onsdag 30. juni 2010

alle indere heter singh


Jeg snakker ikke. Jeg kra'er som en førtidspensjonert skabbkråke. I natt var det ille. I dag morges like så. I dag - altså utover, var det ganske usminket sexy å være en eneste stor ulyd men nå - I kveld, har jeg nesten ikke stemme igjen.

Jeg prøvde å fortelle søsteren at det kanskje var like greit at vi ikke bodde i New York og gikk i gater med fallende pianoer, for jeg kunne liksom ikke skreket "watch out!" Hun lo. Etterhvert når hun forstod meg. Men altså, dette med å plutselig bli så hes at det høres ut som man har vært på fylla halve livet har sine fine virkninger;

man blir like sløv som stemmebåndet
det er litt deilig å kjenne det stramme i halsen
folk reagerer med én gang når du tar telefonen
shabby klær får kronen på verket
det tiltrekker oppmerksomhet fra bra mennesker

- for å utbrodere siste punkt; jeg var en megamagnet for rare blikk der jeg kråkesnakket meg inn i en lengre samtale mens jeg ventet på bussen. En synlig slitt mann kommer gående, bøyer ryggen i en forunderlig stor svai mot bakken og myser mot oversikten over bussavgangene mens han har henda i lomma. Plutselig svaier han seg i en like forunderlig bevegelse seg mot klokka mi og sier "faaaan, også nå som jeg hadde kjøpt meg en halvliter!" Jeg spør om han skal ta samme bussen som meg. Ja, sier han, han skal til Engersand. Faaan. "Du får gi den til en du setter pris på da vet du" sier jeg og ler. Han mysesmiler mot meg og sier "Ja! du! det tror jeg at jeg gjør" Han småsprinter til No.1, lener seg over et folkerikt bord og henter en pose som skrangler mistenkelig likt som en pose med ..  

"Øl er godt, men det føltes bra å gi den til kompisen min, han ble glad for'n" Jeg gir ham en tommel opp. For en tommel opp er undervurdert. Mye bedre enn en fuckyoufinger som i disse dager - er sterkt overvurdert. Likevel. Vi begynner å snakke om den sureste bussjåføren vi kjenner. "Han med grått hår og briller, veitu" Historier fra dagliglivet, sånne man deler med vilt fremmede fordi det er så generelt. "Ja, noen får nesten file inn ei klage snart, få'n avsatt" Bussen kommer. Jeg setter meg ned og lurer på om jeg skal skru på iPoden eller om han vil snakke mer. Jeg dveler. Han setter seg ned på andre siden ett sete frem, kikker i min retning og hopper så frem i setet ovenfor mitt. 

Jeg forteller ham at jeg ikke liker å sitte på venstre side i bussen, for der ser man bare biler som kjører forbi. Jeg liker å se på hus eller natur - det er så mye finere. Han sier han liker biler, men bare de gamle, nye biler er så forfina og mektige og de ikke eier sjarm. Jeg er enig. Mini Morris. Boble. Vi ler. Og så snakker vi om hagegnomer og blomster. Det fine ved å ha en båt. Om naboen hans som er inder og at han ikke helt kommer på hva han het. Gautraram? Singh iallefall. Alle indere heter Singh. Indisk te med melk og at de har en katt på deling. En voksen hunnkatt som ser ut som et kattebarn fordi hun er så liten. Men hun får ikke sove i senga hans. Flått er jævlig kvalmt er vi begge to enige om. Han skal kjøpe flåttpinsett i morgen. Jeg spør hva katta heter. Han kaller henne bare "en liten hårete ball" Kaller du henne noe hun er? Kanskje ikke så uvanlig. Jeg foreslår. Janis. Joni. Grace. Bille (as in Holiday) Han spør hva jeg heter før han hopper av bussen. Sabrina.

Vi tar hverandre i hendene når bussen stopper - trykker farvel.
Jeg håper han har en katt som ligner litt på henne;



mandag 28. juni 2010

[2010]

- i een generationskløft vil der alltid være to steder der er ufravigelige, det eene er faldet det annet er bunden.


pappaer bærer sine piperenserbarn 
i stresslessbæreseler mens mammaer manikyreres 
til de ligner finhøvla, oljelakkert, knulledokkeannaer 
med oransje tilbudsklistrelapper over panna. 
du finner dem i nederste hylle til venstre; 
der finnes det også ting som ble glemt i noens barndomsår - 
bare å ta dem med, alt skal utslettes, 
her i butikken går familietradisjonene ned i 
millionkronenes diamantkledde mansjettknapphender, 
de mørtler og blander og glatter ut rynkene i urbanbildet. 
bare se på originalene; bytegna, kullkarikerte, galemannmennesker 
som aldri har gjort ei due fortred blir hysja ned av sine egne. 
- med syndenes forlatelse som fradragspost titter 
tedrikker-tysterne, kaffekrøsusene på menyen av overprisa lykkefølelse 
- trenger ikke tenke på hvilket bestikk de skal starte med, 
alt er uten innhold og toppa med piffi forkledd som noe eksotisk 
og en fargerik munntørker burde vært likestilt med båndtvang 
når natur er kultur og dagligliv. 

i torgbassenget hopper speedfreaksa i skyggen til alle 
som betyr noe; alle andre enn dem og alle de som er andre enn dem 
hører ekstra godt etter når to heroinsløve ungdommer går 
forbi og snakker, ingen vet hvorfor det er interessant, 
men de oppmerksomme veit at feite hjerter hovner opp som ei diger samfunnsklitt 
og får orgasme når selvbekreftelsene og duersåmyebedreennalledeandre 
fingrer egoet med lange blikk, skulderhev og pannerykk i gågata.
la dem passere, de er dritt med virus, du er bare dritt.

damebladkledde tolvåringer suger tequila fra tuter som spruter, 
ecstascy, alt skal være på engelsk, og ingen skjønner at det ikke er 
de gebrokktalende som er problemet men hva som utheves.  
SALE. vinduet på H&M -
gå inn, snu en merkelapp, kjøp, gå hjem og kast det i skapet 
for hjemme er det ikke tid til å være overfladisk -
VM og USA og AFGHANISTAN unisone diskurssanger om 
SANDKASSEPROBLEROMLEMANTISKE klisjeer;
henger man ut én av lagspillerne som ødela kampen
er kommentatorlønna og boxershortsgrepet i boks, 
det samme for bruttonasjonalen til nasjoner med makt
som alle vet er uten makt fordi verden er så jævla svær at selv
800 grams cheeseburgerspisere ikke skremmer 
vannet noen men noen mener at de skal få lov til å være i bresjen fordi 
de som virkelig har makt er smarte nok til å ikke si det høyt 
- hvisketiskeleken og slå på ring, helst røde knapper merket  
total destruction.  

og i NORGE skal alle putte lapper på skranglebøssa 
som nettopp var hos nabo'n - mens noen skrur lokket
på en rumperakett i kongsberg som kan skyte hele suburbia
til blodfillebiter og nye biørnstierne biørnsonvers må lages
da land vil deles og måles i kjøttfylte kilo
hvor en pris er en pris for lite. 

overpris farsen. 
legg deg ned. 

ta tak i himmelen og kvel deg selv med en fri tanke. 



torsdag 24. juni 2010

idiot day II.

