepperkakeboksene og kakemennene står utstilt. Avskyr kakemenn. Liker når hvertfall én av dem er ødelagt i de gjennomsiktige posene. Helst en arm. Armløse kakemenn er sjarmløse. Brødet mitt. Kaldt mellom fingra og påminner om at jeg bare kan fortsette ett steg, to steg, flersteg forbi og mot kassa fordi det er alt. Surregår, knuffer borti tre stykker på veien. Hva skjer da. Se dere for. Ikke tippe. Ikke marsipanhval. Ikke brød som gir etter når du moser tommelen inn i det for å ikke miste det i bakken når noen kommer borti skulderen din.

Blipp, blipp, blipp. Mannen foran meg er ingen gentleman. Jeg legger meg demonstrativt over det svarte båndet, tyner den lange ryggstrekkeren for det den er verdt og legger opp en vareskillet med Menylogo på. Han snur seg. Jeg skulle ønske han en dag ikke ville finne tennene sine i et eggeglass med cola. Sixpack. Ikke på magen. I handlevogna. Blipp, blipp, blipp. Kassagutten overdriver alle bevegelser. Så innmari overentusiastisk, kunstnerisk, han skulle hatt pensel, ikke en pakke leverpostei. Så homo. Oi. Unaturlig smale fingre, velstelte negler, et overdådig smykke med to (forlovelses?)ringer som anheng. Rart ansikt. Funnyface. Smilet om munnen hans glir liksom fra side til side i takt med bevegelsen fra da han plukker opp varen, sveiper den over laseren og sender den videre til pakkestasjonen. Blikkontakt med kunden. Godt jobba. Han er ingen gentleman. Ikke tippe. Ingen marsipanhval. Ikke ferskt brød. Men meg: avskyelig i min form der låra fortsatt oppfører meg som stravinskyjenter etter femten glass champagne, arma nesten ikke gidder å mobilisere en muskel for å leite frem lommeboka (det kunne jeg gjort for lenge siden, han er ingen gentleman-mannen hadde masse varer) og jeg ikke veit om jeg smiler eller prøver hardt. Jeg kalte'n homo. Han trenger ikke være det. Og så da. Liksom. Pose? NEI. Jo. Jeg må ha det. Jeg skal la den klaske langs det ene låret mens jeg halter med det andre beinet hjemover.

Jeg vil ikke ha sympatti. Massive Attack gjorde ikke annet for meg enn å være valium.

shit sherlock, det er jul.

2010-12-10T19:15:00.000+01:00

1. Nei, det er ikke det. Ikke enda.
2. Ikke begynn a'.

Jeg har bestemt meg for å feire jul i Bødalen når den tid kommer. Jeg drar altså hjem julaften. Ikkeno' hokuspokus, ingen o' gledelige jul-forventninger i åndeløs spenning spredt over flere dager der jeg like gjerne kunne gjort noe fornuftig men ender opp med å stirre i veggen til den spartansk pynta leiligheten til fattern.

Det virkelig store er heller 31 desember.

Dagen etter kvelden med de alltidstore forventningene om en absolutt knallers kveld som skal forbigå den forrige i antall grader vellykkethet er herved boikotta for første gang. Eller. Ikke første gang, jeg prøvde i fjor også, men fikk beskjed av fetteren min om at jeg ville bli avskrevet familiepapirene om jeg ikke dukka opp på nyttårsaftenen han hadde stelt istand. Det var hyggelig nok det. Poenget var vel helst at jeg nok en gang ikke kom meg i det feststemte humor hvor partyhatten fant sin naturlige plass og det store hurra'et over at året plutselig ble et nytt år uteble. I mindre eller større grad.

Jeg vil ikke ha det. Finner meg ikke i det. Trenger ikke: Ødsle bort ei eneste tanke på hvor jeg skal befinne meg (jeg klarer aldri å bestemme meg) hva jeg skal ha på meg (kvinneproblemene når meg hvert eneste år, det slår aldri feil, underbevisstheten min er fôra opp på reklamebransjens glorete plakater og tilbuds"aviser" i gmailboksen min) hvordan jeg kommer meg hjem (alltid et problem, alltid - særlig når man bor midt i et ingenting hvor ikke engang bussen går en helt vanlig søndag) Så jeg drar tilbake til Bø for å sove på nyttårsaften og jobbe 01.01.2011: Servere alkoholmarinerte nyttårsfestuser frokostpølsa si og colaen for fyllesjuka (ta en ekstra for kun 10,- mer!) Låne ut dvd'er, helst de dårlige komediene først, det slår aldri feil - jeg tror ikke det finnes mange nyttårsfestuser som gidder å bruke huet på tung dramatikk eller ultravoldelig action. Antageligvis kommer det småbarnsforeldre òg: De som fylte handlevogna den 23, 24, 27, 30 og 31 desember bare for å forsikre seg om at alt var på plass i de traurige hellidagstimene og plutselig kommer på at "faen ass, det var den fordømte hælvettes halvliter'n med melk jeg skulle kjøpt for sikkerhetsskyld da..." kun er å finne midt i Bøgata den frosne, første morgenen i 2011. Og da skal jeg stå der, gjøre så godt jeg kan, godte meg over alle pengene jeg tjener fordi dagen er rød - like rød som t-skjorta jeg skal ha på meg, holde huet over vann fordi jeg tenker på at morgendagen sikkert blir like intens og at tida går fort og om jeg ikke tar helt feil; så er folk lettere å spøke med når de er i julenyttårsmodus.

Jeg trenger penga for å fikse ei tann. Konkurransen er ikke så stor blant tannlegene her i Bø. Konkurransen i valget mellom å våkne halvklein, stedsforvirra, deprimert og savne sin egen seng kontra å bare bekymre seg for hvor lang steketida på Litagobollene egentlig er, finner jeg like ustyrtelig morsom som kommentarene jeg får på hvor jeg skal feire nyttårsaften hen.

Nei, jeg er ikke ensom. Jeg er glad i meg sjøl.

fra tørke til (tilovers)vømmelse

2010-12-02T21:08:00.002+01:00

Okei. Jeg skal ikke påstå at jeg forventer at noen tar innlegget under med stor selvfølge eller letthet, men man kan f.eks sammenligne tittel med morsekoden. Kanskje le? Forhåptenligvis. Med trykk på ego i nest siste avsnitt. Utdyper ikke mer.

For så sær har jeg blitt av å tralte rundt i Bø og synes synd på meg sjøl fordi helsa har halta og skranta i ukesvis, fordi jeg ikke har fått være aktivt deltakende forfatterstudent, fordi jeg har klaget nok for flere år fremover og jeg har innsett at det ikke nødvendigvis går oppover selv om man har kommet seg langt ned ad veien (av og til finnes det dumper veit du, dumper der alt asfaltrusk, trillende tyggegummier og ukule leker har funnet sitt endelikt) så jeg har rota litt i dumpa også da.

Kan nesten kalle det for å ha rensa sluket, egentlig.

Ubegripelig mye drit å finne i et sånt et. Og selv om du tar på deg hansker klarer du ikke rense sluket ved å røre rundt med to fingre, holde pusten og se en annen vei. På et eller annet tidspunkt være nødt til å se på bylten av oppsamla, kroppsprodusert avfall, sveive det over gulvet med et digert armslag og i rett i dass, søpla eller den knelende remaposen.

Jeg har studert rusket nøye. Latt slimet og håret og svetten og tårene og sexen og restene av salige munnglis og surgeiper sildre ned på gulvet med urytmiske intervaller og helt uten rekkefølge. Alt har blitt oppsamla over lenger tid og har ligget rett under beina på meg som et lite loch-ness av remininsens. Wasteland.

Det eneste som plager meg er hvor dyrt det har blitt å ta seg av de helsemessige tinga jeg ikke klarer å ordne uten profesjonell hjelp. (Nei, psykologen sendte meg hjem forrige gang jeg prøvde - du feiler ingenting, sa han, lure mannen) Hypokondri? Ha. Ha.

Mine utgifter vil etter hvert se sånn ut:

3870 kroner for lese/skrive/se -brille
1600 kroner for å slipe ei tann og borre et høl
150 kroner i paracetforbruk
100 kroner for antibiotikakuren de finner det for godt å gi meg etter å ha pælma bort 150 kroner på tannlege
X antall kroner for liksom-medisiner (de reseptfrie) for magebesværet
52, 50 kroner for otrivin med mentol (check!)

- og så har jeg ikke kommet lenger, dette er for desember.

PAPPA. KAN DU TA TELEFONEN NÅR JEG RINGER, ELLER?

Heldigvis har jeg frikort hos legen da, så der er alt gratis. At jeg har frikort hos legen sier alt.

når berømmelsen går deg til ordet;

2010-12-02T20:16:00.000+01:00

Jeg ble overrasket, mildt sagt. Tikketikk. 3 meldinger i innboksen. Åpner den første, skjønner ikke - åpner den andre, tenker okei.., åpner den tredje utbryter herregud (ikke så høyt, bare sånn at herregud'et fikk en rund, dump klang i kakaokoppen min) Jeg drakk de siste slurkene, sugde til meg sjokoladebunnslammet ved å sette koppen i 90 graders butt vinkel til nakken, brukte tunga - lot den gli ned innsida av porselenet for å lepje i seg de siste dråpene. Sugerørslyder med sammenkrølla tunge og to skjelende øyne mot midten av koppen. Må ha sett ut som en mongo. Kakaobart? Whatthefuck. Tre meldinger liksom. Begrensingens kunst må være et sted under en stein under en værherja lyngbusk under den golde vinterørkensola i Sibir. Jaja. Hyggelige tilbakemeldinger. Skal jeg svare?

Pause.

Lang.

Vi snakker timer.

Jeg kommer hjem, skuldersår, sulten, alltid med en og annen sms på vent. For kaldt på fingra til å svare når man går opp Breisåsbakken - selv med hansker blir jeg nummen i fingra (bæreposehåndtakene stopper blodtilførselen, når jeg får av meg hanskene må jeg massere dem forsiktig, fingrene altså - hanskene biter jeg av meg, med varsomhet så de for guds skyld ikke faller av så jeg ikke kan sende en melding!)