Med i stykket:

Lille Persille
Gjøk med Løk
- enkle vendinger og slett historie


Lille Persille
hva skjer med disse saksofonbetente jazzgatemuzaktantene
og fantepakksøte gamlemenn med hattebremmer under føttene
hva er det de vil? hvorfor danser de ikke til sin egen lyd?
dette er som helvetesrepriser av Iliaden i sterkt stemt lyd i
ekkoklasserommet der brillelæreren lot oss sitt der i den stadig
voksende, kvelende, lavspente lyden av historiesuggesjon
vi skulle, måtte, repetere, repeterere, repetere, jeg hører det
i hver eneste brosteintrente overspente tone de spiller,
kan du be dem spille topptjue uten å prøve å være poetisk?
for da vil jeg danse. ikke la dem stå der som dårlig verdsatte
tellustrubadurer som aldri finner annet ærlig arbeid, enn å
spella.
spella fælt.
få dem til å slutte,
jævla antihelt.

Gjøk med Løk:
jeg kjøpte engang noe som kunne defineres som;
unødvendig.
og det funka faktisk
jeg trykka det ut mellom hendene
til det la seg som små, strie jomfrutårer over henda
og det la lokk på hele byen. jeg satt en evighet i sofaen
patta på en dårlig, hjemmesnekra rullings
titta ikke ut av vinduet
for jeg var zen, postorgasmisk og filosofaen

Lille Persille:
ja, for du skal alltid lage så mye mening. være deg din egen herre.
ære være jesus for å være en lett gjennomskuelig pappmachéfigur
gjennom menneskehetens historie av svaksindig ansvarsfraskrivelse;
men du - din jævla bohem, du tygger sjelesnacks ut av andre mennesker
for å kunne sitte i lotus og digge fargen på veggen din fremfor å delta
i utenforrealitetene. huska du å skru av kaffetrakteren?

Gjøk med Løk:
om du tar kanel i filteret smaker kaffen india.

Lille Persille:
engang var jeg rockerebbeline med kuk på hver krok, og nå
fisker jeg ikke lenger etter noe å feste meg på. hva skjedde egentlig
med å være anstendig - trekke seg tilbake med keybordet og la
pastellkledde skulderputemennesker danse seg til afrodisika i  neonlyset
mens man gråt over den stakkars familien som måtte tåle å leve på
andres spytt i glasset. jeg savner skolen. savner klangen av lille tigerpumps
på lineoleum og lærerens hårfester i taket. fyfaen. for et horrorshow.
du var føtus - jeg var barn, og et sted mellom ingenting sklei vi fra hverandre
helt til vi møttes.

Gjøk med Løk:
jeg vil ha øl, øl, øl, øl, øøøøø
L og fiine damer med fiiine vaner
som kan sette meg opp når jeg spyr i senga
så jeg slipper å døøøøø
husker du han sa det? naboen som tok livet av sæ sjæl.

Lille Persille:
---- og så slo jeg rot i en nedpissa kattesandkasse. fant leikebilene noen stjal
i andreklasse. jeg kunne ikke tro mitt gode skinn.

(Lille Persille møter mamma)

M: vennen min, har du hørt det?
LP: hva da?
M: ... for om du ikke har hørt det
er det best jeg ikke sier det likevel.
LP: hva da?
M: nei. om det som skjedde ifjor.
LP: what's new, pussycat?
M: jeg skal skilles fra det jeg har.
LP: hva er det du har?
M: ingenting.
LP: så befriende.
M: IKKESANT - IKKE SANT - I.K.K.E.S.A.N.T.
LP: ja, det er ikke sant.

LP: GJøkmedlØK og jeg skal også skilles fra ingenting.

vi starta allerede i undergangen av musikk.

onsdag 23. juni 2010

absolutt fri.

Jeg suger ikke forsamlinga lenger.

Det første ordet i denne sangen er kjøttfengselfri.
Det betyr: Forlat kroppen din.

Slit deg løs & bli me' meg
bevege; flyte
skyfattig, stjernesvart
i fløyelsdaler & et safirhav:
ouæh ouæh

slipp sinnet fri
det er ikke ti'
til å slikke frimerka dine
og stemple dem inn
slit deg løs
så vi kan begynne ... ouæh ouæh

Hippieshit suger!

Diamanter på fløyel på gull på revkjerringer
på komet på cupid på lyn & torden
på opp & vekk & evigheten & forbi
flykt fra vekta av din samfunnslest!

slipp sinnet fri
det er ikke ti'
boin-n-n-n-n-n-g
til å slikke frimerka dine
og stemple dem inn
slit deg løs
så vi kan begynne
med frihet! frihet!

vennlig elskende
du er absolutt fri
bare om du gir deg ti'

til å drømme på puter av fløyel & sateng
til musikk av magi av mennesker som
av og til var i verden av underlig lilla
hallo
drømmene som de lever i er de alle
mild gul

slipp sinnet fri'
det er ikke tiæ
boin-n-n-n-n-n-g
til å slikke frimerka dine
og stemple dem inn
slit deg løs
så vi kan begynne
frihet! frihet!
vennlig elskende
og du vil være absolutt fri
bare om du vil
vil du være absolutt fri
bare om du vil.


absolutely free - frank zappa.

idiot day.

"The inquisitive mice decided to poke and prod the cat. One mouse said that he thought the cat's head would be solid like a lump of clay. Upon initial head poking action though, it was concluded that the cat's head was indeed gooshy, like a baby's soft spot. Only, the baby in this case would have a soft spot as humongous as this cat's head. That sure would be a big baby. The groin that produced that baby is too horrible to imagine. Aw man .. I just imagined it" 


- Roman Dirge.

et passende tekstutdrag etter at jeg så seks minutter og tredve sekunder av tv-serien fødselsavdelingen på tv.

nå må jeg legge meg. eller noe.


tirsdag 22. juni 2010

hva med livet og sånt, da?


Si det. Det har ikke sagt seg selv i de siste årene.

Det er ganske lett, og derfor helt umulig, å se seg selv nøyaktig slik man var før man ble den man er i dag. Jeg vil nesten ikke prøve å gå tilbake i tid engang - for å definere hvor langt jeg har kommet fra et bestemt utgangspunkt, eller finne ut av hva det er jeg har beveget meg ifra for så å kunne bestemme i hvilken grad det har vært positivt eller negativt. Eller for å kunne beregne hvor lang tid det vil ta før jeg kanskje har gjort nettopp det samme; gått gjennom tider uten å kjenne forandringene utenom de gangene når man føler seg forandret. 

[Når noen forteller deg det. 

Du plutselig kommer på det fordi du ser noen som kunne lignet en du du kjente før.

En lukt vekker en sommer fra flere års dvale. 

Du kjenner du savner noe ubestemmelig.

Kroppen blir eldre.

Du forandrer mening om noe du var helhjertet overbevist om.

Stygge ting blir vakre og omvendt.

Bilder som ikke lyver.]


//Utenomtingene er i stadig forandring, de tingene som er en naturlig del av den konstante bevegelsen i å være et menneske. 

Innenfratingene som kan være begge deler, statiske- dynamiske, 

noen dør ut. 

Men det finnes de bestandige tingene.//


Jeg tror ikke jeg gjør stort annet i dag enn det jeg gjorde før. Jeg er fortsatt to dinglende ben over et rekkverk, selv om rekkverket ikke er den samme - og slik kan jeg dra det ut i det uendelige. Jeg. Er. Uforanderlig. Egentlig. Med evne til å være forandret. I andres øyne.



 


men jeg har slutta å røyke.




kjære kommandant frø.

: med dine håndleddstynne bevegelser blir du så gjennomsiktig mot de lerretsspente ansiktene som snakker til deg. jeg skulle så gjerne ha forstørret deg gjennom coctailglasset, gjort deg bittergrønn og avlangsrund og slik at boblene ble voksende utposninger på den dusgrå silkekjolen din - som monsteratributter, små rottehoder ut av magen din som kunne gnage seg gjennom svartdressene og slipshalsene, spise dem opp - helt umerkelig, smerteløst og stille, akkurat slik jeg ser smilet ditt stivner mellom hvert tankestopp der snakker ihjel ordene før de finner veien ut. du kan ikke kotyme. du kan ikke sofistikert. den skjøre, beinskjeve skikkelsen din går igjen i dine kjedelige kunstverk; de billedskjønne ukritiske fornyelsene av  pop-art, ikke engang fargevalget er særlig gjennomtenkt. det åpenbare i ordstrømmen din forteller at du aldri har klart å formulere en eneste gjennomtenkt setning, mest fordi du aldri trodde du ville komme så langt som til glitrende haimunner og nesegrever med lommebokstjukke brystlommer som ser deg før dine verker. jeg ser deg lille frø(ken) jeg ser deg lille frø, og jeg er så stolt. i den latterlige kjolen din er du så mye større enn spillet for galleriet; men om du ikke klarer å gestikuleringspardanse deg gjennom denne pinlige jomfrufødselen klarer du aldri å legge deg naken for å sove - uten å se nye kunstnere du skal etterligne, farger du hater og uttrykk du finner for vulgære før du når ditt klimaks. (og kan stå her sammen med meg og være en sosial palett hvor alt blandes sammen til et sentrum av svart)
 

mandag 21. juni 2010

jeg drømmer om sko.



at jeg går i skobutikker. snakker med skomenn. ber dem finne frem det og det merket fordi det kun er det jeg er ute etter, ikke alt det andre. ikke kvinnesko. joggesko. unisexxx. peker på masse esker. myseleser på etikettene. 8. eller 8,5 om størrelsene er små. de ler alle når jeg sier jeg føler meg som storfot - storebroren til. lillefot. jeg tror jeg vil prøve den og den. og kanskje den. de smiler bak identiske butikkskjorter og blir selgeraktige idet de tar skoeskene i hendene; river opp lokket, snurrer ut skoene, hiver ut innmatpapiret og serverer meg heite, rykende joggesko. men de er enten lysebå eller merkelig form. nesehornsko. jeg blir uenig med dem. de rister på hodet og gliseler og mener at det ikke spiller noen rolle. at de ikke har flere størrelser igjen. sågar at den ene typen går av portolista og jeg kan få den for 99,- (ikke at jeg vet hva det betyr) helvetes stygge. jeg blir forbanna over storfot og smålige selgere. sier sånne ting som "mnææ" "jeg må tenke på det først" og går min vei. kommer ikke tilbake. overalt hvor jeg går er det skobutikker. identiske butikkeskjorter og joggeskokledde alenefedre som gjerne vil prate.


jeg trenger ikke joggesko. jeg kan løpe fort som barføtt.

slipshod saturday skin

if miss sunray
yells mayday
it's because she's
into somethin'
som kinda' inner state
of waylay

and you're gonna
feel the fire
the vague
bliss of desire
behind the sin,
in slipshod saturday skin

when she's crawling through your windowsill

if miss sunray
wants to
she can touch you
faintly, saintly
even if she's limpid
all over you

and you're gonna
feel the fire
the vague
bliss of desire
behind the sin
in slipshod saturday skin

even though she's little drops of  rain in your windowsill

søndag 20. juni 2010

spirrevippus & hippefäglarna


.. vi snakker;

Fredagsforfatter(b)loggmennesker og møte med deres milde, lett alkoholpåvirkede smil og klemmer - eller høflige handshakes på Picasso. Kyllingbryster med bacon på, dillstrødde poteter og white russians akkompagnert av en whisky jeg kan drikke. Irsk Single Malt. Yey. (Kjell Pottitskrell er forøvrig enig i at jeg burde prøve meg på en litt småsprellete gjendiktning av Ibsen) Det var forresten ganske hyggelig å snakke med menneskene bak bloggene òg.

Fredagsdansemennesker i gyngetakter og stearinlysveltende dansetranser, ouzo i bittesmå grumseglass, vennlige testosteronkrasj, musikkdiskusjoner og en merkelig hendelse med en plastikk-krok i en boxershorts.

Fredagsnytt om noe gammelt; Goggen er best med promille x 100 etter 00:00, eller med mennesker som kan sin humor og ikke ikler seg lilla striper, hengemage og surgeip for ingenting eller et lite fall over en arm med en pils i enden som aldri skvulpet over. 

Fredagsfanterier! ..

Lørdagsfrokost ca ettermiddag/kveld - Ultraspennende utvalg på Ultra, nesten litt uforskammet mye for fire plirende øyne og skrikemager. Megafonstemmer langs Ypsilon og plutselige skybrudd gjorde både pannemembran og joggesko våte. This is England. TristesseSkinheads. Slipshod Saturday Skin. Kan ikke nekte for at innelørdag avbrutt av foppballstitting (skjer ellers aldri, men danskene måtte få litt oppmerksomhet) og hektiske spiseepisoder var ganske fint. Og en tjueminutters luftetur for å bekrefte at magesekken ikke er grenseløs og at Drammenby er fint, ålreit, pent, men ikke på Bragernes egentlig.

Surresøndag med kaffekick, nye oppdagelser i Spiraltoppområdet - et rumpetrollvann, ny energi med nedoverbakkejogging og fine stier jeg definitivt skal plassere føttene mer på denne sommeren. 

Søndagsslækk med røde planker under rumpa og elvevanntitting med isspising etterpå (mojito&pasjonsfrukt = sukkersøt kjærlighet i ganen)Uteøl på de andre og kaffe på meg som skulle smake glutanerøl etterpå. Ikke skuffa. Bare enig med Mr. Bong at den var ganske metallisk.

Søndagsbusstur med et digert stykke Hippielektyre og vrøvlemennesker på bussen. Fine tanker om hva slags søndag de hadde hatt og hvorfor jeg føler meg febervarm og likevel seiler på nyvunnen sommerfølelse.



Jeg begynner å bli skikkelig mjuk. Nesten formløs.