Kokkelerer. Svinekjøtt, chillipestokesamdressing, rosenkål, halv paprika, en potet. Vitner om stumme tjenere i fryseren, har ikke trua på at dette smaker, jeg stenger dem inne i frysekottet igjen. Kom ut en annen dag. En god dag. Telefonen vibrerer. Jeg stikker hodet inn i potetdampen og lurer på om dette vil ta kverken på de enormt store og svarte hudormene mine, om dampen vil åpne huden for utklemming og skvising og føre meg fem steg nærmere reklameplakathuden. Æsj. Ikke over middagsmaten. Ikke noen gang. Faen ass. Telefonen min blinker som en liten satellitt. Svakt lys blir til sterkt lys, på midten av tastaturet, navigeringsknappen, før den blinker sterkt og dør av at lyset dempes og blir svart. Før den begynner igjen. Min egen lille satellit i Sabrinas Egounivers med ganske ulogisk plassering med tanke på at den sjelden flyr eller svever. Bare ligger der. På kjøkkenbordet. Blinker inn strålekoder i hjernen min, ganske tålmodig og irriterende stille. Jeg har da satt den på vibrasjon når den er innstilt på lydløs. Det er nesten så jeg blir hatsk og paranoid. Den kan være det perfekte spionasjeredskap så titt og ofte det er trafikk på den, så ofte som jeg ikke skjønner hva som går av den - av og til mistenker jeg at jeg blir avlytta, servert informasjon jeg ikke burde ha hatt eller bare rett og slett får inn signalene til ALIENS. Men. Neppe. Ja, det skulle de likt, tenker jeg! tenker jeg. (Kommer an på avsenderen) Likevel gir den meg stadige hint om at etteretningsboksen er beriket med noe nytt. På tide å lese dem igjen, gi tilbakemelding, på meldingene altså, årsaken til at den ligger der som en halvtent og uforløst lysdiode.

· · · — — — · · ·

for helvette!

The Grand Parade Of Lifeless Packaging

2010-12-01T22:59:00.001+01:00

Det er sånn det funker. To horisontalstreker, to vertikale, et svare strev med å få alle fire til å møtes i det perfekte rektangel - hun er ustø på hånda, skynder seg for å fullføre siste strek.Hun burde vite bedre. Hun burde vite at man holder ikke krittet på midten, da knekker det, om man presser for hardt. Selv den minste lubne hånda med håndklerynker når lillefinger og håndflate presses sammen for å forsterke trykket mellom kvistpekefinger og sugetommel klarer det. Å knekke det tvert av. På midten. En porøs konstruksjon kalkstein knekker på midten, sprer et lite vift av hvitt støv over en lubben hånd som har stoppa opp, trykka den asfaltslepne enden ned i bakken, lagd en kornete sirkel, et omriss fra ei mordscene på en skolegårdsplass. Den brukne ryggraden ligger ved siden av de sammenkrølla tærne, våt sommerjord under tåneglene - hun sitter på huk. Har stoppa opp. Hørt etter. Det ringte ikke inn likevel.

Det vet alle.

Fyllepennvenn

2010-11-30T19:52:00.001+01:00

I går skrev jeg et usammenhengende brev - ja, pennespiss med blå blekk mot linjerte ark, hele fire A5 sider med noe fra primalhjernen som på en besynderlig, kanskje litt tragisk måte lager mening på både det metaforiske, sjelelige og konkrete plan. Det fungerer. I motsetning til mye annet jeg har skrevet på og deretter destruert etterpå. Desverre er det et avskjedsbrev, et brev om løse kapitler og beundring, ord om min opplevelse av hvordan det hele gikk til (fyll inn resten selv mister eller bytt ut alle "jeg" med "meg" - jeg er arrogant nok til å tro at det vil passe deg også, jeg antar at du, på lik linje med meg, har gått gjennom disse stega mangfoldige ganger før og dermed vil ha forståelsen for hvorfor jeg er som jeg er og du er som du er, ikke hvorfor det ble som det ble - nødvendigvis)

Det fine med å skrive med blekk er at jeg ser at jeg ikke er ufeilbarlig. Noen ord har jeg skrevet feil. En "t" for mye. Overkrysskrussedull. Ikke pent. Uskjønt. Skjønnsskriftslærdommen gjort om til mine egne, litt krokete, skeive og fryktelige små bokstaver. Hadde ikke arkene vært linjert kunne man lest brevet på tvers. For sånn skriver jeg; legger arket sidelengs og lar det gå. Alltid med feilende talent for å skrive rette setninger. Perleradssetninger. Jeg brukte til og med et banneord. Tror jeg. Om driter er banneordsdefinisjonen verdig.

Pennen var egentlig alt for tjukk og blekket så gjennomtrengende (eller papiret så tynt) at det ga gjenskinn på baksiden. Det var derfor det ble fire sider. Og ikke to. Jeg leste ikke over brevet som jeg pleier. Jeg tenkte at det bare ble sånn, et øyeblikksbrev, akkurat som alle de andre tingene jeg har måttet absorbere i det siste kom det ut på samme vis. Jeg har følt en viss uvilje, jeg innrømmer det - det er ikke sikkert brevet fikk den verdigheten jeg følte jeg ga det der og da, men faktisk er jeg ikke usikker på noe som helst akkurat nå, jeg er ganske sikker på at det ble mer enn godt nok. Blanco finnes ikke når man er ridder i rust.

Det gikk ganske greit å kjøpe konvolutt og frimerker til brevet også. Kopisentermannen er en hyggelig mann. Lurer på om han noen gang tenker over hva det egentlig er han kopierer opp når en forfatterstudent kommer med en bunke papirer. På om han leser dem. Kanskje ikke. Forfatterstudiet i Bø har eksistert i mange år. Han er sikkert lei av å lese tekster som bærer potensial eller dynger med dritt. Hadde jeg blitt også. Jeg synes det er godt gjort av ham, å være så serviceinnstilt og medgjørlig når sånne som meg stiller dumme spørsmål - ser på plansjen med oversikt over hvor mye et kopikort koster. 20 kr tror jeg, pleier å glemme det selv vet du. Blunk. Smil. Mitt eget smil i mellomrommet mellom midnightbluelua mi og skjerfet. Men det var frimerke jeg skulle ha. Kanskje han egentlig drømte om å bli redaktør. At han egentlig ville åpne forlagspostkassa, dra ut en brun, novemberkald konvolutt og legge manuset foran seg på desken. Lese noen sider. Slippe den gule markeringstusjen med lyden av plast mot skrivebordsunderlag, holde det opp foran seg og myse mot overskriften, kikke ut på ei grå Oslogate fra vinduet og bli enig med seg selv - gå bort til kopimaskinen, trykke på den grønne knappen og la ett bli til fire. Hvem vet.

Så det gikk så greit å poste det òg, egentlig. For det var bare frimerkene jeg skulle ha som sagt. Brevet vil være fremme på torsdag. Hvertfall.

Jeg er ikke spent på hva du synes. Jeg sitter ikke og håper på at du vil sende meg noe svar. Jeg trenger det ikke. Jeg trenger det ærlig talt ikke. For meg er du det jeg har gjort deg til, uavhengig av hva slags innvirkning du har prøvd å gi.

Midnightblue.

my november.

2010-11-23T15:36:00.002+01:00

Hodet mitt mangler ord, tastaturet treffer ikke nerva - ikke at jeg har prøvd så iherdig heller og jeg føler jeg drar gjennomsnittsflinkheten til forfatterstudiet i Bø ned noen digre hakk ved å være såpass sliten og etter hvert gretten at jeg dro fra Grenland Friteater i dag tidlig etter å ha ligget i et knokkelkaldt rom med et vindu som oppførte seg som om det var åpent selv om det var lukket og to yttervegger som må ha hatt hull da vindkastene utenfor klarte å trenge seg gjennom dyna mi.

Nok sagt; ingen suksess. Skal jeg bli frisk må jeg nok bo i Bø.

Bladde litt frem og tilbake i telefongalleriet for å se om jeg kunne finne et bilde som kunne inspirere til et skrivera men det slår meg at jeg har vært i ulage helt siden slutten av oktober og at etterslepet har fulgt meg helt til nå. Bare se her.

Jeg ble skremt av at firefoxen min plutselig har begynt å bli litt personlig i sine feilmeldinger. Syntes synd på firefoxen min.

Jeg er ikke så flink til dette med følelser, så jeg syntes det var på sin plass å avreagere litt med en agentpistol kjøpt på lekeland.

Istedenfor å se ut som en dust på Halloween.

Eller kle meg ut som billig.

Endte jeg opp som det her.

Vet ikke helt hva jeg skal si til min feilende logikk og sans for fornuft. Men jeg er nå en gang den jeg er. Selvransakelse. I'm gettin' there.

Uansett så er det ikke bare jeg som har en ugle eller to å plukke med selvbeherskelsen. Dette bildet er tatt fra doen - mens jeg satt der blinket det i svart fra noe som lignet en kork, jeg ble selvsagt nysgjerrig og fant ut at jeg må ta en prat med romkameraten min.

Dette er heldigvis ikke henne men en figur fra filmen a serious man - en av mange filmer jeg har sett den siste tiden.

På min splitter nye tv-skjerm med tommer som oppfyller enhver manns penisforlengerkompleks.

(spesielt fordi skjermbildet som er avbildet her viser - ja, nettopp, mannemannsporten nummer én)

For å ha råd til herligheten jobber jeg fortsatt på Mix. Der finnes det snikpølser.

Som har satt sine dype spor i mitt lettpåvirkelige, kreative sinn og dermed resultert i det dramatiske dramastykket kalt "bare hørt om" som aldri noen gang vil bli fremført på en scene. (min tilbaketrekning fra Porsgrunn i dag, remember?)

- noe som er så trist at jeg må avreagere igjen, bytte ut krampegråt med påfunn og tukle med Guris appelsiner.

Er jeg fritatt for dårlig samvittighet ovenfor manglende prestasjonsevner verbalt og skriftlig, eller må jeg rett og slett bare skjerpe meg? Neste nummer: Sabrina skriver "november continued", forhåpetnligvis billedløst og med håp om ny, frisk desember.

maggot brain

2010-11-20T11:38:00.000+01:00

Jeg lurer litt på hvordan regnværsmarken har det når det er vinter. På om den bare blir i jorda når den skjønner at høstens siste regn har falt og frosten gjør det umulig for den å kravle opp til overflata så den bare må bli der i bakken. Om det kanskje gjør den panisk, eller trist, om den kanskje sier "jaja, det var det siste jeg så til asfalt, støvler og snille unger som la meg i gresset for i år" før den innfinner seg med situasjonen sin. Om den har ei hule. En avlang en. Om den graver seg dypere nedi jorda fordi den kjenner at tæla snart kommer - om den kanskje er usikker på hvor langt ned den skal, på om den kommer til å fryse hvis den ikke er hvertfall en halvmeter ned. Hvilken del av den kommer til å fryse mest isåfall. Godt dette ikke er Sibir. Det lever kanskje ikke mark der. Jeg lurer på om den kanskje må velge flere måter å dø på for å ha en sjanse for å kunne kravle opp mot overflata til våren igjen, for når våren kommer blir det jo vått igjen. Om den drukner. I hula si. Den avlange. Eller om den har blitt nedfryst - satt på pause i flere måneder, slutta å marke seg, kravle og vente, bare ligge der, som en lysebrun liten sammenfrosset kveil. Om den våkner av at vårvannet pipler den i hodet og om den skjønner det tidsnok at jorda kommer til å bli gjennomvåt, at den vil drukne den ikke kommer seg opp igjen i tide.