Fant forresten denne langs elvepromenaden;



Stukefugl? Enten er dét, eller så finnes det noen kreative sjeler i Drammen som velger å pryde grus med sprøsøte vesener istedenfor å lage kvalm utenfor polti'kammerset.

fredag 18. juni 2010

sab-i-dag-morges


antageligvis begynner jeg å bli gal

- rundt 04:30 var jeg lysvåken og høre krangleskjærene kakke hverandre sønder utenfor vinduet. tenkte det er jo ikke unormalt, de dumme fuglene klarer jo ikke forstå at den ene må vike for den andre. eller kanskje er det trangt mellom de fine territoriene laget av blokk og betong? byfugler på bygda. det har vært sånn i flere dager, de finner ikke ut av det og ikke jeg heller. mest skulle jeg ønske jeg hadde hjerte til å skyte dem, for snart er det dem eller insomnia. 

når jeg lå der fikk jeg tid til å kjenne etter på et par ting. som tilgjengelighet, tung dyne og at føttene mine er skikkelig rastløse. de liksom går selv om jeg ligger nede - de når heldigvis aldri langt, nettopp fordi jeg ligger nede. føttene mine bare padler avgårde på lakenet. rart jeg ikke har brennmerker på anklene. og jeg tenkte på mobiltelefonen som heretter skal være skikkelig avskrudd når jeg sover. det er nok den dumme delen av meg som ikke husker å skru av lyden eller vibrasjonen på den når jeg skal sove. jeg kjenner mange natteravner. at jeg ikke har lært? men den var iallefall taus. jeg òg. ikke fuglene. de øvde seg på skjæremålets svar på ninjaskrik og terrorbrøl. dyna var lummerklam rundt kroppen, derfor tullet jeg den ekstra godt rundt ansiktet. så sikkert innmari dumt ut - et lite sammenpresset ansikt inni i en dyne og pute og madrass. men det hjalp faktisk på ørevondten fra igår når jeg våknet fordi jeg sovnet sånn. noen timer etter. men jeg sovnet ikke med en gang, jeg svevde liksom litt mellom megsjøl, avstanden til fuglefaenskapet og lysten til å sjekke om jeg hadde fått noen ny mail (for det kan jeg på mobiltelefonen - jævla nerd) og det å virkelig måtte få noen timer til i bevisstløs tilstand. 

men så skjedde det noe rart.

plustelig kom det høye togtutelyder gjennom dalen. det prella seg gjennom dyna jeg hadde pakket ørene inn i og stakk meg i den døsige delen av hjernen så jeg skvatt skikkelig til; hæ? hva? det går da ikke noe jævla tog her forbi? det kom en togtutelyd til. hva i helv ...

men jeg gadd ikke reise meg. for hva kunne jeg vel se? skog. (bak betongen og naboblokka) om jeg var litt heldig, kanskje noen morgensolglimt. ikke noe tog. jeg har aldri sett noe tog her. det har aldri vært noe tog her og det kommer aldri til å gå noe tog her. det går et tog i røyken - men lyden kan umulig bære så langt med mindre togtuten har fått en megafon i enden. dalen ligger riktignok også i luftlinje med heggedal og det passer kanskje bedre med tanke på at toglyder med en minimal sjanse kunne nådd frem, men realistisk sett ikke likevel - det er jævla masse skog den lyden skal gjennom før den i det hele tatt når svingene opp mot blokka - hvertfall gjennom dyna og frem til øret mitt som videreformidler beskjeden til hjernen som sier; 

du hører nå toglyder i bødalen, men det er ikke en toglyd.


unødvendig å si at jeg sovnet ganske fort etterpå. effekten av fornektelse is a bliss.

torsdag 17. juni 2010

sab-i-dag

I dag har jeg skikkelig vondt i fingeren ved siden av lillefingeren på høyre hånd, også kjøpte jeg meg hvite bukseseler og perverse Bob Dylanbriller i dag - ikke at det har noen direkte sammenheng, det er bare vondt og godt mot hverandre. Ergo; de største dramatiske svingningene finner ikke sted i livet mitt akkurat nå, derfor må jeg banke opp noen for/imot og kontrastkurver bare for å ikke dø i mine egne bekymringer over hvorfor jeg aldri skal komme meg skikkelig ovenpå; den siste uka har jeg nemlig vært plutseligsvimmel og mistet all kontakt med konsentrasjon og fokus, til og med svaia litt om det har tatt meg skikkelig (svimmelheten altså) og det har vært riktig så ubehagelig. 

Morgenene bruker jeg på å føle meg som dagenderpå i tillegg til halsbetent - som om jeg sover med rumpa bar etter uante mengder whiskyrike glass? Aldri, har jeg tenkt. Men det er nesten så jeg vil feste et kamera over senga bare for å dobbeltsjekke at ikke naboen får innsyn gjennom de gjennomtrekksåpne persiennene. Tenk om .. Også har det seg slik da, at jeg har fått beskjed om at kroppen min ser omtrent slik ut når det kommer til motstandsdyktighet; ------------ (ja, dette er den synlige lyden av en flatline) og da er det kanskje ikke så rart. Tålmodighet. Selvpleie. o stress. Ta det med ro. Husk. Det. Leger sier mange selvsagte ting. Hadde han kanskje fortalt meg at jeg hadde cøliaki ca 1 år før tida hadde jeg kanskje sluppet dette. For de som ikke helt vet hva cøliaki er anbefaler jeg dere å ta en tur på en Ultrabutikk, der finner dere ølmerket "Glutaner". Om dere lukker øynene og smaker på ordet glutaner samtidig som dere prøver å forestille dere hvordan en glutaner kan se ut har dere svaret; det er like kjipt som det høres/ser ut. Men det er kun fordi det har angrepet kroppen såpass at jeg er på flatlinenivå akkurat nå. Jeg skal passe på å gi Glutanere et søtt og tilfreds fjes en dag. En dag.

Har forresten ikke vært aller verst i dag; bortsett fra brillekjøp og fingersmerte har jeg møtt min fetter i Drammenby som spanderte spansk omelett og søte kirsebær som vi kastet stilker og kjernene til i baklengsbevegelser og inn i busker som antageligvis ikke traff bare én forbipasserende. Og jeg har fått tildelt hybel på Breiås i Bø (dermed slipper jeg upålitelige huseiere) 12,5 kvm og WC/kjøkken deles med en annen. Jeg håper den "annen" er en gjennomsiktig og/eller ekstremt ryddig person. 

Det går også opp for meg nå at jeg har vært ekstremt materialistisk i dag. Jeg har jo faktisk handla et par ting eller tre. På salgt. Så nå brenner det på innerlomma (altså kontoen) - det står faktisk stikkflammer ut av tall som enda ikke har blitt glødende røde og jeg tenkerogtenkerogtenker på at de burde brukes fornuftig nå, nå - som jeg fikk min siste lønning på kanskje et år, og at det sikkert ville lønne seg å ha det bekymringsfritt hele sommeren. Men så synes jeg at jeg har vært så flink. Vil begynne med omrisset. Bare få det gjort. Kjenne nåla prikke inn no' evig på huden min. Fordi jeg har lovet meg selv at med fremgang skal det bli fugl. Hadde jo satt meg noen mål, men snill som jeg er mot meg selv - overtalte jeg meg selv til å tro at det ikke nødvendigvis er et godkjent manus som må til; bare det å ha kommet seg over kneika 2009 og begynnelsen av dette året som fortsatt skal sitte i kroppen og hvertfall et år fremover. 

jeg kommer ikke til å gjøre det selvsagt nå, selv om jeg aldri så mye vil. men tanken om at jeg kunne ha gjort det selv om jeg ikke kunne ha gjort det er ganske så besnærende.