Jeg innrømmer at jeg har falt litt ned i et høl.

og det var jeg som skulle glidd over pekefingeren din; mykt og umistelig

2010-11-18T23:15:00.001+01:00

Jeg så det på pappa. Han stivnet til da han fikk øye på den. Jeg hadde sett den før vi gikk inn i venteværelset og ventet bare på at han også skulle reagere. Jeg lente meg mot døra og la hodet mot glassruta, forsiktig, ikke for å avsløre hva som gjemte seg bak ved å gjøre stort nummer ut av å klaske hodet i ruta, bare sånn fordi det ikke var andre steder å plassere hodet, eller kroppen for den saks skyld. Venteværelset var fullt. Og pappa stod der ved siden av og kikket på meg med hendene i lomma hva feiler det deg, lille venn sa han med pappablikket sitt hvorfor blir du ikke bedre? De etterhvert femtiårgamle kinnene hans med skjeggstubber på så plutselig veldig slitne ut, lang dag, skygger i globallinjene i øya - han har blitt så tynn. Uthult. Jeg følte meg ikke så veldig stor selv. Han kikket ut i venteværelset og smilte til den lille lubne giganten som het Thomas. Thomas, sa moren, ikke røre - nei ... nei, Thomas, la den ligge på gulvet. Thomas som ikke lot noe ligge på gulvet men stavret seg rundt på gulvet med beina i hjulvispbevegelser; nesten alltid på vei til å snuble i sine egne babyfete lår. Pappa smilte og synes nok Thomas var søt. Også kikka han på meg igjen etter en stund når mammaen til Thomas ble sur. Jeg fikk enda mer vondt i brystet av å stå sånn med strupen i svai - med hodet lent mot glassruta. Pappa sukka i den kaffebrune kåpa si som om han nettopp hadde innsett at vi måtte vente en stund. Stående. Kikka rundt seg som man ellers pleier å gjøre når man liksom har registrert alt i et rom, saumfart alt fra gulv til tak, plassert menneskene og funnet bladhylla lite interessant - og blikket hans gled forbi hodet mitt og inn i gangen på andre siden. Han ble stående og kikke inn glassruta. Profilen hans ble grå og gusten i det pissgule lyset fra taket. Dypere skygger ved globallinjene. Jeg så den jeg òg, sa jeg uten å snu meg for å se en gang til. Vet at vi begge tenkte over muligheten av at heisen som stod i gangen tre meter bortenfor oss hadde tilhørt mamma en gang, at vi tenkte litt lenger enn vi burde, at vi falt litt bort fra hverandre selv om vi tenkte de samme tankene.

Savner deg.

2010-11-14T18:54:00.001+01:00

Seemingly happy:

De holder hender holder tankene ordene hodene til hverandre med allerstørste forsiktighet før kveldshimmelen skifter farge som den etter hvert vil gjøre for alvor over det de begge håper på, kommer til å se annerledes på fordi de ikke vet hvem de er for hverandre når de treffer bestemmelsespunktet, eller alle de andre de vil møte og ikke kan slippe taket på selv om de fortsetter å være menneskelige i restene av dette ukuelige håpet som holder dem sammen og presser tyngden av hjertet ned mot bunnen, deres felles vilje vil slipes ned til glatte sklisteiner, ikke ønske å gripe tak etter noe annet, drive vekk fra hverandres hender hverandres hoder hverandres - selv om de ønsker så sterkt å kunne fortsette uten å tenke alle tankene som treffer når gresset blir vått om høsten og vinteren sprer bløte fostre over bakken - minner dem på søndagssakte ettermiddagstimer der de forakter hverandre i gjennomsiktigheten mellom blekkbokstavene i en papiravis og håper at sjela kan begynne å regne snart istedenfor å hente frem den ene forfektede øyeblikket der de satt med hendene, ordene, hodene samlet og noe trengte seg gjennom dem begge: streiftanken der alt kan skylles bort med en storm.

perfekt

2010-11-13T12:15:00.001+01:00

I dag skulle jeg ønske jeg var fyllesjuk; at jeg dro ut igår, miksa helt hinsides mange drikkevarer for å forsikre meg om at jeg ville ende opp som ordentlig bakfull -

Sjanglevarianten når jeg står opp første gang for å gå på do om formiddagen, bøyer meg ned over vasken, slurper i meg iskalde slurker med vann, fyller håndflatene med vann og gnir det ut i ansiktet. Håret mitt. Som John Travoltas lugg i Grease med alvorlige "split ends" fordelt utover skuldrene, nakken, ryggen - seig hodebunn med rester fra maximum hold spray, grå ringer under øya og stramme lepper, ansiktshuden min for liten for resten av trynet. Et av de øyeblikka jeg synes jeg kan ligne noe fra et styggvakkert bilde tatt av en eller annen antifeministisk fotograf hvor jeg kunne sprika over en sofa med munningen på en AK-47 i fitta og glist som idon'tgiveaafuck og det ville vært et bilde med masse ratings fordi sånt er styggsexy. Jeg er bleik som ei avis man finner i grøfta etter at snøen har smelta, kvalm over ribbeinsskyggene fra spotlightsa i taket og lukter manneparfyme, ikke sånn som jeg liker, overlada med machotendenser og staffasje, men han hadde slumpa med barberinga, var ikke for perfekt og han hadde store armer og likte å ligge i skje etterpå. Pluss. Jeg burde kanskje bruke litt mer fuktighetskrem, se litt ålreit ut. Sorry, du må nok gå.

Jeg vurder muligheten ved at vi hadde sovna i sofaen istedenfor, når jeg ligger der er det vanskeligere å be dem om å dra fordi det er så mye på tv man kan trekke ut tida med, le av, men jeg tror ikke han har humor, han ligger i senga og spør om det gikk for meg også.

Sorry, du må nok gå.

now that's why

2010-11-10T08:24:00.000+01:00

Håndkle på huet. Tættis på blotta skulder. Tråkker med hæla når a' går akkurat som ellefanter. Ellefanter har sine egne innebygde joggesko, det så jeg på Discovery - hele bakre delen av foten deres er mjuk av kjøtt og demper for støt. Fennomenalt dyr som er mer avvansert enn det den ser ut til. Evvolusjonen og jakt har gjort at støttennene deres har krympa i løpet av noen århundrer, men et snabelbein kan likkavæl veie mange kilo, og så kan de bli like lange som et dugelig balltre, om ikke lenger. Ikke rart'em hunter disse dyra, krypskytterne. Alt det jævla hokuspokushumbuget rundt'em, som om de hadde magiske krefter disse dyra; tørka ellefantøyer og haler lagt på glass, solgt som viagra og lykkepiller på svære markeder i asia med støy og lukt og mennesker pressa sammen med knitreposer, skinnvesker og solhatter. Det er nesten så jeg heier på drugsa istedenfor. Jeg tror jeg hater alle gutta som tror de kan få søstra mi fordi hu er fin. De skulle sett a' nå. Likegydlig, trøtt og plundrende med sitt daglige morrastell. Går som en ellefant over gølvet og sier ikke "morn" bare "hvor er pappa?" og jeg gidder ikke spørre a' hvorfor a' lurte på det, sier bare at han dro på jobb (som vanlig, klokka er 08:00) og trudde egentlig at ellefanter hadde god hukommelse og ikke bare lange øyevipper og tristhet i øya.

2010-11-09T16:03:00.002+01:00

standing.

small.

Jeg er tøffere i trynet enn jeg er i kroppen. De to siste ukene har vært tunge. Aldri opplevd lignende. Tror aldri jeg har vært så tappa, kraftløs og utmattet før. Et øyeblikk trodde jeg at jeg skulle bryte sammen i et hjørne og bare grine fordi det virket så uendelig. Og det gjorde jeg nesten, hadde det ikke vært for noen hvite ark med kaotisk skrift på, en superheltpappa og vegger tangert med stemmer, lyder når jeg ikke fikk sove og litt god familiekjærlighet.

Jeg kommer meg nå, merker det - i dag våkna jeg og hadde ikke så vondt i brystet.

Alle tror jeg er stressa. Jeg tror jeg lever ut alt jeg har hatt på innsida i årevis. Sånt må til. Om det gir seg utslag i flere autoimmune sykdommer og kroppslige skavanker er det okei, så lenge jeg slipper å føle meg som en kronkødd ovenfor andre når jeg kjefter og bjeffer og speller hard fordi jeg ikke kan annet fordi det er min måte å verne om meg selv på.

Jeg er heldigvis ganske flink på selvmedisineringa (andre kaller det rastløshet) og kom meg ut på gåtur både i dag og i går. November har vært ordentlig november i dag og ikke november med etterslep av solrik oktober - ikke at jeg føler jeg kan klage, men høst som også er guffen gjør meg glad. Det er noe ved det å kjenne prikkingen i henda når man varmer dem i varmtvann og at man må kna føttene til live igjen mens man gjemmer seg i hjørnet av sofaen etter en gåtur. Så det så.

Jeg har ikke gjort noe fornuftig i hele dag og kommer til å fortsette slik. Kanskje resten av uka. Jeg vet ikke enda. Nytter ikke å trave rundt på høgskolen når jeg blir akutt svimmel av at jeg reiser meg fra sofaen eller ikke kan ligge ordentlig på sida fordi det presser brystbeinet på kjipe måter.

Ifigeneia, Hippolytos og Phaedra hadde kanskje økt presset ytterligere tror jeg.

Jeg fortsetter nok med å lese meg gjennom Lolita og nyte fordelene ved å være hjemme helt til doktordamen kan fortelle meg hva i helvete det er som har tatt plass i kroppen min;

julebrus

matskap

selskapssyk katt

og ro.

å, som jeg savner.

2010-11-06T00:39:00.002+01:00

Det var den tida jeg hadde en rød, litt kort genser som avslørte den vaflete fjortismagen min som virkelig ikke likte hvordan miss sixtybuksa skar seg inn i kjøttet rett under navlen. Jeg husker at jeg var ca venneløs også, at jeg nettopp hadde lært meg hvordan jeg brukte en eyeliner og var i stand til å kaste bort 106 kroner på ei flis av en øyenskygge bare fordi den var fra Estetihque og at jeg tygde mye V6 freshmint-tyggis fordi pappa tok det med hjem fra jobben - og jeg hadde så jævla mange skjeer med nesquick i melka at det er et under at jeg aldri ble større; jeg drakk ikke melk, jeg drakk sjokoladegrøt.

Alt dette er egentlig bare digresjoner for å gi dere en følelse av hvor ille det egentlig stod til med meg på den tida. Men jeg savner følelsen av å ha gud som var glad i meg, tidskiller no. 1 og selvtillitsbooster'n i stua, trygt plassert i en skuff så ikke lillesøster skulle krimskramse med den når jeg ikke var hjemme (dvs, skolen, ellers var jeg jo alltid hjemme)

Min kjære playstation. Min litt store, ikke alltid like samarbeidsvillige playstation og mine kjære tre spill.

Spyro:

Rayman:

Crash Bandicoot:

Jeg innser at jeg var en ganske trist liten jente. Sånn summa summarum. Men jeg liker nerdfaktoren jeg hadde. Hvor ble det av kvisetrynet og de progressive brillene? Oh, wait. Brillene unnlot jeg å bruke for å opponere mot foreldra mine. "Jæjæ, jeg bli'kke blind av å ikke bruke dem hver gang vel?" og kvisene har kommet i senere alder.

vladimir nabokov og jeg

2010-11-04T17:43:00.001+01:00

Jeg frykter ikke et lengre opphold, jeg skulle bare ønske jeg hadde fått mere ut av det å være så kraftløs, uttømt og skral, svimmel, skjør, porøs - nesten syk inn i korsryggen (det er der jeg kjenner det mest jeg har måttet rette på overmadrassen mange ganger da jeg har klart å forvri den, krølle den til, fått hjørnene til å krype ned mot midten av sentrum i mine gjentatte fosterstillinger) Og jeg tror jeg mangler tilstrekkelig med kjøtt og underhudsfett på utsatte plasser som nakke og ryggvirvler, samt hoftekuler - de har gnisset seg såre mot lakenet og jeg undrer meg over hvorfor jeg opplever større problemer med å innta fettholdig kost? Disse dagene har desverre ikke fått meg til å endre mening; maten min er slettes ikke mat, måltidene har jeg inntatt med største forsiktighet, jeg har tygget biter av hvitt og ristet brød med nesten religiøs overtro og tilnærming til barndomsårenes smakssanser, bare for å finne ut at det er ren ondskap jeg opplever - hvorfor ødelegge slike luftslott når jeg ikke engang vil spise?

Forventningene har skuffet meg. Tungen langs en koppekant og den stadige skepsisen til min kropps reaksjoner på inntak av tørt og vått ser ikke ut til å gjøre min frøken psykhe noen tjeneste heller. I et lite, nesten novembergrått øyeblikk med ryggen vendt mot vinduet til veien der spanske studenter veklset mellom å uttrykke seg på spansk og irriterende god engelsk i sin muntre konversasjon, knaste venstrehånden min inn i posen med ristede potetflak som om de var av det reneste gull. Gullgraverhånden min, en ganske tørr neve (av mange omtalt som kvinnehender med utsøkte pianofingre - men det må ha vært i et friskere år) grov seg inn i solsikkeoljet folie og hentet frem en skjelven neve potetflak. Jeg utfordret angsten, stappet dem inn i munnen og var glad jeg satt med ryggen til utenomverdenen mens jeg mesket meg på mest dyrisk vis, bommet litt på leppene så det drysset salt og potetflak nedover brystet, presset resten av flakene ned i det enda mer uttørkede svelget før jeg skylte ned med dødt sukkervann. Jeg gjentok prosessen, flere ganger, så mange ganger at selv neven min syntes det var nok og krøllet sammen posen i en trist form; den hadde blitt overfalt, kvestet og kastet fra seg på groveste vis.

Et lite øyeblikk ble jeg redd, jeg følte en vanvittig avsky og angst for mine handlinger. Jeg la boken jeg holdt i min høyre hånd på den rutete plastduken og foldet hendene rundt magen. Om jeg hadde hatt en mor skulle jeg ønske hun var her nå, eller at jeg var det som var bak hendene hennes når hun engang måtte ha holdt hendene slik i et forsøk på å trøste seg selv, prøve å avgjøre om dette var et tilfelle av nødvendig onde, spent på utfallet.

Jeg vet ikke hva jeg ventet på. Meg bekjent kan ikke mager snakke. Mitt abdomen var skremmende tyst og mitt indre følte heller ikke noe særskilt behov for kroppslige ytringer eller tegn; et trykk i brystet, et kort og bastant knip i mellomgulvet, ingen knurring eller følelser av bobler i full virvel fra ryggen og rundt i overkroppen. Boka lå med margen ut, lyste så blodrødt og dunkelt i gjenskinnet fra lyset på kjøkkenet. Enda godt jeg ikke kastet den fra meg, tenkte jeg og fryktet ikke et lengre opphold, bare brudd i stillheten.

(i et øyeblikk av magesmertet kjedsomhet klarte streiftanken om å bli musiker å nå meg - når krampene avtok begynte jeg å skjelve)

2010-11-03T16:57:00.001+01:00

To do this (the way I cured my ridicule curiosity - but I will never be an musician, even though I'm in pain)

1 - Go to "wikipedia." Hit “random”
or click http://en.wikipedia.org/wiki/Special:Random
The first random wikipedia article you get is the name of your band.

2 - Go to "Random quotations"
or click http://www.quotationspage.com/random.php3
The last four or five words of the very last quote of the page is the title of your first album.

3 - Go to flickr and click on “explore the last seven days”
or click http://www.flickr.com/explore/interesting/7days
Third picture, no matter what it is, will be your album cover.

4 - Use photoshop or similar to put it all together.

Her er mitt albumcover. Jeg synes det ble vakkert.

virkningene av to dager barnelitteratur

2010-11-02T20:24:00.000+01:00

Gro Dahle, I gotta say, du er en ganske sinnssyk og fresk dame.

Skulle ønske jeg ikke måtte gå midt i alle skriveøvelsene i dag, jeg synes nemlig det er fantastisk gøy å prøve ut forskjellige metoder for å løsrive meg fra alle

opprinnelige tanker - av og til ønsker jeg meg fullstendig ødeland
prefabrikerte historier - har massevis, men vet det meste er ubrukelig
ultrasmarte setninger - viser seg alltid å ikke være fullt så smarte likevel
nøye gjennomtenkte vendinger - mister liksom spenninga (selv for meg som forfatter dem)
å alltid vite hvordan pennen skal starte - med tanken

- og heller kaste meg inn i automatskrift (vurderer å ta det steget videre, faktisk se om jeg kan bli like fjern som Gry Jannicke Jarlum og hennes alienvenner) selv om jeg kanskje ikke helt har gitt meg over til det å stole på at jeg i øyeblikket jeg lar hånden føre pennen uten kontakt med ionekanalene i hjernen min - dvs, ionekanalene til tankesenteret iallefall, faktisk greier det helt hundre prosent. 3 år sier Gro. 3 år på å lære seg å skrive automatskrift. Jeg synes det høres merkelig ut å kunne lære seg noe jeg forbinder med løsrivelsesprosesser, noen gjør jo sånt hele tiden uten å egentlig være klar over det. Lillesøsteren min f.eks driver med omvendt løsrivelse, hun kaster fra seg hele omverdenen og dras inn i internettens suggererende kraft. Der kan hun være i evigheter, skrive pliktskyldig uten særlig tanke (virker det som) og ikke la seg affektere av noe som skjer utenfor bobla hennes. Så hvor vanskelig kan det være å koble av en arm om noen kobler ut hele seg selv mens de er igang?

Likevel er det vel noe i det at det vil ta tid, for selv om jeg følte at jeg var riktig så flink med automatskrifta mi begynte jeg av og til å føle på hvordan jeg skrev bokstaver eller at jeg plutselig satte et komma og tenkte på at jeg faktisk satte et komma etter at det var gjort. Fikk dårlig samvittighet, nesten en slags grell påminnelse om at jeg er så innmari opptatt av meg sjøl at det vil kreve mer av meg å ikke være meg selv bevisst enn det jeg er meg bevisst - og det er jeg jo. I stor grad. Men tre år? Det virker jo nesten for godt til å være sant. Jeg forbinder nesten automatskrift med opplysthet og høyere bevissthet. Gro sa noe om at det var den lille primalhjernen våres som jobber når vi er i automatgiret.

Jeg må prøve dette ut i større grad enn bare denne uka. Det som faktisk skjedde etter at hun avbrøt oss i de viltre, uanstendige friskrivingsteknikkene våres var at jeg pløyde gjennom alle de snodige krusedullene mine. Plutselig kom ord som "renessanse" opp, og "skulle du ikke" og "fordi" Mulig øynene mine er flinkere til å juge for hjernen min enn det hånda mi er, men jeg syntes det var gøy.

Tester ut transeevnene mine på nytt i morgen, nå må jeg prøve å lage tolv tekstbolker med barnelitteratur.

hallo halloween

2010-10-28T02:57:00.002+02:00

Jeg må begynne å meditere. Eller finne snille sedativer som beroliger meg såpass at jeg kan fortsette å følge søvn-flowen min og ikke avslutte den etter de kritiske fem minuttene hvor jeg enten sovner for godt eller ender opp lys våken med alskens påtrengende tanker boblende i panna. Det gikk dårlig i dag. Jeg har tenkt på morgenrutiner, om jeg skal trene i morgen, hva jeg skal ha på meg på treninga (trener jeg overkropp har det en tendens til å bli litt kaldt i bare singlet, trener jeg bein blir det som regel alt for varmt og jeg skulle ønske jeg kunne trene i bikini) og om jeg skal ta en tur i kreftolariumet mens jeg er der (gjør man sånt før eller etterpå - man lukter jo litt svidd, men lukter man ikke litt rart når man trener uansett, hæ?) Jeg lurer på om toget til Martine kanskje er forsinka - eller kanskje det ikke er det, det virker som om sørlandsbanen er ganske i rute, kanskje det bare er nordover det halter litt med signalene for NSB, eller kanskje bare Lillehammerområdet er hjemsøkt av togspøkelser som forsinker, stopper og rører med togsett, hva vet jeg, jeg kan faen ikke noe om tog.