Jeg må gjøre noe som tynger og får meg vekk fra fristelsene. 

Hopper over til Tikkanen og hennes kjærlighetssaga istedenfor. 

i dag er du juni



i barnebildet
med skrubbsårknær
bringebærrøde
smilehull, og to hender
inn i meg
vil jeg alltid huske
hvor mye jeg plaget
deg,
og at du
hatet meg
lattermildt.



 


onsdag 16. juni 2010

barn i gule vester

tunge, grustyggende fotjogg opp bakker med lunger som griper tak neseborene, småstein glir under sålene, får kroppen til å ufrivillig breakdance seg mellom kvist, lyng og hestekuler, inn på stien, av stien, mellom stier. heftige ankelmoves og tåklem mellom røtter. jeg skal opp, jeg skal opp, jeg skal opp. ser ikke en meter foran meg, bare jord, jord og andres sklimerker i de ekleste passasjene, nike, adidas og gummistøvler. det er nesten så jeg trykker trynet ned i skogsstien - kunne jeg ha gjort det skulle jeg ha limt øynene ytterst på skotuppene så de kunne ha peila meg i riktig retning istedenfor å være i lederposisjon for tankeløse digresjoner, primitve spring mellom glattsteiner og falle bort fra simultanevner; løp og se foran deg. sitter de i ansiktet ristes de vekk i eller inn i den ferdigshakede hjernegrøten i ulendt terreng. jeg skal opp, jeg skal opp, jeg skal opp. 

passerer ei rumpetaskedame, nesten beføler henne med armen. opp, en bakketopp, skolebarn? lyslugger, indianerskygger og hiawatahyl, pølser med grillsprekk, flanellkledde gjespetanter, blomsterjenter med rosa topp til tå, grønne plukkerhender, saftkrushav, spikkeknivansvarlig, en utplassert ungdomsskoleelev -fortapt, jeg skal forbi, jeg skal forbi, jeg skal forbi. peser på, svinger armene heftig, opp, over bakketopp, sikksakker mellom skolefnisende jenter og frekke små gutter. grustyggende fotjogg knaser høyere så jeg slipper å høre dem snakke bak den forsvinnende ryggen min, sneier meg i vei, smaker tørt jern og tomatsaus mellom de åpne leppene. ser joggere ut som en breiflabb ville sett ut i stavhoppsvev? jeg skal forbi, jeg skal forbi, barnehagebarn? tør ikke løpe rett på, sakker ned farten, heldigvis - puster jeg ikke som om jeg skulle dø hvert øyeblikk foran en haug med vettskremte barneansikter, hopper lett mellom bittelillene som om de var streker i paradis, jeg smiler til og med. joggersmil. det skumleste i hele verden. mye tenner, oppspilte øyne og  røde, svette kinn rett under som om man var en løpsk kusmapasient. jeg løper forbi og lurer på hvorfor de er ikledd refleksvester og finner svaret før neste bakketopp og beherskede magadrag;


jævelunge pirker meg på rumpa med pinne. 

frekke giftige gulbiller.


løp forbi, løp forbi, løp forbi.


oh wah wah ah sit there, count your little fingers my unhappy little blue girl, yeah


jeg er ikke redd; jeg holder meg med et finmasket menneskeskjelett hvor hud ikke bæres men viser meg - deg, vi er ikke helt enige om hvorfor to bein skal gå fremfor to andre, eller hvorfor øyne ikke har gjennomsiktige øyelokk så de kan fungere som sci-fibriller og trafikklys om natta blir aurora borealis når man snur hodet litt fort vekk, fra hengemenn på brosteinskantete utstillingssatser hører vi ensomme tilståelser i mumlende postulater og ler litt av hvor enkelt det er å karikere harde bytryner som glir mot- og fra oss fordi vi er fulle av noe vi ikke uten videre kan sette voksne fingermerker på, men vitterlig - så latterleppelig, aldri vil slippe taket på for glass med grønne etiketter og dårlige bluesjammerband i juninatta med menn(esker) som igjen og igjen vil spørre oss hvor vi har det fra og hvorfor vi ikke ville dit de andre skulle, og det ender med at noen vrenger seg i sine røde pytter av fjernstyrte oppgulp de burde ha lagt igjen på matter med hard bust innenfor sin egen kjærlighetsdør fordi vi alltid er så fine og ubetalelig beleilig plassert. glisedeilig & glittertøs. det er ikke noe vakkert fordi det ikke er noen andre kvinner der, litt som i drømmene kysser jeg janis joplin med bringebærlabello på leppene mens de preiker om schjærringer og onga med livstilssykdommene rennende rundt kjeften. de tar oss på hjertene som om de visste hvor det var. noen skulle noen ha vært som janis. redda oss med noe jeg tror ville vært en evignonchalant bevegelse over femti uteserveringsbord med knust glass i øya og det skumleste gjennomtrengende smilet i hele verden. "let them' little blue girls alone" så vi fjerner oss med tretusenmetersskritt til vi når den andre siden av parken og nattesola er en rusten sigd mellom løvverket i kongens syntetiske skog og går i ett med skyggen mellom bladene på nyklippa plener, vi er de som ligger på bakken når lyktestolpestillheten røres av en som løper forbi 

og kaster fra seg noe avslørende som lander på bakken. 



(der jeg er gjenstand og du er min skygge.)

mandag 14. juni 2010

twice if you're lucky

det var som sagt ganske utrolig
at alt skulle gå så fint.

mrs. jinx banket for alvor
på døra mi i dag
og jeg ble ikke
nevneverdig overrasket
bare litt oppgitt
over at jeg ikke hadde satt
satt frem en ekstra
kaffekopp
før jeg åpnet.

lørdag 12. juni 2010

the dish of consequence

the de(s)sert of reluctancy.

kunne ikke noe for det. uansett hva jeg gjorde var hettejakka for varm og jeg kunne liksom ikke ta den av. blei rød i trynet. lukta min egen stressa hud sive opp mellom den brede kløfta mellom puppene, opp mot kanten av singlet-toppen og ut av det svarte hulrommet mellom kravebeina der kanten på den gjenzippa genseren ikke var tett. faen. 

de tasser rundt som små åffårdådålykketroll ute i gangen med trua på at festen skulle bli ålreit selv om vorspielet ikke var det beste; meg som sofaslakt i forkant av råtningsprosess, retningsløse telefonsamtaler og sms, banning over dårlig kollektivtrafikk (føkk bøgda, føkk amish-hølet vi alle bor i, hvor faen ligger vel åros anyway) smånipping til lunka premiumøl og søster'n i stadig nye habitter mellom visninger av menneskesøppel på det som skulle være musikkformidlerMTV. sitter denne bra nok? ja. ja. ja. ja. kanskje uten bh, hva vet vel jeg. små, stressa lykketroll med trua på at festen skal bli bra. det rocker visst på byen, byen jeg bare har vært skikkelig ute i én gang. da drakk jeg shots gjennom nesa. lykketrolla ser seg  redda av fatter'n med sin røde ridderopel. ikke bussen altså. han kom nettopp hjem etter kaffe&kakeslabberas med nye høl i tenna og noen ihjelsukra hektogram i velstandsmagen.

han og lillesøster'n begynner å krangle om ei flaske vin han tok av henne fordi hun tok en av ham en gang - og så blei de uenige om hun egentlig skulle ha kjøpt en ny flaske til ham eller om hun egentlig hadde bedt ham om å trekke 150 kroner fra kontoen hennes eller om det var slik at han bare skulle ta en av hennes flasker som lå i skapet eller om de egentlig hadde avtalt noe i det hele tatt, for hadde de gjort det hadde de vel ikke vært i den teite diskusjonen de nettopp hadde hvor jeg var nødt til å gi bort min diablo for å ikke utvikle en spontan form for post-traumatisk stressyndrom foran vaskekummen.

lillesøster stapper alkohol, kister til sine snart døde hjerneceller og kjeftesmella si i veska mi før hun slenger den over skulderen. fatter'n ser på meg og har fått flere rynker de siste tre minuttene. jeg trekker på skuldra, sier "så mye for alenetida jeg ikke fikk i kveld" og det egentlige problemet og meningen ved det jeg sa rant ut mellom fingrene i glasset som vann. eller, det blei for poetisk - jeg drakk riktignok vann men da jeg sa de ordene kikka fatter'n granskende og nesten anklagende på meg; som om lille datter gjorde krav på sin fars bolig.  hun gjorde det.

han sa egentlig ikkeno', knirket stille over gulvet på sine joggesko, kikka til venstre ut dørkarmen og sa til kjæresten at de ikke skulle være her likevel. jeg blei skamfull. satte meg ned ved mac'en hans og krøklet meg sammen. hvilte den venstre foten på stolen, den venstre hånda utstrakt på kneet, og haka tungt og trykkende mot hånda. fatterblikket så meg tvers  gjennom den motvillige nakkeposisjonen min, avstanden over stuegulvet ble familiebåndforkortet.

klikka hvileløst og liksom opptatt med et eller annet. ikke si noe. bare kjør åffårdådåtrolla og kom tilbake igjen. please. orker ikke noen logiske ord om tingenes tilstand og posisjoner eller hvorfor jeg bare må finne meg i å bo i en negativ dal og prøve å finne pusten mellom 2 x 2 med klisterkjærlighet og relasjonsinterne tilstedeværelser med meg som stresslessobservatør. fire planeter som deler de samme månene; fatter, fatterdame, søster, søstertype = ost med rødt skall, også meg: en jævla diger planet med supernovatendenser når den ikke får ha sitt eget avgrensede område. kosmos er så inst i helvete jævla svært.

men jeg fikser'e jeg. bare. ikke si noe.

jeg kunne ikke noe for det. uansett hva jeg gjorde var hettejakka for varm og jeg kunne liksom ikke ta den av. blei rød i trynet. lukta min egen stressa hud sive opp mellom den brede kløfta mellom puppene, opp mot kanten av singlet-toppen og ut av det svarte hulrommet mellom kravebeina der kanten på den gjenzippa genseren ikke var tett. faen. så på skjermen og merka noe ukontrollerte tyte frem. edle, sjeldne og uforbederlig bitre eremittdråper fordi eremitten er huleløs og plassert i snakk, liv og rom den ikke har evnen til å bruke eremittiske spareblussenergier på.


skulle ønske jeg ikke ønska å være alene så sterkt.

men sola skinner ikke bare for ensomme menn i ørkenen.





torsdag 10. juni 2010

den lille godnattboka



spurv sitter
så stille ved en fortauskant
vingler med fottilottene
mens hun venter
venter på
den tidligste 
bussen
og er litt sint
fordi hun ikke sover
når det er natta
fordi
hun må være voksen
tjene penger
ikke skrive
sier de store
menneskene i livet hennes
og det føles feil,
sier hun til seg selv
når hun sitter der alene
- for det er nesten så hun tror det
men vingene
lyver ikke
de skriver med
 gråstein mot
asfalten
"tullball"
-
spurv går fra
bussen









tirsdag 8. juni 2010

roflmao - rariteter omhverandre fordi langsiktige, magiske ambisjoner oppfylles.


Okei, så var jeg skeptisk. Meget er en underdrivelse. Monstrøst skeptisk. Til alt. 

Men så;

- sa jeg til min arbeidsgiver at jeg ikke kan jobbe ut juli fordi håndleddene svikter meg

- ble jeg revet med av diverse fornøyelige fabuleringer som; "sabrina som sofasurfer" og "hippechick som lever livet på drops og karamellpenger" fordi en følelse av at alt ordner seg tok meg foran tastaturet og den gustne kaffesølkoppen min

- ringte det i telefonen og jeg åpnet med et sløvt "hallo" da det lignet et kjent telefondjevelnummer og ble ganske paff da det viste seg å være fra Høgskolen i Bø som tilbød meg skoleplass ved forfatterstudiet med oppstart 16. august istedenfor et abonnement på tennissokker

- klarte jeg liksom ikke å si ja der og da, og endte med å forsvinne - oppriktig talt, forsvinne mentalt fra alt som het identifisering, ADUK, møtefullmakter og prosessfullmektige fordi jeg ble tatt av for- og imot-tanker.


- plaget jeg stakkars kollega Simon på jobb med mine høyttenkende, rablende resonnementer som han - forståelig nok valgte å bare glise og nikke seg enig i, det er derfor jeg liker å innbille folk på jobb at vi egentlig er kjærester (men at vi har et strengt profesjonelt forhold på jobb)


Og så;

- bestemte jeg meg over pestoskinkesalaten min før jeg gledet meg til å spise min skyr med blåbærsmak mens jeg skulle dingle beina over armlenene på en grønn plastikkstol

- søkte jeg på knøtthybel i nærheten høgskolen med hjertet i fingertuppene

- dro jeg tidlig fra jobb og trente så svetten lettet meg for 1.2 kg og jeg sikkert virket jævlig fryktinngytende for de andre som aldri svetter på Akropolis

- dro jeg hjem og kikka utover dalen jeg bor i og tenkte på hvor rart alt skulle føles før jeg plutselig tenkte på hvor de skremmende babyhostene kom fra igår natt, og ble med ett veldig glad for at jeg er på vei et sted

- fikk jeg på magisk vis pappa til å forære meg 400 kr i måneden i 10 måneder så vi skal slippe noe mas med flytting og salg av mine eiendeler oppbevart på minilager før august

- ringte jeg min talevante tante servante og fikk beskjed om at min fremtidige hyttedrøm går i oppfyllelse en dag

- tenkte jeg at jeg kanskje burde få den som styrer denne flaksen til å porsjonere det littegrann, ellers ender jeg vel opp med å få troen på menneskeheten òg (selvfølgelig i ren manisk lykkefølelse, noe annet ville være feil)


And now for something completely different!