Hun kommer når hun kommer. Hun sender sikkert melding litt før hun skal av - lurer på hva stasjonen før Bø heter og jeg kommer til å svare mens jeg er litt forsinket, skrive melding mens jeg stressgår litt fordi jeg vet at Gvarv ikke er så langt unna. Det vet ikke hun.

Jeg tenker litt på hva vil skal finne på, om Roxy eller Meirismuget er koseligst, og om det kanskje heller vil være best å ta kaffen på Breisås eller noe, for jeg har ikke tenkt å ta med skift til i morgen tror jeg - for jeg rekker ikke å dusje åsånn før hun plutselig står på stasjon - det seg være om jeg sover lenge da, og det virker som jeg kommer til å forskyve det opprinnelige vekkerklokketidspunktet litt mer nå som jeg bare ligger her og tenker. Kanskje skulle vi handla med én gang, kanskje skulle jeg fleska til med mine rabatter på Mix og fiksa smågodt til kino etterpå eller noe - det ville sikkert vært veldig hyggelig. Ja. Skal jeg foreslå noe å spise eller skal hun bestemme? Skit samma. Man kan jo foreslå de tinga man liker og så la den andre velge fritt mellom dem. Haha. Jeg tror egentlig vi ender opp med å lage noe helt vanlig, selv om jeg har lyst til å imponere med en helt vanvittig god middagsrett - kline til med kulinariske kreasjoner på en helt vanlig torsdag (Men man trenger jo som regel litt ekstra kroner for sånt. Får jeg lønn snart?)

Og så funderer jeg litt på Halloween. TRE kostymer. Kunne liksom ikke gjort det vanskeligere for meg sjøl. Martine må hjelpe meg med å velge ut hvem av dem jeg skal ha, for jeg er ikke istand til å tenke helt klart tror jeg. Hva skal man egentlig med sjukdom og soving (sistnevnte som egentlig var skikkelig ålreit, det føltes bra) som resulterer i energioverskudd når man etter hvert kommer ovapå igjen - midt på natta! som igjen vil føre til energiunderskudd i morgen, for jeg skal opp klokka ti, banna bein, og det er snart sju timer til. Kjenner jeg meg rett tar det to timer til før jeg tryner i puta. Kanskje jeg skulle rydda på pc'en i mellomtida. Den går tregt. Hvorfor skal den gjøre det nå? Jeg klandrer Sævsæv og de nysgjerrige fingra hans da han skulle legge inn serier for meg. Eller kanskje pc'en min bare dør fortere nå enn jeg trodde (den har vært trofast i sin tjeneste overraskende lenge) det gjør meg litt trist. Jeg får krampetitte så mye serier jeg bare kan før den slutter å fungere. Åfaen. Jeg tror jeg burde ha lest en eller annen Euripe... Euirp.. Ja. Bok. Lekse før teater i Oslo den niende. Jeg hater Oslo.

Egentlig har jeg kommet frem til at jeg feira litt Halloween hver dag når jeg var yngre. Bare se her:

90 desibel

2010-10-27T15:03:00.000+02:00

Du er ikke traktordur, rånerbass eller hesteskoklopping mot asfalten, du er støy. Du kan få en kafé til å bli stum bare ved å åpne kjeften suger du lyden av alle de som er tilstede inn i deg selv, spytter ut stemmene som om de var dine egne i ordforma sprutregn over kaffekoppen din. Min også. Jeg tror ikke du legger merke til at jeg sakte plasserer hendene over koppen min, verner om den i frykt for at den skal bli infisert av deg. I begynnelsen hører jeg alltid etter, men etter hvert som samtalene dras ut og du ikke finner nok tanke i deg selv men stjeler fra andre, plukker opp tingene de ved sidebordet snakker om, bryter ut i et åja! forresten ... uten at du egentlig hadde noe forresten å snakke om før noen nevnte noe dagsaktuelt og alminnelig bare så du skal slippe å vente lenge på at jeg ikke svarer og snakke om dét istedenfor (kanskje for å ikke virke så selvopptatt, jeg håper at du ser deg selv sånn, men jeg vet ikke lenger) Og det ender med at jeg plasserer koppen under nesa i et slags konsentrasjonsuttrykk hvor jeg holder begge hendene rundt porselenet med begge albuene på bordet og senker øyebryna hver gang jeg tar en slurk. Sånn sitter jeg helt til jeg har drukket opp alt og setter den fra meg og kikker på servitøren, han svenske, nesten litt for pratsomme gutten med 5 millimeters tunneler i begge øra. Du lener deg bakover i stolen, skyver deg ut fra bordet, slenger den ene armen over stolryggen og plasserer beina i en utstrakt V fremfor bordet. Du spør meg om jeg har hørt noe bra musikk i det siste. Endelig.

day of nothingness

2010-10-26T20:21:00.000+02:00

Skuldra har liksom ikke hengt på plass i dag: de har vært litt frakoblet i følelse, hekta på nakken min, hengt der som to tunge løftearmer uten nok futt i muskelmotorene til å jekke seg opp i riktig hakk på egenhånd så jeg slapp å kjenne at jeg automatisk ble tung av at de bare var der som to meningsløse kroppspåheng. Egentlig har hele kroppen vært meningsløs. Føttene skubba mer grus enn vanlig, de sklei oftere på isete partier i asfalten (selv om øya registrerte dem rakk ikke faresignalene ned til beina) når bilene susa forbi var det nesa som fungerte optimalt - snuste inn all eksosen så jeg ble ør, og ikke de litt trafikkredde sanseapparatene mine som skulle sørge for sikker gange oppover Bøgata. Fingra knattet på noen taster, hjernen surra rundt med spørsmålet om hvem det var jeg skulle ringe og hvorfor jeg i det hele tatt skulle ringe noen, musikken i hodetelefonen var ubehagelig syrete i forhold til hvor lavt skydekket viste seg å henge da jeg i et filmatisk øyeblikk måtte kikke opp for at trekke vejret som de sier i hjemlandet - og da så jeg antydningen til en slags sol som minna mer om en måne. Det endte med at jeg ble skeptisk. Når stod jeg egentlig opp? Jeg begynte å lure på hva jeg hadde kledd på meg før jeg gikk ut døra. Var det viskose? Nei. 40% ull og 60 polyster. Formløs kåpe.

Egentlig pleier jeg å ha en viss rytme når jeg går. Pappaen til venninna mi sa en gang at det så ut som jeg var på vei for å drepe noen en da han hadde kjørt forbi meg når jeg gikk tur. Jeg antar at det er rytmen min. Ikke voldsom. Bestemt. Men i dag kunne jeg like gjerne vært noe som glapp ut gjennom én av de firehundre hulla i et dørslag. Spaghetti. Den ene seige tråden som glir ut av kjelen når du tømmer kjelen for vann i vasken og osen slår deg midt i trynet så du må snu deg vekk og blir slurvete med å holde lokket slik at bare vannet renner ut og ikke spaghettien. (Kanskje brenner du deg litt også fordi du ikke holder lokket stramt nok og grytelappene ikke strekker til, blottlegger langsiden av pekefingeren din) - Poenget er at jeg ikke hadde noen rytme i dag. Det var håpløst å bestemme seg for ganglag og tempo. Hvis man skal holde tempo må ganglaget være med og rytmen bestemmer tempoet, men det blir umulig å finne noe som helst av dette når ikke øya henger med men heller senker seg ned til neserotnivå og ikke greier å finne veien opp til sin opprinnelige plassering. Det eneste jeg egentlig la merke til i dag var en trailer med to lass tømmerstokker, og den eneste grunnen til at jeg la merke til den er fordi jeg synes trailere med tømmerstokklass er skummelt. For meg er det umulig å unngå å fantasere om sviktende tremmer, harpunerte bilførere og røde menneskeflekker på gangstien. Godt jeg så den før jeg gikk over veien.

Samtalene i dag har også vært meningsløse. Eller, jeg har ikke klart å bidra med de største mentale utfordringene eller beriket noen med en kvikk kommentar eller noe annet kreativt. Jeg skylder på skuldra.

fortsettelse følger forhåpentligvis ikke.

frk. sympatisyk

2010-10-25T15:32:00.001+02:00

Ja, altså. Pappa sliter med det samme. Forskjellen på oss to er at han nettopp har arrivert fra ferie og er på jobb og at jeg har studieuke (fri) og synes mer synd på meg selv enn på fahr her jeg sitter med joggetøybekledning (som i de aller fleste tilfeller aldri brukes til sportslige aktiviteter blant folk, heller et slags søndagsplagg, et plagg man ikke trenger å holde inn magen for å gå i fordi den allerede er formløs. Jeg er litt sånn i mitt gi-faen-joggetøy) Har nettopp tvunget i meg en digestivekjeks, to skiver brød og et eple (an apple a day keeps the humor from undergoing decay) og lurer på hvorvidt mammas vidunderkur - utrørt cola og salt potetgull vil hjelpe. Egentlig er det såpass lenge siden jeg har følt meg så pjusk at jeg prøver ut alternative høykalorimetoder, men mamma var en kvinne av nymotens kjerringråd og jeg tror fortsatt på det. Litt. Hvis ikke satser jeg på at jeg klarer å overkjøre meg selv med litt placeboeffekt.

Det er noe rart med å være sjuk, man vil aller helst være hjemme, tilbake til den trygge sofaen til foreldra sine, den litt overdrevne trøsten de gir, ikke minst - følelsen av å være litt barn igjen, hjelpesløs, omsorgstrengende. Men det gjelder ikke meg, jeg har nemlig supre naboer som går til apoteket og kjøper legemiddel til meg og sier de kan kjøre meg om jeg trenger å komme meg noe sted. Jøss, er det sånn det er, tenker jeg og blir umiddelbar slått av en gjengjeldelsestanke (for det er jo ikke urealistisk at jeg vil være nødt til å gjøre det samme for dem etter hvert) men så slår det meg igjen at jeg egentlig aldri har gått i veien for sånt (det er bare det at det er så overraskende når det skjer at folk finner go'vilja og hjelpsomme nerver i funksjon at man kanskje glemmer at man kan gjøre sånt selv) Det er ikke så mye som skal til, enkli'. Synes det er fint at jeg kjenner mennesker som veit det.

Og apropos. Igår, etter at jeg hadde blitt sjekka opp av to høyst middelaldrende karer på jobben - hvorav den ene skulle bruke jobben som rasteplass fra 10 til 13 og heldigvis ikke gjorde noe større nummer ut av seg selv enn å gjøre taushet litt pinlig da jeg skrudde på tv'en for ham å sa du får bestemme hva du vil se på selv, det er bare å bruke fjernkontrollen hvorpå han smilte bredt og sa jeg trenger jo ikke kanaler når jeg kan se på deg - I motsetning til den andre som slafset i seg frokostpølser og ba om navnet mitt for å sende meg mail eller søke meg opp på facebook, nærmest så det som sin oppgave å tvinge meg på middagsdate og deretter begynte å snakke om Drammen som om han var veldig godt kjent der da han skjønte at slaget var tapt, er det vel ikke å si enn at det var to mindre minneverdige opplevelser. Men altså. To stykker. En søndagsmorgen. Tjue minutters mellomrom. Hva er oddsen for det og hvorfor var det ikke Benicio del Toro som sånn tilfeldigvis skulle ha ei pølse?

Uansett. Jeg merka at jeg ble litt mørk i humøret av det, jeg visste nemlig at jeg var trøtt i trynet og så veldig alminnelig ut med mitt litt søndagsufreshe ansikt og småstressa fremtreden da pølsegrillen ikke ville starte. Plutselig åpner døra seg og søndagssola stråler inn i butikken. Jeg lener meg litt over disken for å se hva eller hvem det er som bruker så lang tid på å komme seg inn døra. En bitteliten, ulljakkekledd dame med krøllihår stavrer seg inn døra. Morn! sier jeg. Hun hører ikke. Igjen. Morn!! Hun ser på meg og smiler, nesten humpegår og ler seg i vei mot kjøleskapet og finner frem varene sine. Jeg veit hva jeg skal ha, må bare skynde meg å kjøpe det så jeg ikke glemmer det før jeg skal betale! Sier hun og stresser litt med de korte armene sine, plukker ned ei liter helmelk, en kartong kremfløte og ei sekspakning med egg. Jeg ler. Vi snakker om været og det gjør meg ingenting, denne dama har opplevd mer enn bare krigen - hun er 1.30 høy og sier at jeg bare må forsyne meg av lommeboka sånn at jeg får det jeg trenger for varene. Hun roter visst litt med sånt. Okei .. Og så går hun igjen. Jeg merker at middelaldrende menn med sjekkeoppbehov fordufter og heller i en kaffekopp til meg selv, leser litt på timelister og venter på at rushet skal begynne. Plutselig kommer hun tilbake igjen, sier at hun glemte røyken. Ja, for hun røyka jo ikke selv, hun skulle kjøpe det for sønnen sin. Jeg får lov til å grafse litt til i lommeboka hennes og hun snakker i vei om dårlig hukommelse - ikke at det var så gæli', for sånt skjer jo, noe måtte det jo være når man var blitt så gammel.

Man må akseptere sin skjebne,

sa hun.

Jeg føler den traff meg på det skjebneironiske og ganske humoristiske planet den dagen. I dag hjelper det meg til å innse at joa' så må jeg ligge stille, være kvalm og gå glipp av revymøte, sosialt og vinkvelden på Naboen som alle skal på senere. Thor-Einar fiksa meg serie på pc'en og jeg mistenker meg selv for å ha lyst til å lese litt i "Verden finnes ikke på kartet" etter hvert.

Fahr out.

Ha en god dag, alle.

fra filmen "a serious man"

2010-10-25T14:58:00.000+02:00

Rabbi Marshak

Må bare elske denne filmen.

et ørlite utdrag fra en samtale med en kristen, nevrotisk kis

2010-10-22T16:22:00.004+02:00

"synd!"
"synd?"
"ja, du vet ikke ka synd e"
"neivel?"
"næ, det gjør du'kje"
"hva er synd for deg da?"
"du vil aldri forstå det"
(dramatisk pause her)

"hvor skal du?"
"eg ska gå"
"hvorfor det?"
"du vil aldri forstå det"
"ikke hvis du tar utgangspunkt i at jeg skal skjønne din oppfatning av synd når du ikke vil fortelle meg hva den går ut på, nei, jeg er ikke tankeleser"
"nei, der ser du"
(tankeprikker her)

"okeii..."

"skal du gå nå da?"
"ja, det skal eg"
"hvorfor det?"
"vil du'kje at eg skal gå da?"
"nei, det har jeg aldri sagt, jeg vil at vi skal snakke om dette"
"åja. nei. eg.. går!"
"fortell meg hva som er synd for deg da"
"altså, du vil aldri forstå det, du er kvinne og eg er mann"
"nei, du er en gutt"
"å?"
"du er en gutt, ikke en mann - du er feig som går"
"nei. eg går ikkje, eg står, men eg går nå'"
(furtegåing opp trappa)

Det hele startet med at jeg spurte om hva som var i veien hvorpå jeg etter mange om og men, useriøse, usammenhengende setninger får servert en "livet, livet er ikke så greit" - noe som selvfølgelig vekker den menneskelige empati i meg og leder til det selvsagte spørsmål "hvorfor ikke det da?" Og jeg er ganske sikker på at jeg er veldig tålmodig, klarer å jekke ned Drammensernervene mine bittelitt når noen sier ting mellom linjene som vekker bekymring, og jeg spør igjen når han ikke svarer. Egentlig for å sjekke om han vil dra det videre, svarer han ikke orker jeg ikke engasjere seg - tenker jeg. Han skjelver, sier han er stressa og svarer ikke på spørsmålet, fortsetter med en jevn strøm av usammenhengende og lav prat. Etter hvert skjønner jeg ikke hva han sier og jeg ber ber ham snakke høyere så jeg skjønner hva han sier og da blir han sur, nesten skriker ut "synd!"

Dagens ah, det var jo sånn det var ramla heldigvis ned i hodet mitt: jeg kommer aldri, ALDRI, til å gidde å engasjere meg i dype og alvorlige samtaler med noen som er prega av fanatisk religiøsitet (desverre ikke de som lider under det og piner seg selv gjennom livet med skam og skyldfølelse, heller) Det lurer mye trist under overflata, der, jeg veit det. Men jeg har aldri krevd noe av noen og hvertfall aldri av en fremmed.

Din religion er ikke min skyld!

Makan til frekkhet.

Det skal også nevnes at å kaste fjernkontroller i gulvet, klaske en halvskrella appelsin i bordet og repetere "eg synes at Dag er teit!" er en forferdelig barnslig måte å uttryke seg på.

C'mon bitch, slap me in the face like the heathen whore I am and tell me what a filfthy sinner you are!

I det minste.

Nei nå ble jeg provosert igjen, på tide å gå seg en tur.

2010-10-22T01:30:00.002+02:00

Egentlig har jeg mye "på hjertet" og egentlig forsvinner det når jeg begynner en innledning med akkurat dét. Jeg spiser kanelsjokoladedekkede mandler og drikker siesta billigbrus. Jeg er tørr i øya og kikker på det bleike coveret til Gunvor Hofmos det er ingen hverdag mer og tenker at årene har rettferdiggjort tittelen mer enn hun sikkert var istand til å forestille seg da hun levde. Det grep meg litt med panikk tidligere i dag; tanken på vinterdepresjoner. ikke at jeg selv kan si at jeg noen gang har hatt det eller tror sterkt å inderlig på at det skal gjøre seg gjeldende nå.

Men jeg fikk altså litt panikk, tenkte over hva jeg ville gjort om jeg plutselig ramla inn i en november-mars-depresjon, lukka meg inn i en skjør kapsel av dynemørke, trekke ned triste tanker ved innoverpustene mine, ikke huske å slippe taket på dem når jeg puster ut igjen, bli stressa over at jeg er så trist, begynne å hyperventilere litt daglig, kanskje mer og mer, og til slutt alltid puste den samme kjempetriste lufta fordi jeg ikke klarer å rense den, eller lar annen luft få komme til, blande seg, nesten krangle seg inn til de værfaste molekylene og spre litt happyfarger eller happymolekyl.

Kanskje ligger det i pusten tenker jeg og pust i bare dynemørket kan umulig være bra for noen.

thærie wiighen (en kronglete begynnelse)

2010-10-20T22:57:00.003+02:00

det satt en stramkjeva, rødsprengt en
i sete hundreogførtifem
glana ut av vinduet med musikk fra mp3'n
så verden lukka seg igjen
men det gnistra hardt i øya på'n
da billetøren kom forbi
jeg tenkte at han var mannen med ljå'n
da det så ut som'en ville slå'n
fordi han kom for nær

og jeg så'n bare en enkelt gang
da satt'n med ryggen rak
håret var svart, en mann av rang
men han virka ganske spak
til passasjerene var han hyggeligheta sjøl
spøkte om kommende snø
lo og brukte togbordet som delefjøl
når alle snudde seg igjen, så til sitt
dyppa'n nesa i pulverstrø

nå skal jeg fortelle en historie jeg har hørt
om sånne som er som ham,
og skulle det bli en anelse mørt'
så er den faenmeg sann;
jeg har det fra samme type narkismunn
sikkert fra lignende krets
fra sånne som ikke er helt gode i grunn
gir opp livet, gir opp å være sunn
ruser bort hat og hets

mkay.