Slik ser jeg ut når jeg vasker.



mandag 7. juni 2010

mens hun venter;


mellom sprekken der pekefinger og tommel møtes måler du ansiktet hennes med nølende avstand. om pekefingertuppen beveger seg ned mot tommelen vil det fjerne henne. først den rare, ikke helt vellykkede sekstitallspanneluggen hennes, og så vil den fjerne de smale, trette øynene som gjør sitt beste for å stå i stil med smilet nedenfor som er satt opp for fotografen uten grunn til å smile. senker du tommelen vil pekefingeren kunne utslette den spisse haken, den tynne halsen med gåsehud, kraven på t-skjorta og stoffet som hviler over hjertet hennes også. men du gjør mellomrommet enda større - skulle ønske at når fingrene gled nærmere mot hverandre ville hun forsvinne fra bildet, blandes inn i gresset, de skjeve potteplantene og steintrappa, etterlate bildet til seg fordi det ville være et godt motiv alene.   




de som ville se det senere kunne spurt deg om det var der du startet reisen din, og du ville kunne svare - både òg, uten å måtte avsløre henne noen gang og ingen ville klare å tyde den tvetydige tanken rundt munnen din etterpå.


innimæsjælopplevelse.

Av og til hender det at jeg tror jeg er satt til verden som forsøksperson for sosialantropologiske undersøkelser eller at jeg er under et digert forstørrelsesglass og til stadighet blir pirket på av en sadistisk pinsett. Men det er jo klart; bare når jeg synes ufornuftig mye synd på meg selv, og de få gangene jeg virkelig har følt meg urettferdig behandlet av verden finner legevitenskapen (etter noe som kan telles i måneder som går over i år) at joa', det var jo faktisk noe i det jeg følte, mente eller sa. 

Jeg er kanskje ikke et unikt tilfelle sånn sett, men for meg oppleves det iallefall slik at man skal være ganske kvikk og rask, samt drive med litt nærmere undersøkelser og lette selvdiagnostiseringer av psyke/fysikk via internett, andre folk og bøker før man kan troppe opp på et legekontor og si hva man tror kan være galt.

Anywho; i påsken fikk jeg påvist cøliaki gjennom blodprøve. Så i dag dro jeg hit:



- endelig, fikk jeg time til gastroskopi. Altså, tid til at en gjennomsiktig legemann med røde render rundt øynene skulle be meg legge med sidelengs på en blåkledd benk, åpne kjeften og få satt inn en slags trakt, før han skulle få lov til å dytte en lang, ål-lignende sak med lys i enden ned i mitt indre. 

En kortklipt, rødhåret, norskdansk-talende sykesøsterdame sa at jeg kunne holde henne i armen før han begynte å dytte den ned. Selvsagt nektet jeg og lot det stå til. Jeg kan se for meg hvordan jeg så ut; lettere sammenkrøket med hyppige brekningskast i kroppen mens jeg grynta, svælja og pustet for harde livet og tårene trilla ukontrollert (ren refleks selvsagt) mens lysålen snek seg lenger og lenger ned til den liksom traff magesekken før den snek seg litt videre og kilte meg på innsida av buken. Det varte kanskje fem minutter hvor danskedamen førte en blå ledningsak med en liten tarmbitplukker inn i lysålen, og i de siste 2,5 klarte jeg å slappe av såpass at jeg registrerte at jeg hadde sikla enormt mye på den digre smekka hun hadde lagt under hodet mitt.

Jeg kan ikke påstå at dette var en opplevelse jeg varmt anbefaler alle andre. Men det var såpass underlig, sært og malplassert at jeg gjerne gjør det en gang til. Altså neste år når jeg skal inn til kontroll. Jeg skal være minst like bråkjekk da.

Legen sa forøvrig at jeg var et "1 av 10" menneskene hvor det var veldig tydelig at mine kjære små tarmtotter jobba aggressivt imot meg og at en tarmbiopsi med ganske stor sannsynlighet ville være positiv.

Så kom det da noe godt ut av det også.

Jeg har som regel rett, det kan forsvare mine smått nevrotiske anelser som av og til dukker opp.



søndag 6. juni 2010

uskadd.


når jeg ligger i mitt eget ansiktsvann og gnir meg utover stoff, støv og sene timer, tenker jeg over hva som skulle til for å få deg over på andre siden. jeg tror ikke på alle konsekvensene det har fått, bare at det som har hendt betyr nok til at det ikke skulle gjøre noe om det fikk konsekvenser.

det er ensomhet å vandre over kroppen med fingrene for å kjenne etter om jeg er hul. et sted der magen kryper inn mot navelen og muskelen hever fingeren et hakk, vet jeg at du også har hatt fingrene dine. jeg tenker på alle som har vært der før deg og hvordan du døyvet alle skremmende tanker jeg har tenkt for og om de som ikke gjorde meg rett. ikke at det nødvendigvis er din fortjeneste, kanskje tror jeg det bare fordi jeg tillater deg det. og jeg vet ikke om det er fordi du burde få lov til det, om du har min tillit eller om det er fordi jeg er utålmodig. noe må det være. lakenskrekk. det er ikke noe tid i det jeg gjør lenger, det eneste som hjelper meg er å ikke tenke fremover. av og til klarer jeg å se for meg at du er som alle andre og at det alltid skal være sånn med meg og at det ikke skal være noen annen. samtidig sletter jeg alle begreper som kan få meg til å analysere min egenhet og det er månen mot sola selv om sola står bak. jeg klarer ikke bestemme meg for om det burde være alarm på klokka, jeg er stort sett våken om det ikke er dag. det skjer forresten alltid at jeg klarer å sove uten å våkne med deg bortsett fra når det er morgen.   



lørdagsspetackel & søndagshåp


Å handle plissegardiner på Maxbo er døden på en lørdag

Fant en stol å sitte på mens lille danske fahr suste mellom persienner, gardinlengder, smijernsstenger, plissegardiner og sommervikarer som ikke ante hva de drev med. Dette var utsikten jeg fikk.




- for å gjøre opplevelsen av denne øvelsen i tålmodighet tok jeg brillene på mens jeg knipset bilder av meg selv for å sette bilde til hvor idiot jeg følte meg mens sommervikaren som desverre ikke kan ses i bakgrunnen virket som hun ble fornærmet over at jeg bare satt der, og tok bilder, sukket høyt og mumlet noe om at det skulle ta så innihelv..lang tid å finne ut av en pris - jeg burde aldri bli superstjerne (hvertfall ikke en som må vente i førti minutter på gardinpriser)


Og det er herved bekreftet (for etter Maxbo fikk lørdagen en finere og snodigere vri)

Jeg kan ikke spille biljard. 
- men corner pocket funker når man hvisker det! 
Paradise Hotel gjør folk ekstremt metroseksuelle
(hvertfall når de løper mot de hvitskjortekledde vennene sine)
Jeg burde nok ikke satse på en bryterkarriere. 
Benker blir klissete i sola.
En fishermanshot er best når den flerdobles.
Grilling ved Drammensælva skal nødvendigvis si; plutselig overskya og kaldt.
Det bor gærne folk ved sjukehuset.