2010-10-20T22:15:00.000+02:00

unaturlig vakker avslutning på en ganske så voldsomt fin "friuke" hjemme.

kan ikke tro at været holdt seg akkurat slik jeg håpet det ville gjøre, så forbanna perfekt; høstlig, solrikt, vindskarpt og klart! og. menneskene jeg har møtet (overraskelsene ved å møte flere enn forventet) følelsen av å lese opp noe jeg har et så keitete forhold til som jeg har - ganske så uforberedt og uten særlig mye selvkritikk, at det gikk så bra, alenestundene, søsterøyeblikka, hjemme bra men borte best - følelsen og så videre. kanskje en av mine beste høster hittil.

dette er nesten patetisk. jeg er overraska over at jeg kan være så positiv. blir nesten litt full av megsjøl.

og så sitter du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere;

2010-10-18T01:35:00.000+02:00

når hun snakker om lunsjborddamene sine på jobb og hvordan de legger ut om de ubrukelige ektemennene og elskerne deres uten å føle skam, får hun ungpikeblikket, legger litt fandenivoldskhet i smilet sitt og vender ansiktet litt ettertenksomt mot vinduet som om hun håper på at lyset fra ettermiddagssola skal stille henne i et vakkert lys. hun lukker øya i noen påtatte sekunder før hun snur seg mot dere og glemmer å spørre dere hvordan dagen deres har vært. dere ser på hverandre og lurer på hva dere skal svare, skyver ekstra mat over på gaffelen og spiser langsomt. du veit at faren din gjemmer seg i stresslessen og høres ut som en rumlende sementblander når han trekker gloen på rullingsen helt ned til fingerhuden. han rører ikke en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær. du veit at søstra di lengter etter å trekker seg tilbake på rommet, snakke i telefonen om ekstremsport med gutter, pakke seg selv inn i tyggissnakk og stikke hull på de prinsesserosa minnene du har av henne. hun gir også glatt faen i de husmorprega bekymringene moren din sånn helt tilfeldig lirer av seg når hun rydder av bordet, skritter over stuegulvet med bestikket skranglende på asjettene.

- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer, om hvordan alt skal ordne seg for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre mens hun fyller varmtvannskummen med såpe og matrester, gnir hendene røde med oppvaskbørsta og forteller om alt det fine som kan skje mellom mennesker, søler oljefarga såpebobler på benken mens faren din peker på værdamen med en skjelvende finger og søsteren din krymper til barnestørrelse igjen, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din, hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor vinduet og det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet

på konsert

2010-10-18T00:42:00.000+02:00

skinnjakka hennes lukter sigg, elnett hårspray og tar for mye plass, den kleber seg inntil armene mine og smitter av eksosfett, får meg til å svette enda mer, forsterker faktum av at det er umulig å bevege seg her; frisyrer og skulderpartier er mørke sjablonger mot backdropen og rødt scenelys, alle står i veien, vaier frem og tilbake fordi de har stått for lenge i samme stilling og pimpa øl for å stresse ned ventetida - og denne dama er snakkesalig, antageligvis tror hun jeg er vennlig fordi jeg aller nådigst trakk meg litt sammen så hun skulle slippe å se konserten sidelengs. hun begynner å fortelle om kompisen sin; en gammal biker som har opplevd både en og to og tre rockekonserter i sitt liv og som en dag overraska henne skikkelig, han hadde det fortsatt den gamle kar'n selv om han hadde både prollaps og dårlige knær, for mye hardkjør i ungdomstida veitu - og jo! for han hadde blitt med på dolly parton konsert da " når han sa ja til å bli med sa jeg bare hæ!" trodde ikke mine egne øyer vettu, hadde jeg aldri trudd, han som pleide å stå rett opp og ned på konsert svinga seg plutselig rundt med meg på dansegølvet. også skal det vel sies at det ikke var rein cøntry da, det var lissom litt av hvert for alle. jævla morro" jeg sier at det sikkert var fint, puppene til dolly var vel nok til å holde interessen til mannfolk gående for en time eller to. hun ler mellom de blonde fallkrøllene, fortsetter å snakke, forteller at hun forventer masse av denne kvelden, at hun venta med fingeren på venstre museknapp i flere minutter før billettsalget starta, sjekka kontoen flere ganger for å forsikre seg om at hun hadde nok til hele turen og at hun ikke har toucha alkohol eller plugga inn ørepropper fordi hun vil å lyden servert rå og ufiltrert denne helt spesielle kvelden,

det ække sikkert robert plant klarer å synge like bra som før, og det trenger jeg liksom ikke vite, sier hun og lener seg litt mot meg, prøver å knuffe meg litt vennlig i siden som om hun sa noe som var veldig morsomt og jeg lurer på om denne bikeren dro nytte av hennes åpenhet ovenfor fremmede, denne umiddelbare likhetsfølelsen med utspring i en enkelt høflighetsgest. hun står fremdeles og avventer reaksjonen min, jeg velger å feste blikket mott scenelysa som dimmes ned og jubelen brer seg som pest over publikum. jeg veit ikke om jeg skal grine eller le, dette er da for faen ikke er noen jævla gjenskapelse av woodstock, fuckings hippie.

når robert plant kommer på begynner jeg å klappe spastisk og heftig med svære armslag, hisser opp meg selv med disse konstante berøringene mellom kunstskinn og bar hud. jeg lener meg mot henne og sier "til å værra gammal er du faenmeg ung!" før jeg retter trynet mot scenen igjen og veit hun kanskje kan se det tvetydige smilet om munnen min.

yesterday & today

2010-10-15T14:16:00.000+02:00

jeg har lenge lata som jeg har vært skikkelig i høsten, årstida jeg har erklært for å være min egen, egentlig sagt med humoristiske fortegn fordi det er så mange som sikkert ville ha "gitt meg den gratis" om de kunne, men høsten er eierløs og jeg kan egentlig definere meg som det samme. jeg skulle gjøre sånne høst-ting iallefall, våkne litt, ta meg tid, utsette vinteren med rå, rein tankeklar kraft og kanskje få kreativt påfyll. istedenfor tappa jeg meg selv. en av de mange definitive tinga jeg skulle gjøre denne høsten, klarte jeg å skusle bort, men det blir for dumt å henge seg opp i det, nå er jeg iallefall her; i dalen som for en gangs skyld har blitt satt i et bedre lys, mye på grunn av lav høstsol, mye på grunn av at jeg farger resten av atmosfæren med hyggelige ting og at jeg ikke forlenger horisontlinja ved å stirre meg kjedelig og lei på den fordi jeg venter på noe annet, sånn som alle de gangene før jeg skulle reist et sted, forlate denne bygdeplassen til fordel for et annet.

det er litt mas å være hjemme igjen. etter å ha vært borte en stund fylles den imaginære timeplanen min med mye å gjøre. for det meste koselige ting, mennesker, som sikkert har savna meg litt siden de vil møte meg igjen - sånt må jeg bare sette pris på. neste onsdag kommer jeg nok til å sitte på toget med dårlig samvittighet ovenfor alle de jeg ikke fikk møtt. men desto viktigere er det å gjøre de tinga som rydder opp i hodet når jeg er her. igår var jeg innom kirkegården og tente lys for mamma. følte meg som en kriminell der jeg tusla rundt og knipsa bilder på kirkegården etterpå, men etter å ha sett hvor mange turgåere som mente dette var en god plass å få sin daglige trimtur med bikkja i neonfarga bånd ga jeg meg over til den vante sida av meg selv; det er ikke så farlig med noe. noen gang. egentlig. like fort som jeg hadde satt meg i forskjellige modi falt jeg ut av dem, veksla mellom å føle på gåsehudsgrøss, lyden av tjukke blader som lander på gresstrå, fikk sår i hodet av knasinga i joggesko mot rød grus, synes den grå nilleposen var ufancy, ble litt skremt av hvor elendig jeg er til å fotografere statuer, observerte at gamle folk så ut til å ta lett på begravelser og finne ut at svarte smijernsbenker er mye flottere enn hvite trebenker.

og her er litt av høsten min (før batteriet mitt sluttet å fungere og ikke vil lades opp igjen)

marerittaktige drømmer i tre døgn

2010-10-10T13:36:00.002+02:00

OKÅ.

Drøm 1.

Jeg går i skogen jeg alltid går i når jeg er hjemme hos fatter'n, skogen kjenner meg, jeg kjenner skogen, til og med enkelte steiner har lagt meg på husk og forflytter seg liksom om jeg holder på å skli på dem når det har regna. Snill skog. God skog. Jeg drømte at jeg var der, fresh i tøyet og hadde boost i motet, plutselig åpner himmelen seg i en vanvittig regnskur og skogen mørklegges. Jeg slår over til en slags night vision-aktig modus og registrerer ingen umiddelbare faremomenter, dog, jeg føler meg forfulgt. Night vision mode skrus av og jeg ser normalt med menneskenattsynet mitt. Plutselig stirrer jeg en elgku midt i mula og kjenner jeg får umiddelbar panikkangst når hun begynner å trampe med de digre elgbeina sine fordi den idiotiske kalven hennes stavrer seg frem mellom oss. Jeg tar beina fatt og løper i sikk-sakk mellom ubrukelig tynne trær før jeg finner et jeg tror jeg duger med elgmora rett i hælene. Jeg klyver opp, skraper opp bukser og lår på bark og flis og klatrer meg så langt opp som jeg bare kan mens elgmora blir rød i øya og mer forbanna. Trær blir tynnere jo lenger opp man kommer, erfarer jeg plutselig. Jeg sitter i toppen som plutselig lener seg over i en elegant og stilig bue ned mot bakken igjen. Unødvendig å si at treet setter meg av midt i sona for nyhetsoverskriften "illsint elg dreper fotturist" og jeg våkner, svett og med hjertet i nevene etter at jeg har prøvd å unngå trampedøden.

Drøm 2.

Jeg har en tattovering på skulderen som jeg har tenkt å fylle på etterhvert. Jeg har altså bare tenkt ganske mye på tattovering i det siste og dannet altså grunnlaget for dette:

Jeg blir kjent med ei jente som jobber som tattovør på ei sandstrand et eller annet eksotisk sted. Jeg importerer henne til Norge med store tanker om å opprette ei tattosjappe hun kan drive og leve av. Det viser seg at jeg ikke egentlig så noen av "arbeidene" hennes mens vi var på dette eksotiske stedet og i romantikkens hjørne og at hun er ELENDIG til å tattovere. Men jeg skal da altså ut i ilden - et sted må hun begynne og jeg må stille meg til disp som vandrende reklame og la meg brodere. Det ender med at hun føkker opp hele tattoveringa mi. Plutselig har jeg en diger vikingtattovering under den fine minnetattoveringa og en syra variant av Picasso-art-sleeve preger resten av armen. Og hun mangler blekk til å fullføre. Jeg går rundt i flere måneder mens huden flasser av i store lag, tattoveringene blekner fordi hun ikke har gått dypt nok med nåla og armen ser helt jævlig ut. Jeg bestemmer meg for å skrelle det av med kniv. Laserbehandling er for dyrt og jeg har alltid hatt sansen for scarification.

Drøm 3.

Sunniva kan ikke bli med meg på Robert Plant fordi alle billetter er utsolgt.

Drøm 4 i Drøm 3.