Jeg kan ligne på en sebra, en spøkelsesape eller Grace Slick


Jeg liker haier, tenner og hatter.
Egenprodusert kunst gjør seg bedre enn billigprodusert replica fra Ikea.
Ishmar Barik er en kødd på telefonen.
Oliwer Twist kan overbrukes.
Morgenen gryr fort før man får lagt seg.


Søndag er best når man våkner og smiler og spiser skolebolle med bringebær til middag.

lørdag 5. juni 2010

killing the blues


og så ligger du der og lurer på om moren din noen gang har turt å fortelle sine hverdager til noen andre enn dere, for i større samlinger er hun stille;

når hun ivrig forteller om lunsjbordjentene og deres ubrukelige ektemenns elskere etter jobb - får hun ungpikeblikket, smilende og mysende vender hun det mot vinduet som om det skulle gi henne et vakkert lys i tillegg. hun vet at faren din aldri svarer, han lager lyder som om han var en rumlende sementblander i stresslessen med refleksjoner av svette wrestlere i øya og at han ikke rører en ansiktsmuskel med mindre det trekker opp til uvær utenfor;

når det av og til gjør det sitter som regel søsteren din med en telefon i øret, snakker ofte med slang om vold og om ekstremsport i aksepterte former og tyggisfraser mens hun slikker seg i munnviken og restene etter forrige natts besøk. hun gir glatt faen i den litt rare, ordrike, billigblues-femtitallslåta moren din liksom lirer av seg når hun snakker på stuegulvet

- og du hører at hun egentlig snakker om solskinn, sjel og sykdommer og om hvordan alt skal ordne seg en eller annen gang for oss alle om vi bare bryr oss nok om hverandre. 


når faren din er i skyene og søsteren din av og til klarer å holde kjeft om det, er det som om alt det som har skjedd skjer på nytt for moren din og hun snakker ustanselig om det som befinner seg utenfor, utenfor vinduet.

det slår deg at broren din alltid har gått i ett med regnet.

torsdag 3. juni 2010

mr. αξιωμα/aksioma

i teorien
hvem var vel jeg
til å fortelle
om veien
til/fra logikken
der for og -
i-motsetningene
kunne virke 
(selv)innlysende
annet enn at
jeg som konstant
ikke kunne avverge
at du aldri
valgte å velge


i det
(u)foranderlige

er
du er den du
er,
uten fornuft
er du 







likevel hel
uten meg.


[ʉːfɔˈɾɑndəlɪ]


forglemdegei;



jeg begynte en liten tråd om
de vakre tingene i tilværelsen
 - slike som er gode å ha når
man sitter med grus i magen
venter på tristesiden av veien 
mens mannen i fotgjengerlyset
aldri skifter til grønn,
mr. murphy stjeler tankehatten
(den som beskytter deg mot
alle utenfrapåvirkninger)
måltrostsangen spiller fra
innsiden, forteller deg -
at du er langt fra skogen
den grønne
eller du ikke makter å fjerne
det svarte som fortsatt er der
når du forsøker å åpne øynene
for mestre det som ikke forsvant
når du holdt dem igjen
den massive følelsen av
forlatthet når du kommer hjem
meisler inn "velkommen alene"
med dine enslige skritt inn døra
til advarsel for alle dem,
som er mennesker mest for seg selv
og ikke for deg,
tenk på at det vakreste vi har
er muligheten til å kunne hente frem
fortid som om det var nå
og at du aldri er alene om du tør å
gjenkalle det som var - overalt
vil du se noe kjent, som den beste gaven
mennesket har
minner.

dine fingre lever fortsatt.

du ser det ikke før det er slutt, flekkene på bordet - små avtrykk som blir selvlysende etterhvert som du ser dem vokse frem. i hodet ditt ringer du rundt dem som om de var åsteder, verner om dem med plastikktynne gjerder og pensler hvitmaling rundt dem så de ligner bittesmå døde episoder. det skjedde noe her, og der, overalt, ikke gå der, ikke se for lenge på det; det var kun naturlige årsaker til at det skjedde; idet presset ble fjernet fra dem mistet de livet og legemet gikk i oppløsning, nesten som om de alltid skulle ha blitt holdt nede og skjult for å overleve, ligger atomene fortsatt i avtrykkene, kapslet inn i en svakt synlig hinne som for andre er ubetydelig,

- akkurat som man kan gå og plutselig falle om eller forsvinne, vil ingen kunne vite den siste bekymringsløse tanken du tenkte mens jeg ventet på deg.

onsdag 2. juni 2010

tilhørighet.

ettersom setningene blir kortere og sies uten naturlige pauser, punktum eller komma, bare stillestående, høythengende avslutninger som til din store fortvilelse, leder til uavbrutte linjeskift, uhøflig høye tankeavsnitt, sagt med et fortsettelse følger så du ikke slipper til - jeg har mere jeg vil si deg, mye mer å si deg så jeg slutter å snakke når jeg har det aller siste igjen, og du puster tyngre, så tungt at du treffer den lave skurrelyden som kan høres gjennom telefonlinja når to ikke snakker sammen, bare fyller rørene med en vissthet om den andres tilstedeværelse og vi begynner å telle treprikker i furutaket mens vi er farlig nær ved å trykke på den røde telefonknappen på displayet fordi vi begge vet at vi hører den samme støyen bak håpet om at den andre vil ta det første ordet igjen men at det som kan komme til å bli sagt vil begynne med luft, nølende, kalvbeinte bokstaver og en strupe i lavt men vidt stemmespenn. vi vet begge at de første ordene burde gi mening fordi det kunne brutt linjeforstyrrelsene og brakt oss inn på den effektive praten. vi vet begge at ingen av oss klarer det. jeg har sagt for mye. om å ha miste noe (liksom ubetydelig) mens du satt på vent.

(om den egentlige følelsen av mangel på) tilhørighet.

Det er så fælt;

Mine familiemedlemmers forskjellige forutsetninger for å kunne vedlikeholde og ivareta noe som befinner seg 100 mil unna har desverre vært fraværende, forståelig nok, men det fratar også meg muligheten til å kunne holde det i hevd, kreere noe minneskapende nytt av det minneverdige gamle, foredle historier gjennom opplevelser og nye blekkskrevne avsnitt i den gamle, messingbelagte boka og å en gang kunne se for meg den unge familien, kanskje mitt eget bidrag med nye tilkommere, forent på den litt skjeve hyttetrappa og det som betyr noe for meg;

- ikke innlagt vann, induksjonstopper, 52" flatskjerm-tv og søndagsåpne Kiwibutikker. 

Jeg er ung men allerede for gammel til å kunne gjøre noe med det, ordet er gitt en annen og jeg føler jeg har mistet noe jeg føler jeg egentlig var forpliktet til å ivareta; dette lille stykket med jord og sammensnekrede treverk som kanskje kunne ha gitt meg et takknemlig og tidspreget gjenferdssus av familie, arv og tradisjon. 

Men en en sentimental og likevel affeksjonsverdig tanke slår meg;  ett sted må alt begynne, og jeg kan få til alt om jeg bare vil. Det er bare så synd at et av de virkelig stille og ekte steder jeg vet om skal gjøres ugjenkjennelig og fremmed av en fremmed.