Jeg drar hjem til Drammen som planlagt for å få med meg Robert Plant den 16 oktober. Når jeg kommer hjem blir jeg usikker på hvor jeg har lagt billetten min. Under elefanteska? Nei. I vinduskarmen? Nei. Jeg leter og leter men finner den ikke. Pappa har sletta mailen med den utskriftsvennlige versjonen av billetten og jeg begynner å grine. Marerittet trer frem i full kraft når det viser seg at det helt umerkelig har vært en liten minibrann på rommet mitt som har slukket helt av seg selv - både Robert Plant billetten OG Roger Waters billettene mine har gått opp i røyk.

Jeg griner fortsatt og må ta en telefon hjem for å høre om billettene fortsatt er på rommet mitt eller om de er sikker på at røykvarslerne funker.

smarte spekkhoggere og fox/nox pose

2010-10-08T00:57:00.000+02:00

jeg tror enkelte klarte å misforstå mitt forrige blogginnlegg (bortsett fra sunniva, jeg poengterte at det skulle forstås som at jeg er glad - for jeg er det) det er blitt vanskelig for meg å produsere blogginlegg parallellt med skrivingen den siste tida, jeg merker en økende tendens til å faktisk være i skrivinga og ikke alle andre steder. positivt? tja. jeg rører rundt i menneskesuppa meg og liker det jeg rører frem på godt og vondt. kjersti bronken senderud ville sikkert vært stolt over prioriteringa mi når det kommer til hva jeg setter av tid til og hva jeg luker vekk av unødvendigheter. hun som hevet de sorte øyebryna høyt og fikk dype bekymringsrynker i panna da vi hadde veiledningstime og vi snakket litt hverdagslig og det hesblesende tempoet mitt ble brakt på bane.

jeg skal forholde meg disiplinert til egen skriving fremover. 3 november skal jeg ha produsert noe helt nytt og pirkeverdig til mr rune christiansen (som forfatterstudiet er så heldige å ha som "mentor" på tross av at han egentlig fungerer som lærer for danvik folkehøgskole) det er rett og slett dumskap å la disse få månedene som er mitt eneste forfatterstudieår her i bø gå til spille på for mye frivillig jobbing - det kan jeg eventuelt ta opp igjen om jeg begynner på litteraturstudier høsten 2011. det finnes en tid for alt osv, men dette får jeg ikke igjen.

(og denne siste tanken har jeg tenkt mange ganger mens jeg har vasket opp min sedvanlige frokostgrøt-tallerken og tenkt at jeg ikke trenger å stressgå til skolen fordi forfatterstudiet er tilpasset B-mennesketypen og skoldagene ikke starter før 10:30 - egentlig vil det si at jeg burde ha fått klemt inn litt skrivetid før jeg går på skolen også. det finnes rom for forbedringer, tross alt)

det skal ellers nevne at jeg har begynt å se på tv. skrekk og fysj. men jeg er i så godt selskap når jeg sitter i tv-stua og fyller den gode samvittigheten og forer hjernen med menneskeskapt søppel gjennom pupillene at det er vanskelig å la være. jeg lærer også noe av og til. i dag lærte jeg trivia om spekkhoggere - kan sikkert brukes i en eller annen quizsammenheng etterhvert.

og. jeg spiser fox og nox fra samme pose. verden har virkelig tatt steget i riktig retning føler jeg.

fri i morgen.

.. opptakter til en god helg på tross av 16-23:30 jobbing lørdag og søndag.

[insert facebookheart]

any sense you had in the morning is gone when the day is done.

2010-10-06T00:27:00.000+02:00

jeg tror, med fare for å miste det jeg har, at jeg har klart å komme meg over flere mentale sperrer jeg har hatt det siste året og sju månedene. endelig er jeg her, endelig gjennoppdager jeg alle tingene jeg trodde jeg hadde mista fordi jeg klarer å feste lukt, følelser, musikk og minneriker til alle de tinga som gjør at jeg kan assossiere fritt og være der jeg er uten å føle at alt er nytt. det er for meg, ikke helt underlig at jeg må gjenkjennelsesfaktorer i livet mitt, jeg er fullstendig avhengig av å ha enkelte steder jeg kan dra til om jeg skal sette fingeren på meg selv og enten trykke meg mykt ned i dypet og så fiske meg opp igjen, eller grave et nytt sted rett ved siden av det gamle, dytte jorda fra den ene siden til den andre, skape nye variasjoner i form, tilstedeværelse og tid uten å bevege meg så alt for mye utenfor det som holder meg fast. for jeg må holdes fast. jeg allestedstenker alt for mye til at jeg hadde hatt godt av å faktisk befinne meg overalt. det hadde blitt krise for omverdenen. for mye sabrina.

jeg har så absolutt ikke tatt til meg alle ønskene om at jeg skal være flinkere til å porsjonere meg selv, jeg har gjort det motsatte. etter å ha veksla mellom å være en lettlest bok, en bok med gråpapiromslag, en bok på kaudervelsk og boka som aldri ble til - har jeg laget et eseløre i hvert av dem, overøst resten overalt, gitt slipp på selvkritikken så godt det har latt seg gjøre og gått gjennom alt i meg selv, skapt hulrom, tømt meg fullstendig, fysisk og psykisk, ikke bygget meg opp på noen som helst måte og derfor ikke hatt noe å rive ned. håhå. det kan nesten høres ut som jeg har blitt medlem av en sekt.

jeg tror ikke man er lykkelig om man er religiøs.

2010-10-01T18:27:00.001+02:00

det har skjedd noe skummelt. vi er inne i prosaukene på skolen med kyrre andreassen og trude marstein - menneskene og forfatterne som ikke tar i poesi med en brennende fyrstikk engang, de vil at vi skal skrive prosa. prosa som i o' store roman, ellero' gjennomtenkte novelle, det har resultert i en hodekløe for prosadikthuet mitt. men her om dagen løsna det litt; jeg klarte å skrive fem sider sammenhengende uten å rote det for mye til med metaforrike setninger uten gramatiske korrektheter og fraværende punktum. ganske heftig at jeg fortsatt kan. ettersom jeg ble meg bevisst at det jeg skrev kanskje kunne funke ramla jeg selvsagt tilbake i dikt.no modus og det ble rart. jeg klarer visst bare skrive porno eller opprivende, sorgtunge greier. begynner jeg med humor blir det bare ironisvart og ... teit.

men jeg skal ikke overanalysere det jeg driver med, får ta det som en øvelse (gjør jeg dette hvert sjuende år har jeg vel en eller annen roman eller novellesamling når jeg er ca syttifire) og la stream of consciousnessen min avbrytes av tilfeldige punktum og "hun" "han" og "jeg" som begynnelsen av unevnelig mange setninger. mister ikke pulsen av den grunn.

2010-09-30T00:29:00.000+02:00

så mye han må ha ofra for henne, tenker jeg og trekker teposen langs koppekanten, tar en slurk og brenner meg på leppene. jeg har lært meg å drikke te uten søtning. før drakk jeg te med flere t-skjeer sukker i, jeg overdreiv gjerne antall skjeer såpass ofte at pappa rynka bryna og ba meg spare litt sukker til de andre òg (hvis ikke måtte jeg begynne å kjøpe sukkeret mitt sjøl) etterhvert ble jeg fjorten år og lubben. slutta med sukker i teen da mamma kjøpe inn suketter og overbeviste meg om at det var like godt. begynte å tilsette melk i tillegg til de tre sukettene jeg hadde oppi. var fortsatt lubben. mamma sa det var melka. jeg bytta ut helmelk med lettmelk. seinere gikk jeg over til ekstra lett melk og plutselig tok hysteriet over - jeg drakk te med to suketter i istedenfor tre, jeg bytta etter hvert ut lettmelka med skumma melk - overbeviste meg selv om at four red fruits og tilberedelseprosessen ved å la teen trekke i tre minutter, tilsette én sukett og så lite skumma melk som mulig fortsatt ga meg smaken av mammas frokost-te. det funka så greit at jeg bestemte meg for å kutte melka helt. sukettene også. på bildene fra en sommerferie i danmark kan man se alle forhøyningene i ryggraden min.

jeg klikker meg formålsløst rundt på internett - hverdagsgrusomme tabloidnyheter, ubesvarte diskusjonstråder, blogger jeg forakter, ender opp ved min egen profil. folk snur seg mot hverandre om høsten, slipper taket på det de trodde var lykken i sommer, skriver oppdateringer fulle av halvfortvila sjølempatiske utsagn. se på meg, se på meg da. profilen min laster inn det alle andre driver med når jeg trykker refresh, triviell nysgjerrighet driver meg, ser henne oppdatere statusen sin oftere nå, letta over at den er fri for selvmedlidenhet, skuffa fordi jeg veit det vil forandre seg. alle forandrer seg om vinteren. kikker gjennom bildene hennes, kommentarene hun har skrevet for et år tilbake, husker henne - en løs hettegenser, stadig bleikere ansikt og et ansikt fullt av ønsker. se meg da, se på meg. finner hans profil ved å klikke meg inn på et av svarene til hennes bildekommentarer, det med et svart hjerte på. han ser snill ut. veit han er det. i hodet mitt forestiller jeg meg at han holdt rundt henne helt til hun sovna etter å ha grini seg gjennom kvelden, vært hysterisk og fullstendig irrasjonell ved matbordet, hikst og tynne håndledd opp mot halsen og mot ham. jeg tror han venta med å sovne helt til han visste at hun var i en dypere fase av søvnen slik at han ikke vekket henne om han plutselig kom til å snu på seg. jeg klarer ikke å la være å utsette tanken på at han at brukte all sin ledige tid på henne, skippa jobben for å hente henne når hun skrev meningsmetta tomme sms'er - at han elska henne så ekte og uten tanke for seg selv at han løsna grepet om seg sjøl, ikke orka å være egoistisk fordi det kunne tatt livet av henne, og at samtidig som han glei i ett med sykdommen hennes ikke skjønte at hun løsna grepet om han hun også. hun er totusentallet. selvstendighet uten styrke. jeg tenker på hvor oppmerksomhetssjuke vi er, hvor lite som skal til før vi feiltolker et signal og plutselig skal begå sjølmord fordi hele verden raser sammen i menneskehykleri og egenbaktanker.

jeg har blitt for godt kjent med meg selv. jeg gjør meg ferdig med profilen hennes, sletter den fra vennelista mi, legger en snus i leppa og kjenner den svi seg inn i tannkjøttet, trekke litt av den brente følelsen på overleppa inn i kraniet.

på tv'en diskuterte en gang om suketter kanskje var kreftfremkallende.

mamma er død og jeg drikker te uten kunstig søtning.